Juleoratoriet (1983) av Göran Tunstrøm er en noe bisarr slektshistorie der et musikkverk av Bach spiller en viktig rolle. Romanen starter med at fortelleren, Victor Udde, skal til hjembyen Sunne og dirigere fremføringen av Juleoratoriet. Fortellingen hopper så tilbake flere tiår, da hans bestemor Solveig ble trampet i hjel av kyr mens hun var på vei til kirka for å øve på det samme musikkstykket.
Hun etterlater seg mannen Aron samt barna Sidner og Eva Liisa. Aron kommer gjennom en radioklubb i kontakt med den unge kvinnen Tessa fra New Zealand. Han er på vei dit for å gifte seg med henne, men begår selvmord da Solveig "dukker opp" på båten.
Aron, Sidner og Tessa er alle fraværende sværmere. Aron gir aldri slipp på Solveig, han prater til satdighet med hennes spøkelse fram til han selv kaster seg i døden uten tanke for de han på denne måten svikter. Tessa går først fra forstanden for så å gifte seg med en mann hun vil "drepe" med sin følelsesmessige kulde.
Sidner er helt fra barndommen av besatt av Bach og av musikk. Som 17 åring havner han i seng med
den virkelighetsfjerne Fanny som er nær 20 år eldre enn han. de blir foreldre til Victor, men Fanny opplyser aldri Victor om hvem faren hans er, hun oppdrar ham i sin lille boble.
Juleoratoriet kan til tider virke som kulisser for handlingen, men etter hvert som en leser, forstår man at det er løsningen på de eksistensielle spørsmålene i personenes liv. Sidner sier "Jeg skal bygge et hus av musikk" (s. 243), noe han på en måte også gjør. For å finne meningen med livet etter et opphold på pyskiatrisk, bestemmer Sidner seg for å sone Arons svik og redde Tessa, noe han også gjør. Å gifte seg med farens tidligere brevvenninne kan virke som et underlig påfunn, og sier mye om hvor fortapt Sidner selv er. I et brev til Victor omtaler han seg selv som musikk: "Jeg var et Adagio. Jeg var en av notene, en nødvendig del i det stykket som ble spilt, og da gresset og trærne bøyde seg , visste jeg at det var noen som fór med lette fingre over alt levende som over et klaviatur. Jeg ble spilt, Victor" (s.251).
Til slutt blir familieforbindelsen gjennopprettet: Sidner dukker opp i Sunne, og Victor får vite hvem faren hans er. Det er tydelig at de har musikken til felles: Sidner er blitt kantor i Wellington, Victor er dirigent og skal fullføre det bestemor Solveig ikke rakk. På denne måten blir den brutte linjen gjennopprettet og de eksistensielle krisen løst for hovedpersonene.
Sorg er et ledende tema i boka og blir sett på både som destruktiv og en skapende kraft. "Vår tale er frosset musikk. Våre fantasier er frosset musikk.... Og så skulle alt dette siden tine opp og bli musikk!", forteller Sidner. "Det kan ta forferdelig lang tid før det tiner. Av og til blir det ikke musikk før en blir voksen. [...] Men en dag, når en er ordetlig lei seg eller lengter veldig etter noe og er helt alene, da kan man merke hvordan de gamle ordene en har plutselig kan bli musikk" (s. 316). Både Sidner og Victor greier seg i motsetning til Aron fordi de greier å bruke sorgen og lengselen som ressurs.
