I Arns verden

Flere har stiftet bekjentskap med Arn Magnusson gjennom Jan Guillous bøker, og enda flere gjennom filmene. Det har pågått mange debatter om filmatiseringer av litteratur, uten et en blir enige om boken "alltid" er best. Uten å undervurdere filmenes kvalitet, må en kunne si at tilskueren ikke får  så god innsikt i de historiske og kullturelle omgivelsene som handlingen utspiller seg i.  Der har leserne en klar fordel frefor filmpublikum. For å få en enda bedre opplevelse av Arns verden er det imidlertid enda en ting å gjøre etter å ha lest bøkene - reise i Arns rike.

De historiske kulissene er veldig viktig i denne tetralogien som omhandler samlingen av det svenske riket under de tre kroner: Svealand, Västra Götaland og Östra Götaland. De tre kroner ble valgt som våpen av St Erik, far til kong Knut Eriksson, som er Arns beste ungdomsvenn. Arn er riktig nok en oppdiktet person, men det er ikke slektningene hans, som f.eks jarlen Birger Brosa.

Varnhem kloster ligger  fra Skara, og ifølge kilder ble det bygd med midler donert av en kvinne ved navn Sigrid (som i romanen er Arns mor). I kirken ligger begravet både Knut Eriksson og Birger Brosa.

Her vokste karakteren Arn opp og ble trent i krigskunst før han dro ut i verden. I boka lærer vi mye om levesettet på 1100-tallet gjennom kulturkræsjet Arn opplever når han vender tilbake til farens gård. De franske munkene har lært ham om hygiene, kosthold, og byggeskikk.
På gårdene driver folk og kastrerer annenhver trell, og forurenser drikkevannet med all slags urenheter.

Etter å ha møtt Cecilia Algottsdotter, blir Arn forelsket og forlovet, men de pådrar seg kirkens vrede etter å ha hatt samleie.Cecilias søster Katarina angir dem,og biskopen i Skara dømmer Cecilia til botgjøring i Gudhem kloster, mens Arn blir tempelridder i Det hellige land.

En reagerer på den strenge straffen når en leser, for slikt må ha hendt ofte, selv i middelalderen.Vi forstår senere at det mer lå politiske enn pietistiske motiver bak dette.
Skara kirke er et imponerende bygg og absolutt besøket verdt.

Gudhem kloster er stedet hvor Cecilia tilbringer 20 år av sitt liv under den fæle abbedissen Rikissa, som sender henne i karser vinterstid, årelater henne mens Cecilia er gravid, det er ikke måte på galskapen før Birger Brosa blander seg inn.

I klosteret blir Cecilia bestevenninne med Cecilia Blanca, Knut Erikssons tilkommende dronning.
En historie man desverre ikke får glede av i filmatiseringen er når en munk fra Varnhem kommer til Gudhem for å lære en nonne i hagebruk. Dette ender med en graviditet, og paret blir hjulpet å flykte av de to Ceciliaene og en venninne til.

En annen episode verdt å nevne er Rikissas falske skriftemål på dødsleiet hun hevder nemlig at

dronning Cecilia har avlagt klosterløftet før hun giftet seg med kongen. Derrmed kan tronarvingene

bli erklært uekte, noe som setter den politiske kampen i gang igjen.

Bok nr 2, Tempelridderen handler om kulturmøter. I annethvert kapittel følger vi Arn og Saladin, annethvert tar oss tilbake til Gudhem.

Arn har etter mange år som tempelridder avansert til borgerherre av Gaza. Ute på oppdrag til å drepe en bande røvere, redder han Saladin som reiser inkognito
og spiser kveldsmat med ham og broren hans. Ifølge Arn er det viktig å kjenne fienden for å kunne bekjempe ham.

Konflikten mellom kristne og muslimer er gjennomgående i denne romanen, men det mest interessante er nok hvordan tempelridderen Arn de Gothia opplever de to kulturene.

Tempelridderne ansetter bare sarasenske leger (!). Etter en kamp sammen med johanittene (en annen ridderorden) mot Saladin, uttrykker en såret ridder uttrykker skepsis til å bli behandlet av en sarrasener, svarer Arnat "hvis man lå såret en vakker dag, ville det aller tryggeste være en lege fra Damaskus, det nest tryggeste ville være å ikke få lege i det hele tatt, og det absolutt dødelige ville være en frankisk lege" (s.197).

Muslimene fremstår som overlegne de kristne både når det gjelder krigføring, medisin og hygiene. Ved en anledning forteller Arn sin norske sersjant Harald Øysteinsson at en nordisk kriger ikke ville overlevd mer enn ett par uker i Det Hellige land, da nordiske krigere er sjanseløse mot sarasensk kavalleri. Rikard Løvehjerte blir i boka fremstilt som en slakter mer enn en helt.

Etter å ha blitt sendt i den sikre døden av en udugelig leder, blir Arn tatt til fange av Saladin, som står i gjeld til ham. Saladins soldater kjenner igjen Al Ghouti (som muslimene kaller ham) i det han resiterer vers fra Koranen. Med all kunnskapen ervervet om krig, drar Arn hjemover fast bestemt på å bygge fred. Ikke overraskende har han tatt med seg sarrasenske leger, armenske håndverkere og et par desertører fra Richard Løvehjertes hær tilbake til Götaland.

I den tredje romanen Riket ved veiens ende er det kampen om kronen som står i sentrum. Kong Knut er syk, og sverkerne venter på hans død for å innsette sin egen konge. Folkungene vil ruste opp, og Arn grunnlegger flere krigsskoler rundt på folkunggårdene for å bygge opp tung og lett kavalleri, og trene opp bueskyttere.

Arn er en svært idealisert karakter som forener klokskap, kunnskap, styrke og rettferdighet. Han oppfører seg alltid riktig. Et eksempel på det er når han får vite at en av de frigitte trellene er hans halvbror. Slikt strider selvsagt mot tempelriddernes moral, og Arn gjør Gure til folkung.

Han imponerer også med sin vel moderne måte å tenke på: oppdrar datteren sin sammen med sønnesønnen til å ri og skyte med pil og bue, og stiller spørsmål ved at seier i krig er Guds vilje:
"I sitt tidligere liv hadde han altfor mange tilsynelatende uforklarlige seiere eller uventede nederlag til å være overbevisst om at Gud la seg opp i hver eneste liten menneskelig strid på jorden. Dåraktig befal var etter Arns erfaring den vanligste grunnen til at den andre seiret" (s. 405)

Det er morsomt å finne ut at det er en ting den gjennomkorrekte helten ikke forstår seg på, nemlig kunst. Ved en anledning diskuterer han og Cecilia teppene vevd av en trellkvinne: "Arn hadde fremdeles vanskelig med å forsone seg med et Jerusalem som så mer ut som Skara, og Jesu disipler som så ut som om de var hentet fra nærmeste tingplass i Västgötaland. Tåpelig nok hadde han nevnt noe om dette og igjen fått hele Cecilias forelesning om at det en så i kunsten ikke var sannhet i selve bildet, men den sannheten som oppstod i betrakterens sinn" (s. 360).

Etter kong Knuts død inngår folkungene en avtale med at Sverker skal være konge, men at det er

Allvastra kloster - sverkernes gravplass

kong Knuts eldste sønn som skal arve tronen etter ham. Sverker bryter løftet, og etter at tre av Knut Erikssons sønner er drept (unntatt den eldste), står slaget mellom sveer og folkunger på den ene siden og sverkerne (med danenes støtte) på den andre. I det avgjørende slaget leder Arns sønn en gruppe ryttere i kamp uten å vente på farens signal, noe som leder til store tap, selv om folkungene seirer. Sønnen Magnus mister livet, mens Arn dør senere av sårene.

Et annet interessant moment er at Arn blir forvirret av at danene er utkledd som johanitter, og advarer sine riddere om å unngå å angripe disse i unød. Det viser seg senere at danenes skjorter ser ut som det danske flagget: hvit kors mot rød bakgrunn.

johanitter

Johanittene (hospitalridderne) var opprinnelig en sykepleierorden, som senere ble militarisert. De holdt lenge til på Rhodos  og Malta. Senere er de kjent som Malteserordenen.

Tempelridderne var en ren militærorden, som hadde som sin oppgave å beskytte pilgrimer på vei mor Jerusalem. Etter at ordenen ble nedlagt tilfalt mange av eiendommene deres johanittordenen.

Når både Arn og sønnen Magnus mister livet får vi vite at hovedpersonen i den siste boka, og Arns barnebarn er en historisk person, og ingen ringere enn Birger Magnusson Jarl, Stockholms grunnlegger, som er gravlagt i Varnhem klosterkirke (se starten på artikkelen).

Birger Jarl

 Det skal være trygt å si at bøkene gir oss mye mer enn flmatiseringen i dette tilfelle!