Boka starter med at søsknene Cordelia (15), Brendan (13) og Eleanor(10) flytter inn i huset til fantasyforfatteren Denver Kristoff sammen med foreldrene sine. I hagen ser de en statue av en engel som mangler en hånd. Det virker som statuen blir levende og forvandler seg til en skummel heks, eller er det noe barna innbiller seg? Etter hvert havner søknene i et parallellunivers som består at 3 av Kristoffs bøker som setter i gang med å lese, da Cordelia sier at kanskje kan hjelpe å finne en løsning. I samme verden befinner også heksa seg, som viser seg å være forfatterens datter Dahlia. På sitt lag har de flyveren fra 1 verdens krig Bill, som kommer fra boka "Flyveresset".
På jakt etter mat i huset, finner barna et skjelett som er blitt levende. Det er Penelope, tjenestepiken hos Kristoff som forteller dem bakgrunnen for historien. Hun er prototypen til en karakter i i "Flyveresset", som Bill er forelsket i, uten at hans alter ego husker det.
Ideen om bokuniverset er original og minner litt om Myst-spillene der en reiser til nye verdener gjennom bøker. Imidlertid bygges det relativt lite med dette motivet i romanen, bøkene blir mer kulisser for action. Romanen hadde tjent på om løsningene i større grad ble knyttet til boklesinga.
Det må sies at boka bærer preg av spenningskurvene vi er vant til å se i spenningsfilmer. Det går fra spenningstopp til spenningstopp, men litt på tomgang, forfatteren skulle latt handlingen bygge seg noe mer opp før neste thriller tar til. En kjempe fra boken "Ville krigere" dukker opp og bærer huset til han mister det i en flom. Hovedpersonene blir reddet av en piratskute fra boka "Hjertet og roret", og slik havner de i fangenskap hos en gal sjørøverkaptein som driver med viviseksjon og har planer om å kutte i dem. Den kjekke piloten Bill fra "Flyveresset" som er med søsknene hele veien, greier å ta over maktenn på skipet, men når de endelig er i havn i en by, starter det en kamp mellom piratene, de ville krigerne og motstandsbevegelsen. Noen av scenene er ganske så voldsomme:
"Brendan jublet; Krom og vaktene bar rustninger, men de kappekledde skikkelsene hadde begravd armbrøstpilene i ansiktet på dem. Krom vred seg på gulvet, skrek, prøvde å dra pilen ut av øyet. Til slutt klarte han å få den ut, men øyeeplet fulgte med på veien. Da han så øyet festet til pilspissen som en oliven i en martini, hylte han høyere en noen skulle tro var mulig." (s.381))
Selv om jeg syntes dette var groteskt, ble ikke sønnen min på 10 noe redd, han syntes tvert imot dette var morsomt. Alt i alt vil jeg ikke si at boka er dårlig, men det kunne blitt lagt mer vekt på karakterdybde og dempet litt på action-spenningen.
