mandag 26. mai 2014

Det var en gang en blå planet

"Det var en gang en blå planet" av Andri Snær Magnason er en samfunnskritisk barnebok som definitivt gjør intrykk på leseren.

Historien startar med at det finnes en planet befolket av barn og at ei sol går i bane rundt planeten (vel å merke!). Barna lever i sin lille paradis helt til Herr Evig Lykke lander på planeten med sitt romskip. Som i andre eventyr implementerer han 3 nyoppfinnelser: 1) støvsuger sommerfuglenes hule for sommerfuglstøv, som barna kan ha på seg og fly med;  2) en ulv som sluker skyene, slik at det aldri regner; 3)Teflonspray laget av bulderet til fossen, vannføyken og regnbuen, så barna slipper å vaske seg. I tillegg spikrer han sola fast, slik at den aldri går ned.  For alt dette tar han betalt med litt ungdomskraft, som brukes som drivstoff til skipet sitt.

To av barna, Brimir og Hulda flyr seg ville til den andre siden av planeten og oppdager hvilken miljøkatastrofe som er forårsaket. Der er det evig mørke og sult, og det bor barn der også!

Jeg vil ikke fortelle hvordan barna løser problemet, men som i eventyr flest er det en happy end.
Det geniale med denne boka er imidlertid at den kritiserer demokratiet ved å fortelle at flertallet ikke nødvendigvis har rett ( i likhet med Ibsens En folkefiende) og at konger er som "aper i bur".

Et av budskapene som formidles er at "less is more": De som har lite er lykkeligere en de som har mer fordi de har dikt, drømmer og deleglede. Et kjent motiv som brukes her er hjerte av stein/hjerte av stål. Det vekker assosiasjoner med Wilhelm Hauffs  eventyr "Det kalde hjerte". Vår helt vil imidlertid heller dø enn å ha et slikt hjerte.

Herlig lesning! Anbefales på det varmeste!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar