"Doktor Faustus" (1947) er Thomas Manns siste roman. Den handler om komponisten Adrian Leverkühns liv og bygger på den litterære myten om Dr. Fausts pakt med Djevelen. Fortelleren er Adrians venn Serenus Zeitblom.
Adrian er veldig smart, hovmodig og ærgjerrig fra ungdommen av, og mangler ifølge Serenus tro på absolutte verdier. Disse karaktertrekkene fører ham til pakten han inngår med Satan. Adrian studerer først teologi (av hovmod ) og går senere over til musikkstudier. Han begynner å komponere etter tolvtoneteknikken (dodekafonien). Arnold Schönbergs musikkteori ligger til grunn for dette. Schönberg selv reagerte på Thomas Manns bruk av denne i romanen og forlangte at forfatteren skulle få dette med i etterskriften.
Pakten med Djevelen blir i denne romanen knyttet til syfilis. Som student blir Adrian dratt inn på et horehus av sine venner, som han forlater med avsky uten å ha benyttet seg av tjenestene der. Slik han senere bekjenner i brev til Serenus, er han likevel blitt "forhekset" av en prostituert han kaller for Esmeralda, som han senere oppsøker. Hun er da bosatt i Bratislava og sluttet i yrket pga syfilis, noe hun informerer Adrian om. Han insisterer imidlertid på å ha sex med henne og får sykdommen selv. Han oppsøker to leger for å få behandling, men den ene legen dør, den andre blir arrestert, noe som får leseren til å undre på om dette er tilfeldig.
Samtalen med Djevelen er høydepunktet i boka. Djevelen oppsøker Adrian i Italia og forklarer at han lenge har fulgt med komponisten, og at plassen i helvetet er garantert. Det er imidlertid ikke alle som kan slippe inn der, kun de utvalgte. Djevelen forklarer at syfilisen ikke var tilfeldig, men nødvendig! for skaperakten, da den satte hjernen i en slags transe. Dessuten påpeker han at flere genier hadde syfilis. En kan da undres om Thomas Mann selv hadde det synet på syfilis og kreativitet. Vi får ikke vite om samtalen med Djevelen er virkelig eller et produkt av en syk hjerne som følge av sekundære syfilissymptomer. Det siste verket Adrian skriver heter "Dr. Faustus veklage".
En annen litterær allusjon er H. C. Andersens lille havfrue. Adrian sammenligner stadig sine plager med havfruens lidelser. Han lider for den geniale kunsten, slik hun led for å få menneskebein (hun kjente 100 kniver i kroppen for hvert steg hun tok).
Det er en bragd å komme seg igjennom bok, da handlingen stadig avbrytes av lange essays om musikk, filosofi, religion og verdenskrigene. De første 100 sidene består hovedsaklig av tre musikkforelesninger som
Adrian og Serenus´ lærer holder, som er vanskelige å forstå for en leser uten musikkutdannelse. Videre følger en del essays om religion, som riktignok er mer forståelige, men det hele gir romanen et preg av essaysamling heller enn en fortelling.
Etter hvert følger forfatteren skjebnene til Adrians og Serenus´ vennekrets i München og er mer overkommelig. Thomas Manns fortellemåte er imidlertid arkaisk. Han gjør stadig bruk av frampek, noe som spolerer lesergleden. Handlingen blir dessuten ofte avbrutt om digresjoner der S. Zeitblom reflekterer over sin egen skrive prosess, inklusive hvorfor han deler opp et kapittel i to ved å sette tre stjerner is stedet for et romertall som nummer på et nytt kapittel !!! (som om det skulle være spennende for leseren). Selv om Thomas Mann belønner leseren med noe action på slutten (nesten westernaktig drama, der Adrians venn Rudi blir skutt av sin gifte elskerinne på et trikk), overveier det ikke for strevet med å pine seg gjennom resten av boka. Med all respekt for den filosofiske dybden i refleksjonen over kunstnerens demoniske vesen, må en kunne si at Thomas Mann hadde tjent enormt på å redusere antall sider til det strengt nødvendige.
