kjærlighet og narkogjeld. Boka åpner med at de to tenåringene Liam og Louise har begått selvmord på grunn av narkotikagjeld. De var som skapt for hverandre, og forfatteren selv fortalte at dette var ment som en Romeo og Julie -historie. Åpningen er grotesk, men dypt rørende, slik at vi ser skjønnhet i hesligheten:
"Da de drar oss opp av Limfjorden, henger vi fortsatt sammen. Jeg vet ikke hvor lenge vi har ligget i vannet, det er ikke så lett å si, man mister liksom tidsfølelsen. En uke. Kanskje to. Jeg vet ikke. Rettsmedisineren kan heller ikke si det nøyaktig. Han vil gjerne ha tillatelse til å fjerne håndjernene, det gjentar han flere ganger, det er drittvanskelig å håndtere to lik som henger sammen på den måten, spesielt når vi er så oppsvulmede" (s. 7)
Synsvinkelen er lagt til Louise, den døde jeg-fortelleren, noe som i seg selv er svært originalt, og vekker hos meg assosiasjoner til "Boktyven" . Louise svever blant de etterlatte og reflekterer over døden og sorgen som foreldrene bearbeider på hver sin måte:
"Han tror ikke på den slags. Døden er døden, og det er ikke noe etterpå, sier han til mamma. Og mamma nikker og gir ham rett når han sier at farmor kun tror på et liv etter døden fordi hun ikke orker tanken på at det plutselig er definitivt slutt: I virkeligheten har mamma det akkurat som farmor: Hun orker heller ikke å tenke sånn på det. Det er som om hun og pappa på hver sin måte prøver å holdde litt liv i meg fremdeles. Mest pappa. Han har startet sin egen lille etterforskning. Alene og i hemmelighet. Han vil til bunns i det, sier han: Eller kanskje bare legge det puslespillet som var livet mitt: Forstå det: Skape en eller annen form for mening" (s. 30)
Fortellingen veksler mellom tilbakeblikk på hva som førte de to tenåringene ut i døden og hvordan foreldrene prøver å gå videre.
Louise reiser i sitt eget liv og reflekterer. Mot slutten får vi en innblikk i dagboka der hun sier "Livet mitt ER en film. En film som bare flimrer forbi. Jeg er alene på kinoen, og filmen jeg ser, er ikke en jeg har lyst å se. Hovedpersonen er ikke meg engang, men en som heter Liam" (s. 255).
Vi får inntrykk av at de etterlatte er hovedpersoner på lik linje med tenåringene. På denne måten blir boka en fortelling om hvordan omgivelsene opplever et selvmord. Faren til Louise prøver å finne svar, han lager til og med en jenteprofil på facebook og leter etter datteras dagbok. Moren hennes graver seg ned i sorgen og er på vippen til selvmord. Liams far, Ian, "gir blaffen" i det meste.
Noen av skildringene knyttet til narkomiljøet er groteske. Liam og Louise er blitt dratt i narkogjeld av Liams makker Jeppe. Et av oppdragene blir å skaffe en finger til bakmannen, noe som ender med likskjending på kirkegårdskapellet. Et annet forsøk på å gjøre opp for seg skildres slik:
"Og nå satt jeg der og spiste kald biff med fingrene og overveide seriøst å legge meg ned og la Liams voldsmann knulle meg , bare så vi kunne få lov til å være i fred og få tilbake litt av det vi hadde før" (s. 207)
Men gjelda slipper man ikke så lett unna, så Liam og Louise velger døden, som gir frihet, men også en bekymring i den sjela som svever blant de etterlatte.Louise følger foreldrene, Ian og venninnen Cille til en slags "lykkelig" slutt: forståelse og forsoning.
Jeg vil anbefale boka først og fremst for den originale fortellemåten og skildringen av pårørendes opplevelse av selvmord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar