I Arns verden

Flere har stiftet bekjentskap med Arn Magnusson gjennom Jan Guillous bøker, og enda flere gjennom filmene. Det har pågått mange debatter om filmatiseringer av litteratur, uten et en blir enige om boken "alltid" er best. Uten å undervurdere filmenes kvalitet, må en kunne si at tilskueren ikke får  så god innsikt i de historiske og kullturelle omgivelsene som handlingen utspiller seg i.  Der har leserne en klar fordel frefor filmpublikum. For å få en enda bedre opplevelse av Arns verden er det imidlertid enda en ting å gjøre etter å ha lest bøkene - reise i Arns rike.

De historiske kulissene er veldig viktig i denne tetralogien som omhandler samlingen av det svenske riket under de tre kroner: Svealand, Västra Götaland og Östra Götaland. De tre kroner ble valgt som våpen av St Erik, far til kong Knut Eriksson, som er Arns beste ungdomsvenn. Arn er riktig nok en oppdiktet person, men det er ikke slektningene hans, som f.eks jarlen Birger Brosa.

Varnhem kloster ligger  fra Skara, og ifølge kilder ble det bygd med midler donert av en kvinne ved navn Sigrid (som i romanen er Arns mor). I kirken ligger begravet både Knut Eriksson og Birger Brosa.

Her vokste karakteren Arn opp og ble trent i krigskunst før han dro ut i verden. I boka lærer vi mye om levesettet på 1100-tallet gjennom kulturkræsjet Arn opplever når han vender tilbake til farens gård. De franske munkene har lært ham om hygiene, kosthold, og byggeskikk.
På gårdene driver folk og kastrerer annenhver trell, og forurenser drikkevannet med all slags urenheter.

Etter å ha møtt Cecilia Algottsdotter, blir Arn forelsket og forlovet, men de pådrar seg kirkens vrede etter å ha hatt samleie.Cecilias søster Katarina angir dem,og biskopen i Skara dømmer Cecilia til botgjøring i Gudhem kloster, mens Arn blir tempelridder i Det hellige land.

En reagerer på den strenge straffen når en leser, for slikt må ha hendt ofte, selv i middelalderen.Vi forstår senere at det mer lå politiske enn pietistiske motiver bak dette.
Skara kirke er et imponerende bygg og absolutt besøket verdt.

Gudhem kloster er stedet hvor Cecilia tilbringer 20 år av sitt liv under den fæle abbedissen Rikissa, som sender henne i karser vinterstid, årelater henne mens Cecilia er gravid, det er ikke måte på galskapen før Birger Brosa blander seg inn.

I klosteret blir Cecilia bestevenninne med Cecilia Blanca, Knut Erikssons tilkommende dronning.
En historie man desverre ikke får glede av i filmatiseringen er når en munk fra Varnhem kommer til Gudhem for å lære en nonne i hagebruk. Dette ender med en graviditet, og paret blir hjulpet å flykte av de to Ceciliaene og en venninne til.

En annen episode verdt å nevne er Rikissas falske skriftemål på dødsleiet hun hevder nemlig at

dronning Cecilia har avlagt klosterløftet før hun giftet seg med kongen. Derrmed kan tronarvingene

bli erklært uekte, noe som setter den politiske kampen i gang igjen.

Bok nr 2, Tempelridderen handler om kulturmøter. I annethvert kapittel følger vi Arn og Saladin, annethvert tar oss tilbake til Gudhem.

Arn har etter mange år som tempelridder avansert til borgerherre av Gaza. Ute på oppdrag til å drepe en bande røvere, redder han Saladin som reiser inkognito
og spiser kveldsmat med ham og broren hans. Ifølge Arn er det viktig å kjenne fienden for å kunne bekjempe ham.

Konflikten mellom kristne og muslimer er gjennomgående i denne romanen, men det mest interessante er nok hvordan tempelridderen Arn de Gothia opplever de to kulturene.

Tempelridderne ansetter bare sarasenske leger (!). Etter en kamp sammen med johanittene (en annen ridderorden) mot Saladin, uttrykker en såret ridder uttrykker skepsis til å bli behandlet av en sarrasener, svarer Arnat "hvis man lå såret en vakker dag, ville det aller tryggeste være en lege fra Damaskus, det nest tryggeste ville være å ikke få lege i det hele tatt, og det absolutt dødelige ville være en frankisk lege" (s.197).

Muslimene fremstår som overlegne de kristne både når det gjelder krigføring, medisin og hygiene. Ved en anledning forteller Arn sin norske sersjant Harald Øysteinsson at en nordisk kriger ikke ville overlevd mer enn ett par uker i Det Hellige land, da nordiske krigere er sjanseløse mot sarasensk kavalleri. Rikard Løvehjerte blir i boka fremstilt som en slakter mer enn en helt.

Etter å ha blitt sendt i den sikre døden av en udugelig leder, blir Arn tatt til fange av Saladin, som står i gjeld til ham. Saladins soldater kjenner igjen Al Ghouti (som muslimene kaller ham) i det han resiterer vers fra Koranen. Med all kunnskapen ervervet om krig, drar Arn hjemover fast bestemt på å bygge fred. Ikke overraskende har han tatt med seg sarrasenske leger, armenske håndverkere og et par desertører fra Richard Løvehjertes hær tilbake til Götaland.

I den tredje romanen Riket ved veiens ende er det kampen om kronen som står i sentrum. Kong Knut er syk, og sverkerne venter på hans død for å innsette sin egen konge. Folkungene vil ruste opp, og Arn grunnlegger flere krigsskoler rundt på folkunggårdene for å bygge opp tung og lett kavalleri, og trene opp bueskyttere.

Arn er en svært idealisert karakter som forener klokskap, kunnskap, styrke og rettferdighet. Han oppfører seg alltid riktig. Et eksempel på det er når han får vite at en av de frigitte trellene er hans halvbror. Slikt strider selvsagt mot tempelriddernes moral, og Arn gjør Gure til folkung.

Han imponerer også med sin vel moderne måte å tenke på: oppdrar datteren sin sammen med sønnesønnen til å ri og skyte med pil og bue, og stiller spørsmål ved at seier i krig er Guds vilje:
"I sitt tidligere liv hadde han altfor mange tilsynelatende uforklarlige seiere eller uventede nederlag til å være overbevisst om at Gud la seg opp i hver eneste liten menneskelig strid på jorden. Dåraktig befal var etter Arns erfaring den vanligste grunnen til at den andre seiret" (s. 405)

Det er morsomt å finne ut at det er en ting den gjennomkorrekte helten ikke forstår seg på, nemlig kunst. Ved en anledning diskuterer han og Cecilia teppene vevd av en trellkvinne: "Arn hadde fremdeles vanskelig med å forsone seg med et Jerusalem som så mer ut som Skara, og Jesu disipler som så ut som om de var hentet fra nærmeste tingplass i Västgötaland. Tåpelig nok hadde han nevnt noe om dette og igjen fått hele Cecilias forelesning om at det en så i kunsten ikke var sannhet i selve bildet, men den sannheten som oppstod i betrakterens sinn" (s. 360).

