Dette er en veldig interessant bok, dog krevende å lese, men gir en følelse av mestring. Hovedpersonen er advokaten Galip som leter etter sin forsvunne kone Rüya i en drøy uke. Hun forsvinner plutselig uten noe beskjed. Leseren vet at Rüya elsker kriminalromaner, noe Galip hater, men ufrivillig blir han selv "helt" i en kriminalroman. På slutten begynner han selv å skrive noe han kaller den første tyrkiske kriminalroman.
Den største utfordringen er at fortellingen føres fra ulike synsvinkler. I annenhver kapittel følger en allvitende forfatter Galips etterforskning. Immellom disse kapitlene er det essays skrevet av den berømte journalisten Celal Salik , som er Rüyas halvbror og Galips fetter, og som forsvinner samtidig med Rüya. Galip får fort mistanke om at forsvinningene er knyttet til hverandre.
Romanen er delt i 2 deler. I første del vandrer Galip gjennom Istanbuls gater og oppsøker steder han og kona har vært på tidligere. Hele tiden har han følelsen av å bli fulgt. Gjennom Celals artikler får vi innsikt i Tyrkias og Istanbuls historie, samt sufismens dikter Mevlana, som Celal i stor grad identifiserer seg med. I andre del låser Galip seg inn i en av Celals leiligheter, går i hans klær, snoker i tingene hans og leser hans artikler for å lære hvordan Celal tenker i håp om at dette kan løse gåten. På dette tidpunktet i handlingen forstår vi fortelleteknikken: artiklene som er spredt gjennom fortellingen er noe Galip leser.
Samtidig som han "reiser" i Celals tankeverden, blir dette også en dannelsesreise hvor Galip lærer å kjenne seg selv. Denne (peergyntske) søkenen etter "å være seg selv" er et gjennomgående tema i romanen. Konflikten mellom den man er og den man ønsker å være er noe Galip og Celal har til felles. I et av essayene, "Øyet" skriver Celal at han følte seg fulgt av et Øye.
"Han" var selfølgelig "øyet". Den personen jeg ønsket å bli, var øyet. Jeg hadde ikke først skapt øyet, men "Ham", den jeg ønsket å bli. Og den "Han" som jeg ønsket å bli, hadde kastet på meg det skremmende, kvelende blikket som strakte seg fra ham til meg. "Øyet" som begrenset min frihet, dette ubarmhjertige blikket som så og dømte alt jeg gjorde, hadde hengt seg på meg som en forbannet sol som ikke fjernet seg fra meg. Ikke la dere lure av mine ord og tro at jeg beklager meg. Jeg var fornøyd med det skinnende utsynet "øyet gav meg" (s. 127-128).
Dette temaet overføres også til et nasjonalt plan. Gjennom Celals artikler formidles frykten for at Tyrkias vestliggjøring fører til tapet av nasjonalidentiteten. Et av essayene forteller om en mann som forsøkte å lage utstillingsdukker som lignet tyrkere. Prosjektet hans ble et fiasko, da vestlige utsillingsdukker hadde tatt over markedet. Det nevnes at tyrkerne leser dårlig oversatt europeisk litteratur (bl.a krimen som Rüya sluker), og det fortelles at "alle sivilisasjoner som etterligner en annen, og alle nasjoner som klarer å bli lykkelige med "andres historier" er dømt til undergang og glemsel" (s. 443)
I fetterens leilighet finner Galip en bok om hurufismen : en lære om bokstavmagi knyttet til arabiske bokstaver. Hurufistene trodde nemlig at man kunne finne bokstavene i menneskeansikter og "lese" menneskene. Celals leilighet er full av fotografier med bokstaver han har tegnet i ansiktene. Galip ser seg i speilet og leter etter bokstavene i sitt eget ansikt. Der leser han skrekk.
Etterhvert som han blir klar over at Celals artikkellager i avisa går tom, begynner Galip å skrive i hans sted. Imens mottar Galip flere telefoner av en fanatisk Celal-fan, som har oversikt over alle artiklene denne har skrevet, og som har begynt å identifisere seg med journalisten. Mannen er dessuten sjalu, da Celal tidligere har hatt en affære med hans kone, og han tolker at et gammelt essay trykt i avisaer Celals forsøkt på å gjennopta kontakten med henne. han truer Galip (som han tror er Celal) med å drepe ham og avtaler samtidig et møte utenfor Alladdins butikk, som spiller en sentral rolle i fortellingen. Galip møter der i forkledning. Tydeligvis ved en tilfeldighet passerer Celal i gata og blir drept, og Rüyas lik blir funnet i Alladdins butikk neste morgen.
I den siste delen av romanen er det Galip som blir en jeg-forteller. Han har tatt over Celals spalte og skriver historien om Galip og Rüya, mens han stadig blir innkalt til etterretningstjenesten som etterforsker drapet på Celal som politisk mord.
Det nest siste kapitlet , "Historien om Prinsen" angivelig skrevet av Celal og fortalt av Galip til et team engelske journalister forteller om at for å være seg selv må en kunne fortelle en egen historie. Prinsen kjemper en kamp for å ikke bli påvirket av noe (anxiety of influence, H. Bloom?). Han fortsod at " han bare ville kunne bekjempe de historiene han hørte inni seg, ved å heve sine egne historiers stemme" ( s.443). Dette kan knyttes både til Celal, som gjennom sin karriere har "badet" i andres historier og som har gjenfunnet seg selv, og til Galip som finner sin egen stemme ved å skrive den første tyrkiske kriminalroman.
Definitivt en bok som inviterer til en ny gjennomlesning for å trenge inn i dybden og åpne for nye tolkninger.
