Romanen gir et godt bilde av hvordan det var å være kvinne i middelalderen. Hildegard blir født i en ridderfamilie som barn nr 10, hvorav 8 overlevde. Som barn var hun mye syk og fikk tidlig åpenbaringer. På denne tiden hadde kvinnene to alternativer: arrangert ekteskap eller kloster. Foreldrene var bekymret for at Hildegard ikke ville overleve fødslene som ble forventet i ekteskapet, og at hun ville blitt sett på som gal i de verdslige sfærer. Derfor ble hun sendt i kloster som 10-åring, sammen med grevinne Jutta av Sponheim, som ble eremitt av egen vilje.En kan lure på hvem av dem som var mest "forstyrret". Begge to ble opptatt i manneklosteret Disibodenberg, noe som kunne virke pussig. Boka gir et bilde av at manneklostre ikke hadde de store problemene med å ta opp kvinner så lenge disse kom fra velstående familier, da medgiften som Jesu brudene brakte med seg, tilførte klosteret inntekter. Jutta blir etter eget ønske eremitt (eneboer), muret inn i en celle med et vindu mot kirken og et annet mot Hildegards celle for å kunne få mat og sende nattpotta til tjenestepiken. Hun spiser minimalt, går med botsskjorte av geitehår og bærer lenke på kroppen. Til syvende og sist dør hun av underernæring tidlig i 40-årene.
Hildegard derimot fører et langt sunnere liv, noe vi ser av hennes høye alder. For henne blir klosteret en mulighet til selvrealisering. Hun jobber på sykestua under veiledning av munken Volmar, som hun utvikler et platonisk forhold til. Etter hvert begynner hun å komponere, og får synene sine nedskrevet og illustrert ved hjelp av Volmar. Ikke noe kjedelig liv i grunnen, særs hvis man ser på skjebnen hennes søsken fikk.
To brødre ble i likhet med Hildegard sendt i kloster. Den eldste søsteren, Clementia, blir giftet bort som 15 åring og går igjennom 5 dødfødsler før 2 barn overlever. Den nest eldste, Benedikta, dør av skadene hun blir påført av en stallgutt som voldtar henne på Clementias bryllup. Søsteren Irmengard dør i barselseng som 17-åring, Odilia må annulere ekteskapet etter å ha vært jomfru etter flere års samliv. En kan da spørre seg om det virkelig var så ille å gå i kloster for en kvinne på 1100-tallet.
Et interessant moment i boka er Hildegards første reise ut av klosteret etter 30 år innenfor murene. Hun drar til Trier for å bestille gullkroner til søstrene i klosteret (18 på dette tidpunktet i et mannekloster og alle adelsdøtre!) som de skal bære under høy messe. Dette gjør hun etter en åpenbaring. Hildegard får mer eller mindre sjokk når hun ser verden utenfor : fattigdom, sykdommer, kriger og elendighet .... samt egen berømthet. Hun har jo levd et beskyttet liv og blitt skånet for mye.
Etter hvert som Hildegard og Volmar har skrevet ned synene, setter Kirken i gang en etterforskning, der begge to risikerer å bli tiltalt for kjetteri, men pave Eugen erklærer Hildegards syner som Guds nådegave, og godkjenner manusskriptet. Det er også grunnen til at en i dag vet såpass mye om denne fremragende middelderskikkelsen.
Boka imponerer med sitt poetiske språk, som man ikke er vant til å finne i mange biografier.
"I kronen på almetreet snakker bladene med hverandre. De er uenige, ordene deres bølger først den ene veien, så den andre. De føyer seg sammen i en uendelig kjede av vekslende bilder, man har ingen innflytelse på hvilke: Først er det et smilende ansikt, så er det en dukke som får hodet revet av, etterpå en krokete stakkar som faller ned en skråning.
Benedikta ligger i jorda, kroppen hennes er gått i stykker, som elvehunden. Bladene er støv som virvles opp av vindens sterke never, som daler viljeløst, virvles og daler, et urolig åndedrett, hestens ville man. Trekronen er en granittblokk, den ru overflaten som glitrer i lyset, stikker og fekter i lufta, blender når glimmerstykker fanger sola. Bladene er vann som strømmer over en steinete elvebunn, de er heftig ild, et bål som slipper en hær av djevleunger løs på taket" ( s. 152, Forlaget press 2009)
Det er interessant beskrivelse av forestillingene en hadde om voldtatte kvinner. Her refereres Hildegards tanker om Margreth som er blitt voldtatt og havner på sykestua i klosteret for senere å bli tatt opp i ordenen da hun nekter å gifte seg med voldtektsmannen.
"Magen vokser for hver uke. Når barnet sparker, farer Margreth sammen, og Hildegard blir bekymret. Kanskje har hun likevel misforstått synet med Lucifer, kanskje ville Gud egentlig vise henne at denne kvinnen bærer djevelens yngel, et misfoster som stanger sin mor med spisse horn. Volmar som etter hvert hat lært henne alt han vet, har ikke bedre greie på svangerskap enn hun selv og kan ikke svare på spørsmålene hennes. "( s. 310, ibid)
Selv om dette er et skjønnlitterært verk, har forfatteren benyttet seg av historiske kilder. Både Hildegards syner (nevnt ovenfor) og hennes levnedsbeskrivelse Vita har overlevd til våre dager. Dermed har boka også stor læringsverdi .
Hildegard von Bingen grunnla senere to kvinneklostre i Rupertsberg og Eibingen, det første med midler fra Disibodenberg, slik at kvinneavdelingen kunne flyttes ut. Boka slutter imidlertid med pavens velsignelse av Hildegards nådegave.
Anbefales på det varmeste!