Etter kong Knuts død inngår folkungene en avtale med at Sverker skal være konge, men at det er

Allvastra kloster - sverkernes gravplass

kong Knuts eldste sønn som skal arve tronen etter ham. Sverker bryter løftet, og etter at tre av Knut Erikssons sønner er drept (unntatt den eldste), står slaget mellom sveer og folkunger på den ene siden og sverkerne (med danenes støtte) på den andre. I det avgjørende slaget leder Arns sønn en gruppe ryttere i kamp uten å vente på farens signal, noe som leder til store tap, selv om folkungene seirer. Sønnen Magnus mister livet, mens Arn dør senere av sårene.

Et annet interessant moment er at Arn blir forvirret av at danene er utkledd som johanitter, og advarer sine riddere om å unngå å angripe disse i unød. Det viser seg senere at danenes skjorter ser ut som det danske flagget: hvit kors mot rød bakgrunn.

johanitter

Johanittene (hospitalridderne) var opprinnelig en sykepleierorden, som senere ble militarisert. De holdt lenge til på Rhodos  og Malta. Senere er de kjent som Malteserordenen.

Tempelridderne var en ren militærorden, som hadde som sin oppgave å beskytte pilgrimer på vei mor Jerusalem. Etter at ordenen ble nedlagt tilfalt mange av eiendommene deres johanittordenen.

Når både Arn og sønnen Magnus mister livet får vi vite at hovedpersonen i den siste boka, og Arns barnebarn er en historisk person, og ingen ringere enn Birger Magnusson Jarl, Stockholms grunnlegger, som er gravlagt i Varnhem klosterkirke (se starten på artikkelen).

Birger Jarl

 Det skal være trygt å si at bøkene gir oss mye mer enn flmatiseringen i dette tilfelle!

Her Kristoffs arv

"Herr Kristoffs arv" ("House of secrets", 2013) er en fantasy roman av Chris Columbus, som har regissert to av Harry Potter filmene , Alene hjemme og andre

Boka starter med at søsknene Cordelia (15), Brendan (13) og Eleanor(10) flytter inn i huset til fantasyforfatteren Denver Kristoff sammen med foreldrene sine. I hagen ser de en statue av en engel som mangler en hånd. Det virker som statuen blir levende og forvandler seg til en skummel heks, eller er det noe barna innbiller seg?  Etter hvert havner søknene i et parallellunivers som består at 3 av Kristoffs bøker som setter i gang med å lese, da Cordelia sier at kanskje kan hjelpe å finne en løsning. I samme verden befinner også heksa seg, som viser seg å være forfatterens datter Dahlia. På sitt lag har de flyveren fra 1 verdens krig Bill, som kommer fra boka "Flyveresset".

På jakt etter mat i huset,  finner barna et skjelett som er blitt levende. Det er Penelope, tjenestepiken hos Kristoff som forteller dem bakgrunnen for historien. Hun er prototypen til en karakter i i "Flyveresset", som Bill er forelsket i, uten at hans alter ego husker det.

Det kommer fram at Denver Kristoff var en venn av søsknenes bestefar , og at de sammen hadde stjålet en bok fra hendene av et lesende skjelett i noen hemmelige ganger under San Francisco, "Boka om undergang og begjær", som Denver forbød Dahlia å bruke.  Dahlia vil at søsknene skal hjelpe henne å finne boka, som viser seg for hvert av barna i det de får egoistiske tanker.

Ideen om bokuniverset er original og minner litt om Myst-spillene der en reiser til nye verdener gjennom bøker. Imidlertid bygges det relativt lite med dette motivet i romanen, bøkene blir mer kulisser for action. Romanen hadde tjent på om løsningene i større grad ble knyttet til boklesinga.

Det må sies at boka bærer preg av spenningskurvene vi er vant til å se i spenningsfilmer. Det går fra spenningstopp til spenningstopp, men litt på tomgang, forfatteren skulle latt handlingen bygge seg noe mer opp før neste thriller tar til.  En kjempe fra boken "Ville krigere" dukker opp og bærer huset til han mister det i en flom. Hovedpersonene blir reddet av en piratskute fra boka "Hjertet og roret", og slik havner de i fangenskap hos en gal sjørøverkaptein som driver med viviseksjon og har planer om å kutte i dem. Den kjekke piloten Bill fra "Flyveresset" som er med søsknene hele veien, greier å ta over maktenn på skipet, men når de endelig er i havn i en by, starter det en kamp mellom piratene, de ville krigerne og motstandsbevegelsen. Noen av scenene er ganske så voldsomme:

"Brendan jublet; Krom og vaktene bar rustninger, men de kappekledde skikkelsene hadde begravd armbrøstpilene i ansiktet på dem. Krom vred seg på gulvet, skrek, prøvde å dra pilen ut av øyet. Til slutt klarte han å få den ut, men øyeeplet fulgte med på veien. Da han så øyet festet til pilspissen som en oliven i en martini, hylte han høyere en noen skulle tro var mulig." (s.381))

Selv om jeg syntes dette var groteskt, ble ikke sønnen min på 10 noe redd, han syntes tvert imot dette var morsomt. Alt i alt vil jeg ikke si at boka er dårlig, men det kunne blitt lagt mer vekt på karakterdybde og dempet litt på action-spenningen.

Og fjellene ga gjenlyd

Og fjellene ga gjenlyd (And the mountains echoed) av Khaled Hosseini er en strekt rørende bok om uvanlige menneskeskjebner. Handlingen spenner over fra 1949 til 2010 , den utspiller seg i flere land, med mange hovedpersoner som bindes sammen av historien til søsknene Pari og Abdullah.

Boka starter med at faren Saboor forteller barna sine et sagn om en djinn (en kjempeånd) som kom til landsbyen en gang i året for å hente et barn. Faren i historien gir fra seg et barn for å redde de andre. Senere bestemmer han seg for å ta opp kampen mot djinnen, men får muligheten til å ta en titt på barnet før han bestemmer seg for å ta det med seg eller la det bli. Barnet har det fint og bor i et slott, og faren lar det bli, selv om avtalen da er å aldri se barnets sitt igjen.

Dette viser seg å bli familiens videre skjebne.  Abdullah og Pari har mistet moram og faren Saboor har giftet seg med Parwana, som har et lunkent forhold til stebarna. Familien lever i fattigdom, Sabbor og Parwana har mistet sin førstefødte sønn og er bekymret for sin andre sønn, Iqbal.  De bestemmer seg for å selge Pari til et velstående barnløst par, Nila og Suleiman Wahdati. Avtalen kommer i stand gjennom Parwanas bror, onkel Nabi, som jobber hos Wahdati. Pai er da liten nok til å glemmer, Abdullah er gammel nok til å huske.Vidre blir boka til en kollektivroman, med flere hovedpersoner og deres sterke historier. Romanen avslutter med møtet mellom Abdullah og Pari i USA. Han er blitt gammel og dement, men Pari får et godt forhold til sin niese Pari jrr.

Andre anmeldere kristiserer forfatteren for at det er flere fortellere som gjør historia rotete. Jeg ville heller sagt at den er logisk. De 3 jeg fortellerne i boka er onkel Nabi (som splittet søskenparet), den greske plastikk kirurgen Marlkos (som  bringer dem sammen igjen) og Pari jr. Resten av historien fortelles autoralt, og hvert kapilttel utgjør en egen fortelling om en skjebne.

Nabis brev er en fortelling om homofili som ikke leves ut. Han selv er forelsket i husets frue, men det viser seg at Suleiman er forelsket i Nabi. Etter at Suleiman Wahdati blir pleietrengende etter et slag, vier Nabi resten abv livet sitt til å pleie ham, mens Nila drar til Paris med adoptivdatteren. Nabi uttrykker noen filosofiske tanker om meningen med livet: "They say, Find a purpose in your life and live it. But, sometimes, it is only after you have lived that you recognize your life had a purpose, and likely one you never had in mind. And now that I had fulfilled mine, I felt aimless and adrift" (s. 127)

Markos Varvaris historie er også virkningsfull. Han er plastisk kirurg og kommer til Kabul som hjelpearbeider. Han skal operere mennesker som har fått ansiktene ødelagt.Vi blir kjent med hans historie, et slags søskenforholdt til Thalia, som fikk deler av ansiktet spist av en hund i barndommen. Det ligger mellom linjene at dette motiverte han for yrkesvalget. Han får imidlertid ikke operert Thalias ansikt, da hun har akseptert sitt utseende som en del av sin identitet. Hun har imidlertid gitt avkall på utdannelse og yrkeskarriere viet sitt liv til å passe på Markos sin mor og hjelpe landsbybeboerne med tekniske ting, mens Markos lever for krigsofrene fremfor å være en velstående plastisk kirurg og stifte familie. I dette kapittelet er det mora til Markos som kommer med eksetensielle refleksjoner: "It´s a funny thing, Markos, but people mostly have it backward. They think they live by what they want. But really what guides them is what they´re afraid of. What they don´t want" (s. 340).

Fellesnevneren for flere av personene er at de  er i eksistensielle kriser og har vansker med å leve et eget liv. De styres av enten av frykt, plikt eller skyldfølelse. Deres historier er både poetiske, romantiske og dypt tragiske.

Parwanas historie er et slikt eksempel. Hun føler skyld for at tvillingsøsteren ble lam etter et fall fra en huske. Hun vier mange år av livet sitt til å pleie søstera, til denne ber om å bli forlatt alene i ørkenen.Parwana gifter seg da med den arbeidsledige enkemannen Saboor, uten noe lidenskap. At hun trolig gifter seg for å flykte fra et liv i selvpålagt soning, er kanskje grunnen til manglende følelser for stebarna. (Det antydes ikke noen steder ikke boka at hun er slem mot dem, men hun er heller ikke glad i dem).

Pari jr føyer seg inn i dette møsteret. Hun er  i ferd med å ofre seg for faren Abdullah, av frykt for verden utenfor.. "I can barely admit it to myself. Namely, how afraid I am to be free despite my frequent desire for it. Afraid of what will happen to me, what I will do with myself, when Baba is gone. All my life, I have lived like an aquarium fish in the safety of a glass tank, behind a barrier as impenetrable as it had been transparent. I have been free to observe the glimmering world on the other side, to picture myself in it, if I like. " (s. 388)  Møtet med tanta Pari, får henne imidlertid til å bryte mønsteret og realisere drømmen om å bli kunstner..

Dette er en bok en bare MÅ lese! Det er eksotisk, original og dyp beretning om en splittet familie, krig, identitet og frykten for å ha et eget liv.

Sozopol, Bulgaria

Vil du ha badeferie i Bulgaria uten å være prototypen på en norsk turist? Hvis du ønsker å være litt utenfor "the beaten track",  bør du velge Sozopol av flere grunner. Denne byen eksisterte allerede i romertiden under navnet Apollonia, etter det var det en fiskerby, så ble det et populært feriested allerede i kommunisttiden. Da leide de fleste innbyggerne privatrom til folk, da ofte gjennom bedriftsavtaler. Byen bestod da av 2-3 etasjes hus.

I likhet med Nessebar (som ligger 8 km utenfor Sunny Beach) har Sozopol festningsruiner og gamle kirker å by på. Festningsmuren er også godt bevart. I tillegg kan man se mange bulgarske hus fra 1800-tallet i gamlebyen: første etasje i stein, andre i tre.

Heller ikke ulikt Nessebar, men ....... i Sozopol holdes utbyggingen innenfor fornuftens grenser. Det er hovedsaklig familiehoteller på 4-5 etasjer, de fleste har bygd på eksisterende tomter der de hadde 2-3 etasjes hus med hage. I gamlebyen er det ikke lov å bygge mer enn 2 etasjer.

Prisene er også mye hyggeligere. Turistene kommer tradisjonen tro for det meste fra Bulgaria, Russland, Serbia og tidligere Øst Tyskland, så fulle nordmenn ser man lite til.

Skal man velge hotell, bør man booke i den nye byen, da stranda Harmanite er mye bedre enn den som hører til gamlebyen. Kvelden anbefales det å til bringe i den gamle byen. En flott prak forbinder gamle og nye Sozopol og et fint oppholdssted både midt på dagen og på kveldstid.

Havet er heller ikke likt over alt langs den bulgarske kysten. Noen ligger i grunne, stille bukter, andre kan ha urolig hav. I Sozopol kan man ofte oppleve bølger, noe som er kjempemoro, så lenge de ikke er store nok til at all bading forbys. Gult flag på stranda betyr at bading med oppblåsbare saker er forbudt, kun for svømmedyktige: Da er det kjempekult å hoppe i bølgene. Hvis man er så uheldig at rødt flagg heises, kan det være moro å lete etter skatter som havet har skylt opp dagen etter. Et annet spektakulært syn er klippene i gamlebyen.

Og så et imponerende møte med en gatemusiker som spilte Edvard Grieg på fiolin! Han gik bort til ulike turister og spurte hvor de var fra. Da valgte han ofte "Natt i Moskva" eller " My Bonnie is over the ocean". Da han kom bort til oss, tenkte vi at Grieg kanskje var ukjent, men ..... Den  gang ei. Mannen kunne klassikerne.

Sozopol anbefales på det varmeste!

Peer Gynt ved Gålåvatnet 2015

Dagen etter å ha sett Peer Gynt ved Gålåvatnet overhørte jeg en samtale mellom noen eldre medpublikummere i en av de lokalekirkene. De virket veldig frustrert over at en endrer på den opprinnelige teksten. "Hvorfor skal man endre på noe som er bra?" og "Forestillingene var mye bedre før", hevdet de. Vel, jeg vil tillate meg å uttrykke min uenighet. Det er ikke alltid slik at filmatiseringer og oppsettinger er best hvis de holder seg trofast til teksten. Da ville vi sett ett og samme verk om og om igjen i århundrer. Er dette nødvendig?

Ibsens samtidige fikk trolig noe helt annet av fjerde akt i Peer Gynt, da de hadde kjennskap til politikere og andre berømtheter  karikert i Dårekisten enn dagens tilskuer, uansett hvor belest denne måtte være. Dette er bare ett eksempel på at aktualiseringen av klassikere ofte er på sin plass. I tillegg gir en  utendørsscene ved et vann større muligheter enn kulissene i et teaterbygg.

Hvordan en skal tolke de merkelige skikkelsene som jakter på Peer i siste akt, gir også frihet til regissøren.  På denne måten vil jeg hevde at det ikke er et spørsmål om hvorvidt en bør eller ikke bør endre klassiske verk, men hvilke erndringer er heldige og hvilke ikke. Når Peer bygger sin hytte som fredløs og betrakter skyene over Gålåvatnet er en storlslagen opplevelse.

Åses død
Samme virkning har Åses død i en ekte solnedgang. Scenen hvor Åse dør gir rom for flere tolkninger.
Mens Peer dikter om at han kjører henne til himmelens port og St Peder tar henne imot med åpne armer, spør Åse om huspostillen (bønneboka). Er det fordi hun har en del synder hun vil be om forlatelse for? Peer dikter videre, og mora dør uten syndenes forlatelse. Er Peer da en omsorgsfull sønn, som fører henne trygt i det hinsidige, eller en egoist som ikke bryr seg om hvor hun havner?
I Ibsens tekst kommer Åses stemme tilbake i femte akt da Peer vandrer gjennom skogen og bebreider han å ha kjørt henne feil. Mor har ikke kommet i himmelen, men blitt eltet av den tunge snøen. Regissøren velger en annen og original tolkning. Peer legger den døde mora i båten og ror henne over Gålåvatnet, en slag Kharon, som fører henne trygt i det hinsidige, mens Arve Tellefsen spiller Griegs musikk.

Knappestøperen
Knappestøperen følger Peer gjennom hele oppsettingen som en gråkledd skikkelse med rød paraply, Et ganske surrrealistisk syn, vil jeg si. Men hvorfor ikke? Tolker en Knappestøperen som en skikkelse fra barndommen (da Peer lekte Knappestøper), som kommer for å ta oppgjøret for et levd liv, er det ikke noe til hinder for at han skal overvære hele handlingsforløpet som en stille gjest i bakgrunnen. Det skaper inntrykk!

I Afrika
Yachten Peer blir frastjålet utenfor Afrikas kyst, tar seg neppe så godt ut på en vanlig teaterscene, som den gjør her ute i det fri. Regissøren har utnyttet kulissene maksimalt. Peer Gynt ankommer stranda på vannski trukket av en kjempescooter. Klart dette ikke var mulig på Ibsens tid, men vi får det rette intrykket av Peer som en egoistisk japp. Det er også effektfullt når båten kjører bort på vannet for så å gå opp i flammer. Det gjøres også et poeng av hvorfor man ikke bør støtte Hellas økonomisk, noe som nettopp har vært et hett tema i mediene.

Anitras dans
Anitra er spretten, leken og vakker både ved ankomsten på hest og når hun danser for den middelaldrende "Profeten".  "Føttene hennes er ikke ganske rene/ ikke heller,/særlig den ene"sier teksten om henne. Beskrivelsen minner om en innvandrerfiendtlig vits jeg hørte for en del år siden, som går ut på hva muslimer skal ha brukt høyrehånden til. Det har ikke noe hensikt å gjenfortelle hele vitsen her, men et spørsmål dukker naturlig opp  i mitt sinn: Vil det si at slike fordommer fantes på Ibsens tid også?  Peer Gynt lar seg imidlertid ikke støte av Anitras hygiene, han er jo ute etter "lammekjøtt", og blir rundtlurt av beduinerpiken, selv om han vurderer hennes hode som knapt nok kan romme en liten sjel.

Solveigs sang er trolig oppsettingens største skuffelse. Griegs musikk kommer i et endret arrangement, og i stdet for å lyde som en engel,  låter Solveig som en hes Haugtussa.
Dårekista derimot kan man ikke kalle annet enn originalt, der  pasientene sitterpå bakken og tar selfies. De er jo seg selv(foruten?).

Forliset og gravferda
Til slutt vil nevne to svært virkningsfulle scener i oppsettingen: skipsforliset og bondebegravelsen. Da Peer Gynt er på vei til Norge forliser skipet han er ombord i etter en storm. Statistene er utstyrt med sølvglitrende skjøld, som senere blir snudd og blir til gravsteiner. 

Historia om militærnekteren som hogde av seg en finger for å slippe kongens klær er veldig fascinerende. Ikke bare som parallell til Peers skjødesløse levned, men som en ironisk beretning om samtiden. Bonden bygde huset sitt 3 ganger, etter at den en gang var blitt tatt av flommen og en gang av snøras. Han bar sønnene sine på arm og rygg til skolen , de ble velstående herrer i Den nye verden .... og glemte sin norske far !

Arve Tellefsen spilte selvsagt upåklagelig,  det var trolig kaldt for Knappestøperen å traske i våte sko, fotografen med hestehoven var tar ut av stykket. Endringer blir gjort, men de må kanskje til for å komme til Gålåvatnet til neste år?

Heaven (2009) av Christoph Marzi -en intertekstuell kirkegårdsfantasy

Står vi ovenfor en ny sjanger innen barnelitteraturen?  I likhet med Neil Gaimans Kirkegårdsboken ( 2008) og Christoph Marzis Memory (2011) er knyttet til High gate cemetery i London og handlingen utspiller seg i krysningspunktet mellom de dødes og de levendes verden og åpner for en original kombinasjon av samfunnskritikk og gotisk spenning.

Heaven åpner svært så bissart med at tenåringen David Pfeyffer trasker over Londons tak på vei til en kunde som har bestilt en antikvarisk utgave av Walter Scotts «Lucy av Lammermoor»,  idet han treffer ei jente som trenger hans hjelp. Hun heter Heaven, to menn har netopp skåret ut hjertet hennes, men merkelig nok lever hun selv om kroppen er helt kald. For skummelt for barn, ville den voksne leseren trolig tenkt etter å ha lest omtalen, men det skapte ingen negative reaksjoner hos mitt barn på 10 år. Barn liker å bli litt skremt?

David skal hjelpe Heaven å få tilbake hjertet sitt, og blir dratt inn i et fantasiunivers der tenåringene blir forfulgt av flere skumle menn med navn etter Dickens skurker:   Mr Drood, Mr Heep, Mr Quilp og Mr Scrooge. Senere forstår vi at det dreier seg om en skurk som skifter navn og hans sjef.

Leseren drives så klart videre for å få vite hvorfor Heavens hjerte ble stjålet og hvorfor hun lever. Spenningen tar seg enda mer opp når David og Heaven oppsøker graven til foreldrene hennes der de møter en ånd som forteller at ingen av foreldrene  ligger begravet under steinen.   Videre blir vi  vitne til både drap og drapsforsøk, før jakten kulminerer i  en nervepirrende slåsskamp  mellom David og Mr Drood i  London Eye,  80 meter over Themsen, før den lykkelige slutten som kjennetegner fantasysjangeren, finner sted. 

I epilogen formuleres det et filosofisk budskap : «David oppdaget at ting aldri er slik man tror, og at mistro gjerne beror på feil inntrykk, som ikke etterlater seg annet enn dårlig samvittighet».

Dickens intertekstuelle påvirkning er tydelig gjennom hele boka. David er opprinnelig fra Cardiff, men har rømt hjemmefra og dratt til London hvor han bor  i en antikvitetsbokhandel drevet av Mrs Trodwood som leser The Great expectations , som minner henne om hennes egen ulykkelige kjærlighetshistorie.   I god Dickens stil er også Heavens opphav mystisk.  Forklaringen vi får er overnaturlig.

Om Walter Scotts Lucy av Lammermoor  også er en viktig intertekst, er noe som inviterer til en ny gjennomlesning. Passe skummelt for  store barn, og  en fin oppdagelsesreise for den intellektuelle leseren.

Goluboj vagon, Голубой вагон

Krokodillen Gena er en klassiker innen russisk tegnefilm. "Den blå vogna" er en sang som mine jevnaldrende huskr veldig godt fra barndomsårene. Krokodillen Gena, kosedyret Cheburashka og Mme Chapeau-claque sitter på taket av en vogn og synger følgende tekst. (Min frie oversettelse).

Sakte glir minutter og sekunder bort.
Vi kan aldri møte dem igjen.
Gråte over spilt melk er vel ikke lurt,
for det beste venter lenger frem.

Refreng: Glatt som et silkebånd
              veien lang, slynger seg,
              over en bakketopp,
              rett mot himmelen.
              Alle vil, alle vil
              håpe på noe godt,
              framover triller fort
              vogna himmelblå.

Kanskje har vi såret noen uten grunn,
denne siden vil vi lukke nå,
nye eventyr som venter om en liten stund,
lokføreren må bare kjøre på!

Vogna blå den gynger inni sporet stødt,
toget kommer sakte opp i fart.
Hvorfor slutter denne dagen altfor brått?
Et helt år den gjerne kunne vart.

The Way

The way (2010) av Emilio Estevez er en skildring av pilgrimsferden til Santiago de Compostela, som øyelegen Thomas Avery gjennomfører "by accident", som han selv sier i filmen.  En dag blir han ringt opp på golfbanen av fransk politi som vil meddele at hans sønn Daniel har omkommet i en storm i Pyrenneene på reisens første dag.

Thomas bestemmer seg for å gå turen "for Daniel" med sønnens aske som han legger igjen på mange stoppesteder langs veien og stadig ser Daniel for seg.  Den gamle politimannen fra St. Jean som meddelte dødsfallet, følger Avery ut av landsbyen og sier at å gå El Camino gjør en for sin egen del. For Tom blir dette en dannelsreise som handler like mye om selverkjennelse som om sorgbearbeidelse.

På veien møter han tre andre pilgrimer.Den utadvendte overvektige Joost fra Nederland, som går ferden for å slanke seg, kanadiske tynne og sinte Sarah, som går for å slutte å røyke, og forfatteren Jack fra Irland på jakt etter historier til en reisebok.  I starten er Tom avvisende overfor de andre, men etter hvert viser det seg at hver av dem har en trist historie i bagasjen, og de tilfeldige samt vidt forskjellige reisekameratene utvikler etter hvert et varmt felleskap.

Komposisjonen er enkel og veksler mellom landskapsbilder, dialoger og kart. Spenningens høydepunkt er når Toms sekk (som inneholder boksen med sønnens aske) blir stjålet av en sigøynergutt i Burgos , men som kommer til rette, da sigøynerne har et sterkt æresbegrep. Fraværet av "action" kompenseres i massevis av en psykologisk dybde ved karakterskildringene og en gjennomgående humor og god følelse. På slutten av reisen er Joost like tykk, Sarah røyker like mye, Jack har fått en historie, og Tom har ingen aske å ta med "hjem".  Alle har imidlertid nådd til en erkjennelse av meningen ved eget liv og verdier.

En rørende film, som anbefales på det varmeste!

Farvel, Rune

I disse dager kom jeg over en ny debatt om en gammel bildebok som omhandler døden, Farvel, Rune (1986) av Marit Kaldhol og Wenche Øyen. På barnebokkritikk.no  deler Sigurd Tenningen sitt barnebokminne. Han omtaler boka som grotesk og uttrykker frustrasjon over at den stadig er i salg. I Dagbladet tar Marie Kleve til motmæle og vil "løfte fram ei bok vi for all del ikke kan risikere at blir stående og støve ned i hylla for altfor-ubehagelig-til-at-vi-orker-å-lese-den-akkurat-i-kveld-barnebøker".

Jeg kan forstå Tenningens ubehagelige minne fra møte med boka, men vil slutte meg til Kleves forsvar. Farvel Rune er ei bok om død og sorg, og dermed ikke noe en bør lese for barnet sitt en hvilken som helst kveld før leggetid.

Men la oss tenke på at skjønnlitteratur ikke bare har en underholdende, men også informativ, samfunnskritisk og ikke minst terapeutisk funksjon. Den terapeutiske funksjonen består i gjenkjennelse og bearbeidelse av følelser. Farvel Rune er en god bok for dem som vil kjenne seg igjen i situasjonen, altså en som har opplevd et dødsfall.

Mange barn opplever å miste besteforeldre, kjæledyr, noe sjeldnere mor eller far, og kanskje enda sjeldnere en lekekamerat, som i Farvel Rune. Selv har jeg hatt behov for å snakke døden til mitt barn to ganger: vi mistet mormor og en katt da han var liten.

Boka innledes med at Sara og Rune leker at de er et gift par og at Rune skal på sjøen, slik Saras pappa pleier å gjøre. Rune vasser uti tjernet med en lekebåt, mens Sara løper hjem etter nye votter. Når hun er tilbake, ligger Rune livløs i tjernet. Det er sen høst. Videre får vi oppleve begravelsen og årstidene, og historien avsluttes med at Sara sammen med mora besøker graven på våren. Gjennom hele fortellingen forklarer mor hva døden er. Det er to sett med illustrasjoner: duse akvareller som viser virkeligheten, og svarthvite sirkler med Saras tankebilder. Noen av dem er dystre, (det skulle bare mangle), andre er varme og harmoniske.

Mor forklarer at Rune søver for alltid, men han er ikke helt borte, da "vi liksom kan sjå han inni oss. Og då kan vi snakke til han også". Om kroppen sier hun at  den "ligg og blir til jord no. Slik at det kan vekse blomster". Det er absolutt en god forklaring, da den både er sann og livssynsnøytral. Samtidig pynter man noe på oppløsningsprosessen for å ufarliggjøre, men uten å lyve.

I andre bøker velger en å tro på gjenfødelse (se Bestefar er en rev, anmeldt på denne bloggen), gøyale spøkelser eller engler.  Jeg vil også anbefale Farvel, herr Muffin av Ulf Nilsson for barn som har mistet et kjæledyr. Avslutningsvis vil jeg anbefale barnehager og barneskoler om å ha flere av disse bøken i hylla og brukt dem til riktig tid.

Kilder
http://www.barnebokkritikk.no/knugende-angst-og-avgrunnsdyp-melankoli/#.VXRzwkbA3qp
http://www.dagbladet.no/2015/06/06/kultur/litteratur/bok/kommentar/meninger/39525743/

Bellman & Black

Bellman & Black (2013) av Diane Setterfield har elementer fra den gotiske romanen og skaper fort forventninger til grøsser eller thriller hos leseren. Når en ferdig med siste side derimot fremstår den mer som en historisk/psykologisk roman. Spøkelsesfiguren Black som stadig hjemsøker hovedpersonen Bellman, viser seg å være et product av dennesunderbevissthet.

I første kapittel er William Bellman 10 år og dreper en kornkråke med sprettert. Fuglen sitter høyt og er vanskelig å treffe, men gutten beregner steinens kurve så nøyaktig at han vekker de andre barnas  beundring. Selv løper han hjem tynget av skyld, som han så fortrenger.

I neste kapittel er William blitt en flott ung mann, som overtar driften onkelens spinneri, og får bedriften til å blomstre gjennom sin forretningssans, men ikke minst bevissthet om de ansattes
arbeidskår. Han gifter seg og får flere barn, men så blir familien rammet av ulykker. Den første som dør er Williams mor, så onkelen, så kommer pesten og tar med seg kona Rose, og alle barna unntatt datteren Dora. I hver begravelse legger William merke til en sortkledd fremmed, som han kaller Black. I sin desperasjon inngår William en avtale med den mystiske personen for å redde datteren Dora. Avtalen blir inngått på kirkegården, der William blir funnet sovende på en grav. Leseren lurer derforr på om Black i virkeligheten finnes, eller om alt var et produkt av Williams fyllefantasier. Vi får heller aldri vite hva avtalen egentlig går ut på, utenom at William har avlagt et løfte om å starte en begravelsesforretning under navnet Bellman & Black. Et løfte, som Black egentlig ikke har krevd.

Man får assosiasjoner til Fausts pakt med djevelen, og leseren får inntrykket av at Black representerer onde makter. Et annet interessant moment er Black er usynlig for alle andre enn Bellman. De gjentatte essayene om kornkråker som kommer immellom noen av kapitlene, får oss etter hvert til å se sammenhengen mellom Black og den drepte kråken. I et av dem nevnes det at kråkene stammer fra Hugin og Munin (Tanken og Minnet), noe som støtter den psykologiske  tolkningen om at Black er et produkt av Bellmans underbevissthet. Vi får dette bekreftet når Black dukker opp på Williams rom i oppgjørets time. og oppfordrer ham til å bruke nettopp tanken og minnet. Er Black da en djevelsk personifikasjon av Nemesis (hevnen)?

En overraskelse på slutten styrer tolkningen i en annen retning. Da William tilbyr å føre hele formuen sin over på Black, noe denne ikke krever. Når William nevner deres "deal", sier Black "I wantetd to give you an opportunity". Betyr det at Black egentlig er "snill"? Og at hele "avtalen" var Bellmans misfortåelse av dennes budskap? Var Black en budbringer i likhet med den fremmede passasjer i Peer Gynt?

William mister på en måte sjelen sin til forretningene. Han blir besatt av butikken som ligner et mausoleum, mister kontakten med datteren han har "reddet" og resten av verden utenfor, og blir levende begravd på kontoret der han også innreder en soveplass. Forretningene suger livsgnisten av Bellman, han sanser ikke en gang at noen årtier har gått.   Han blir besatt av tanken på "avtalen" og går standig mot undergangen.

Et annet perspektiv i romanen er den historiske. Vi får en overblikk over den økonomiske utviklingen på 1800-tallet, antydet gjennom endringer i begravelsesbusinessen. Den økonomiske oppgangen fører etter hvert til færre dødsfall, samtidig som folk bruker mindre penger på begravelser. Denne, samt kremasjon som ny tradisjon får forretningskurven til å snu nedover og blir identisk med kurven fra steinen fra spretterten !

Boka er interessant, men handlingen bygget seg litt for sakte, derfor synes jeg den største verdien var den historiske skildringen.  "Pakten med djevelen" er originalt og meget lovende i starten, men kunne kanskje fått mer dybde.

Memory

Memory (2011) av Cristoph Marzi er en fantasyroman av Christoph Marzi der handlingen utspiller seg på Highgate kirkegård i London i likhet med Kirkegårdsboken av Neil Gaiman (tidligere omtalt i min blogg).

Hovedpersonen Jude er 17 år og har evnen til å se ånder, derfor har han mange venner på kirkegården. Han bor med far og har ingen anelse om hvem hans mor er. En dag støter han på ei Jente på Highgate cemetery, som ikke husker hvem hun er. Åndene velger å kalle henne Story, og Jude vil gjerne hjelpe henne med å finne ut av hvem hun er. Med andre ord har begge ungdommene eksistensielle problemer å løse.

Etter hvert begynner noen av minnene til Story å vende tilbake. Gjennom åndene får Jude vite at Story er i ferd med å bli en ånd: kroppen hennes ligger på et ukjent sted og er i ferd med å dø. At minnene kommer tilbake er til hjelp i letingen, men intet godt tegn: jo nærmere døden, jo flere minner. De må finne kroppen før minnene kommer tilbake, og denne kampen mot klokka skaper spenningen i romanen. 

Motstanderne (eller skurkene om man vil) er "de ansiktsløse" som tømmerkirkegårdene for ånder, og det er svært farlig. Kirkegårdene er fullt av minner, som skaper byens sjel. Tømmes de for ånder, vil byens sjel visne bort. Svaret på hvorfor de ansiktsløse jakter på ånder henger sammen med historien om Judes eget opphav og utgjør det andre spenningsmomentet i boka.

Greier Jude å redde Story?  Hvorfor jakter de ansiktløse på ånder? Det er spørsmålene som får oss til å lese videre.

Et annet spørsmål som dukker opp er hvorfor en leter etter en "Story"? Gjennom å lete etter Storys historie, finner Jude ut av sin egen. Samtidig prøver de å bekjempe de onde maktene som holder på å ødelegge byens historie. Budskapet som formidles er at vissheten om hvor en kommer fra. er viktig for å holde seg levende, både for enkeltmennesker og fellesskapet som byen symboliserer. 

Historien er passe skummel og følger oppskriften for et moderne eventyr. For den voksne leser, kan noen av momentene bli forutsigbare, men overraskelsesmomentet i Judes historie oppveier for dette.
Min sønn på 10 elsket boka. 

Marzi har også skrevet romanen Heaven, som får god kritikk av Bokelskerinnen http://bokelskerinne.blogspot.no/2011/09/bokanmeldelse-heaven-christoph-marzi.html
.
Ukjent opphav er et motiv også i denne boka.

Juleoratoriet

Juleoratoriet (1983) av Göran Tunstrøm er en noe bisarr slektshistorie der et musikkverk av Bach spiller en viktig rolle. Romanen starter med at fortelleren, Victor Udde, skal til hjembyen Sunne og dirigere fremføringen av Juleoratoriet. Fortellingen hopper så tilbake flere tiår, da hans bestemor Solveig ble trampet i hjel av kyr mens hun var på vei til kirka for å øve på det samme musikkstykket.
Hun etterlater seg mannen Aron samt barna Sidner og Eva Liisa. Aron kommer gjennom en radioklubb i kontakt med den unge kvinnen Tessa fra New Zealand. Han er på vei dit for å gifte seg med henne, men begår selvmord da Solveig "dukker opp" på båten.

Aron, Sidner og Tessa er alle fraværende sværmere. Aron gir aldri slipp på Solveig, han prater til satdighet med hennes spøkelse fram til han selv kaster seg i døden uten tanke for de han på denne måten svikter. Tessa går først fra forstanden for så å gifte seg med en mann hun vil "drepe" med sin følelsesmessige kulde.

Sidner er helt fra barndommen av besatt av Bach og av musikk. Som 17 åring havner han i seng med
den virkelighetsfjerne Fanny som er nær 20 år eldre enn han. de blir foreldre til Victor, men Fanny opplyser aldri Victor om hvem faren hans er, hun oppdrar ham i sin lille boble.

Juleoratoriet kan til tider virke som kulisser for handlingen, men etter hvert som en leser, forstår man at det er løsningen på de eksistensielle spørsmålene i personenes liv.  Sidner sier "Jeg skal bygge et hus av musikk" (s. 243), noe han på en måte også gjør. For å finne meningen med livet etter et opphold på pyskiatrisk,  bestemmer Sidner  seg for å sone Arons svik og redde Tessa, noe han også gjør. Å gifte seg med farens tidligere brevvenninne kan virke som et underlig påfunn, og sier mye om hvor fortapt  Sidner selv er. I et brev til Victor omtaler han seg selv som musikk: "Jeg var et Adagio. Jeg var en av notene, en nødvendig del i det stykket som ble spilt, og da gresset og trærne bøyde seg , visste jeg at det var noen som fór med lette fingre over alt levende som over et klaviatur. Jeg ble spilt, Victor" (s.251).

Til slutt blir familieforbindelsen gjennopprettet: Sidner dukker opp i Sunne, og Victor får vite hvem faren hans er. Det er tydelig at de har musikken til felles: Sidner er blitt kantor i Wellington, Victor er dirigent og skal fullføre det bestemor Solveig ikke rakk. På denne måten blir den brutte linjen gjennopprettet og de eksistensielle krisen løst  for hovedpersonene.

Sorg er et ledende tema i boka og blir sett på både som destruktiv og en skapende kraft. "Vår tale er frosset musikk. Våre fantasier er frosset musikk.... Og så skulle alt dette siden tine opp og bli musikk!", forteller Sidner. "Det kan ta forferdelig lang tid før det tiner. Av og til blir det ikke musikk før en blir voksen. [...] Men en dag, når en er ordetlig lei seg eller lengter veldig etter noe og er helt alene, da kan man merke hvordan de gamle ordene en har plutselig kan bli musikk" (s. 316). Både Sidner og Victor greier seg i motsetning til Aron fordi de greier å bruke sorgen og lengselen som ressurs.

Du og jeg ved daggry

"Du og jeg ved daggry" (2013) av Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtvedt er en ungdomsroman om
kjærlighet og narkogjeld. Boka åpner med at de to tenåringene Liam og Louise har begått selvmord på grunn av narkotikagjeld. De var som skapt for hverandre, og forfatteren selv fortalte at dette var ment som en Romeo og Julie -historie. Åpningen er grotesk, men dypt rørende, slik at vi ser skjønnhet i hesligheten:

"Da de drar oss opp av Limfjorden, henger vi fortsatt sammen. Jeg vet ikke hvor lenge vi har ligget i vannet, det er ikke så lett å si, man mister liksom tidsfølelsen. En uke. Kanskje to. Jeg vet ikke. Rettsmedisineren kan heller ikke si det nøyaktig. Han vil gjerne ha tillatelse til å fjerne håndjernene, det gjentar han flere ganger, det er drittvanskelig å håndtere to lik som henger sammen på den måten, spesielt når vi er så oppsvulmede" (s. 7)

Synsvinkelen er lagt til Louise, den døde jeg-fortelleren, noe som i seg selv er svært originalt, og vekker hos meg assosiasjoner til "Boktyven" .  Louise svever blant de etterlatte og reflekterer over døden og sorgen som foreldrene bearbeider på hver sin måte:

"Han tror ikke på den slags. Døden er døden, og det er ikke noe etterpå, sier han til mamma. Og mamma nikker og gir ham rett når han sier at farmor kun tror på et liv etter døden fordi hun ikke orker tanken på at det plutselig er definitivt slutt: I virkeligheten har mamma det akkurat som farmor: Hun orker heller ikke å tenke sånn på det.  Det er som om hun og pappa på hver sin måte prøver å holdde litt liv i meg fremdeles. Mest pappa. Han har startet sin egen lille etterforskning. Alene og i hemmelighet. Han vil til bunns i det, sier han: Eller kanskje bare legge det puslespillet som var livet mitt: Forstå det: Skape en eller annen form for mening" (s. 30)

Fortellingen veksler mellom tilbakeblikk på hva som førte de to tenåringene ut i døden og hvordan foreldrene prøver å gå videre.

Louise reiser i sitt eget liv og reflekterer. Mot slutten får vi en innblikk i dagboka der hun sier "Livet mitt ER en film. En film som bare flimrer forbi. Jeg er alene på kinoen, og filmen jeg ser, er ikke en jeg har lyst å se.  Hovedpersonen er ikke meg engang, men en som heter Liam" (s. 255).

Vi får inntrykk av at de etterlatte er hovedpersoner på lik linje med tenåringene. På denne måten blir boka en fortelling om hvordan omgivelsene opplever et selvmord.  Faren til Louise prøver å finne svar, han lager til og med en jenteprofil på facebook og leter etter datteras dagbok. Moren hennes graver seg ned i sorgen og er på vippen til selvmord. Liams far, Ian, "gir blaffen" i det meste.

Noen av skildringene knyttet til narkomiljøet er groteske. Liam og Louise er blitt dratt i narkogjeld av Liams makker Jeppe. Et av oppdragene blir å skaffe en finger til bakmannen, noe som ender med likskjending på kirkegårdskapellet. Et annet forsøk på å gjøre opp for seg skildres slik:

"Og nå satt jeg der og spiste kald biff med fingrene og overveide seriøst å legge meg ned og la Liams voldsmann knulle meg , bare så vi kunne få lov til å være i fred og få tilbake litt av det vi hadde før" (s. 207)

Men gjelda slipper man ikke så lett unna, så Liam og Louise velger døden, som gir frihet, men også en bekymring i den sjela som svever blant de etterlatte.Louise følger foreldrene, Ian og venninnen Cille til en slags "lykkelig" slutt: forståelse og forsoning.

Jeg vil anbefale boka først og fremst for den originale fortellemåten og skildringen av pårørendes opplevelse av selvmord.

Den siste magiker

Den siste magiker (2010), Belz & Ebub (2011) og Nimrod (2012) er en trilogi av Sigbjørn Mostue er en reise i filosofien og fortsetter tradisjonen til Jostein Gaarder, med røtter til Selma Lagerlöf.

Trilogien har flere lag: fantasyfortellingen,  filosofi og samfunnskritikk. Handlingen er lagt til Kløfta i våre dager, der 13 år gamle Simen havner hos bygdeoriginalen "Indianeren" etter å å ha knust en rute i huset hans. Det viser seg at Gregers (som mannen heter) er en magiker, og Simen blir hans lærling. I kjelleren hos Gregers ligger Gnosis-hulen, som er fullt av sfærer og bøker. Sfærene til bla Mozart, Hildegard von Bingen, Nietzsche og Disney er magikerens rådgivere. Den første boka følger 3-tallsloven: Etter å ha fått streng beskjed om ikke å drive med magi utenfor hulen, bryter Simen forbudet 3 ganger, noe som får tragiske følger.

Bok nr 2 starter med at demonen Ebub og katten Belz er sluppet løs fra  fangenskap og starter et "helvete" i bygda, i form av en realityserie, der folk dummer seg ut og sttemmer ut hverandre. Fin referanseramme til dagens virkelighet :-)

De 4 hovedpersonene Simen, Anders, Margrethe og Benedicte tilhører ulike samfunnslag og opplever ulike problemer i familien. Simen har to middelklasseforeldre som holder på å skilles,

Benedicte tilhører en overklassefamilie, med foreldre som tar henne på dyre ferie, men ikke klarer å gi kjærlighet. Anders bor med en enslig, trygdet mor. Margrethes familie får vi ikke vite så mye om, den er trolig A4.  I denne delen blir Simen belært av Nietzsche og får blant annet vite Goethes sfære at Gregers er en legemliggjøring av Faust. Hans synd bestod i å mane fram Belzebub når han tørstet etter kunnskap.

Bok nr 3 tar leseren til Disneyland, på jakt etter våpenet som kan beseire ondskapen og ligger gjemt i "de foldede hender", som ikke har noe med religion å gjøre. Noen en trodde var døde, viser seg å være levende, noen finner tilbake til egen kropp, og alt ender lykkelig, slik det bør være i eventyrene.

Originalt fortalt, uten at det bli like mye "lærebok" som Sofies verden.  Hildegard von Bingen, Nietzsche, Goethe og Disney er  en overraskende kombinasjon som appelerer til den voksne leser og skaper en mystisk stemning. Det hindret imidlertid ikke min sønn på 10 år i å lese bøkene en gang til når vi først var ferdige.  Det var velanvendte timer, og anbefales videre hvis du vil dele leseropplevelser med barna dine.