Hamsuns skildringer av kjærlighet er vidt ulike: fra den mest romantiske til det helt praktiske. I Markens grøde skildres følgende kjærlighetshistorie: Enstøingen Isak rydder seg en gård på Sellanraa og sender ut forespørsel om en ledig kvinne, da han trenger hjelp på gården. Det er så avsides at den eneste som lar seg friste av tilbudet er Inger med hareskåret. Isak er tydeligvis ikke mye kresen på det. De ligger i samme seng (i mangel på flere), han gir uttrykk for at han er lysten og han "får" henne. Romantisk eller praktisk? Når og hvor ble egentlig den romantiske kjærlighet oppfunnet? Var det noe som hørte overklassen til?
"Pan" er en dramatisk kjærlighetshistorie om to annerledes mennesker som møtes i det nordlandske natur, og som en skulle forvente kunne fått en happy ending: hovedpersonene faller for hverandre fra starten av, betatt av hverandres annerledeshet. Historien får imidlertid en helt annen slutt: Edvarda inngår et arrangert ekteskap, Glahn dør i et arrangert selvmord. Hvorfor går det egentlig som det går?
Edvarda oppfører seg annerledes en man skulle forvente av piker fra hennes stand, og har et utseende som avviker sterkt fra samtidens skjønnhetsideal. Til tross for sine 20 år, ser hun ut som en formløs 15-åring, høy og brun i huden (et utseende som kunne gjort seg på dagens catwalk, men neppe var attraktiv i 1850-tallets Nordland). Hun er en rikmannsdatter, men klærne er oppfarget eller for korte, hendene urene, skoene utgått. Hun kysser Glahn i alle gjestenes påsyn i et selskap fordi det bare er ham hun vil ha, ikke noe man akkurat forvender av dannede overklassepiker. Og selv om han er "prinsen" finner hun glede i å leke med ham, gjøre ham sjalu, dumme han ut foran andre. Edvarda er lite feminin, lunefull, utfordrende. Hva ser så løytnanten i denne Twiggy/Tomboy/hippie-skikkelsen? Annerledeshet.
Glahn er også annerledes. En forventer at en løytnant kan overklassens sosiale koder, men Glahn er alt annet enn dannet. Han vifter med flueboka i et selskap, lager riper i gulvet, velter glass, slenger spydigheter til gjestene. Samtidig utstråler hans skikkelse voldsom erotisk kraft. Nesten alle beskrivelser av ham har en erotisk undertone. Han fører samtaler med de "kjønnslig berusede" blomstene i skogen. Ved en anledning ønsker han å gi Edvarda en gave, men oppdager at det eneste verdifulle han eier er krutthornet med Panfiguren (et opplagt fallossymbol). Hans "dyriske blikk" blir viet stor oppmerksomhet i romanen. Men hva vil Edvarda med denne ubehøvlede villmannen som eier en stake og et dyrisk blikk, når det er tilgang på dannede beilere? Annerledeshet.
To annerledes mennesker velger annerledes. Begge to faller for hverandre, og begge to er for stolte og krenkbare, og blir etter hvert mest opptatt av å såre hverandre. Edvarda sparer "karrig" på sin kjærlighet, Glahn tar igjen med å innlede et forhold til den uselviske og jordnære Eva som gir ham alt uten å vente noe i retur. I en samtale med Eva innrømmer Glahn følgende: "Jeg elsker en Kjærlighetsdrøm jeg hadde engang, jeg elsker dig og jeg elsker denne Plet Jord". På Evas spørsmål om hva han elsker mest, blir svaret: Drømmen.
Der har man kanskje svaret på hvorfor de gir hverandre sår i stedet for godhet. Elsker Glahn virkelig Edvarda? Og elsker Edvarda virkelig Glahn? Eller er begge egentlig forelsket i forelskelsen, i drømmen om ham/henne ikke i det virkelige mennesket. Da er det ikke overraskende at de mislykkes i sin kjærlighet.
Pan blir en historie om det moderne menneskets kjærlighet til en drøm, som gjør det ensomt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar