Gjess ved kommunegrensa Eidsvoll/Nes

Disse gjessene har flakset langs bilen min flere morgener på rad på vei til jobb. Denne gangen satt de på bakken da jeg var på vei hjem, så jeg fikk dem til å lette :-)

"En herrgårdssägen", Selma Lagerlöf

Denne korte romanen er en rørende fortelling om kjærlighet og "oppstandelse" .  Historien innledes med at Gunnar Hede, som er student i Uppsala blir fratatt fiolinen av sin venn, for at han skal lese og klare eksamener.Samtidig mottar han beskjed hjemmefra om at det går dårlig med gården hjemme, og at moren regner med hans hjelp. Ting går ikke etter planen, da Hede hører fiolinspill fra gaten. Det er et linedanserpar som har med seg en blind fiolinist som spiller for å forsørge barnebarnet Ingrid. Ingrid mangler kunstnerisk talent, blir det sagt, og blir derfor ikke opplært til opptredener. Slik møtes Hede og Ingrid, og veiene deres skilles med det samme for å krysses igjen senere.

Hede er bestemt på å redde gården, gifte seg med forloveden og hjelpe Ingrid, som har brent seg i hans sin. Han kjøper en geiteflokk i nord, som han planlegger å føre sørover gjennom skogen i november for å selge dem til dobbel pris. Imidlertid setter vinteren inn tidligere enn beregnet, og geitene fryser og sulter i hjel på veien. Hede mister pengene, forloveden ... og forstanden. Han fortsetter som ambulerende kjøpmann, men blir til bygdeoriginal, som kalles Geitebukken.

Ingrid har tilbrakt noen år på en prestegård etter at bestefaren døde. Hun blir syk og ligger skinndød. I det hun er i ferd med å bli begravet levende, vekker Geitebukkens fiolinspill ved graven henne tilbake til livet. Hennes oppgave videre blir å få ham til å gjenoppstå fra galskapen.

En av de mest interessante skildringene i boka er fru Sorg som dyrkes på Hedes gård.  " Men till sist kom hon in i ett rum, där hon aldrig förr hade varit, det vat ett ganska litet rum, där väggarna och taket voro svarta. Men då hon såg bättre efter, var inte rummet svartmålat, inte heller överdraget med svart tyg, utan det var så m¨rkt därför, att ¨over tak och vägg, hängde flädermus vid flädermus, hela rummet var inte annat en et stort läderlappsbo. []...] "det vet vel mamsell Ingrid, att det inte finns en gammal herrgård här i landet, där det inte lämnas ett rum till flädermössen [...] "Vi få lov", sade jungfru Stava. "De där läderlapparna äro fru Sorgs fåglar"( s. 67)

Ingrid bor hos Hedes mor og møter Fru Sorg som kommer på herregården og meddeler at hun vil overta den etterhvert som den er overgrodd nok. Denne skikkelsen er tydlegivis antagonisten Ingrid må vinne over.

"Ingrid ryggade tillbaka. Fru Sorg hade ett litet, rynkigt ansikte, hopklämt nedtill, så att underkäkan nästan inte märktes. Hon hade tänder, som liknade taggarna på en såg, och mycket hår på överläppen. ôgonbrynen bestodo av en enda tofs. Hyn var alldeles brun. Ingrid undrade om inte jungfru Stava såg vad hon såg. Fru  Sorg var inte en människa. Hon var bara ett djur" ( s. 70) Sitert etter "En herrgårdssägen" Albert Bonniers Förlag, 2008.

Fra kostymeutstillingen ved Västanå teater, Sunne (Värmland)

Høststemninger

Tur til Vestlandet gjennom årstidene

Reisen fra Østlandet til Vestlandet byr på overraskelser om høsten, men det gjør at turen blir enda mer verdt det :-) Langt å kjøre, men reisen kan være et mål i seg selv.

Langs Mjøsa skinte sola

Merkbart at man er på Vestlandet: sludd og vind lot ikke vente på seg

"...  kommer fra Bergen, og regnet er vått..."

Vinteren satt inn for fullt på tilbakeveien

Jeg hadde imidlertid vinterdekk (er brunette :-)

Slik så overgangene ut. Radioen melder om kaos i fjellet. Synd at aboriginerne aldri lærer og lar seg overraske med sommerdekk. Det var jo ikke i går at fjellene vokste ...

"Det hev ei rose sprunge ut ... midt i den kalde vinter"? (ved Slidredomen)

Har tidligere hørt folk bruke Vestre Slidre som skjellsord, men på tide å avlive denne myten. Det var faktisk pent der...  Sikkert ikke for sent å lære seg av med å være dømmende :-)

"Doktor Faustus" Thomas Mann

"Doktor Faustus" (1947) er Thomas Manns siste roman. Den handler om komponisten Adrian Leverkühns liv og bygger på den litterære  myten om Dr.  Fausts pakt med Djevelen. Fortelleren er Adrians venn Serenus Zeitblom.

Adrian er veldig smart, hovmodig og ærgjerrig fra ungdommen av, og mangler ifølge Serenus tro på absolutte verdier. Disse karaktertrekkene fører ham til pakten han inngår med Satan. Adrian studerer først teologi (av hovmod ) og går senere over  til musikkstudier. Han begynner å komponere etter tolvtoneteknikken (dodekafonien). Arnold Schönbergs musikkteori ligger til grunn for dette. Schönberg selv reagerte på Thomas Manns bruk av denne i romanen og forlangte at forfatteren skulle få dette med i etterskriften.

Pakten med Djevelen blir i denne romanen knyttet til syfilis. Som student blir Adrian dratt inn på et horehus av sine venner, som han forlater med avsky uten å ha benyttet seg av tjenestene der. Slik han senere bekjenner  i brev til Serenus, er han likevel blitt "forhekset" av en prostituert han kaller for Esmeralda, som han senere oppsøker.  Hun er da bosatt i Bratislava og sluttet i yrket pga syfilis, noe hun informerer Adrian om. Han insisterer imidlertid på å ha sex med henne og får sykdommen selv. Han oppsøker to leger for å få behandling, men den ene legen dør, den andre blir arrestert, noe som får leseren til å undre på om dette er tilfeldig.

Samtalen med Djevelen er høydepunktet i boka. Djevelen oppsøker Adrian i Italia og forklarer at han lenge har fulgt med komponisten, og at plassen i helvetet er garantert. Det er imidlertid ikke alle som kan slippe inn der, kun de utvalgte. Djevelen forklarer at syfilisen ikke var tilfeldig, men nødvendig! for skaperakten, da den satte hjernen i en slags transe. Dessuten påpeker han at flere genier hadde syfilis.  En kan da undres om Thomas Mann selv hadde det synet på syfilis og kreativitet. Vi får ikke vite om samtalen med Djevelen er virkelig eller et produkt av en syk hjerne som følge av sekundære syfilissymptomer. Det siste verket Adrian skriver heter "Dr. Faustus veklage".

En annen litterær allusjon er H. C. Andersens lille havfrue. Adrian sammenligner stadig sine plager med havfruens lidelser. Han lider for den geniale kunsten, slik hun led for å få menneskebein (hun kjente 100 kniver i kroppen for hvert steg hun tok).

Det er en bragd å komme seg igjennom bok, da handlingen stadig avbrytes av lange essays om musikk, filosofi, religion og verdenskrigene. De første 100 sidene består hovedsaklig av tre musikkforelesninger som
 Adrian og Serenus´ lærer holder, som er vanskelige å forstå for en leser uten musikkutdannelse. Videre følger en del essays om religion, som riktignok er mer forståelige, men det hele gir romanen et preg av essaysamling heller enn en fortelling.

Etter hvert følger forfatteren skjebnene til Adrians og Serenus´ vennekrets i München og er mer overkommelig. Thomas Manns fortellemåte er imidlertid arkaisk. Han gjør stadig bruk av frampek, noe som spolerer lesergleden. Handlingen blir dessuten ofte avbrutt om digresjoner der S. Zeitblom reflekterer over sin egen skrive prosess, inklusive hvorfor han deler opp et kapittel i to ved å sette tre stjerner is stedet for et romertall som nummer på et nytt kapittel !!! (som om det skulle være spennende for leseren). Selv om Thomas Mann belønner leseren med noe action på slutten (nesten westernaktig drama, der Adrians venn Rudi blir skutt av sin gifte elskerinne på et trikk), overveier det ikke for strevet med å pine seg gjennom resten av boka.  Med all respekt for den filosofiske dybden i refleksjonen over kunstnerens demoniske vesen, må en kunne si at Thomas Mann hadde tjent enormt på å redusere antall sider til det strengt nødvendige.

Gravlunden i Praha

"Gravlunden i Praha" av Umberto Eco  tar for seg antisemittisk propaganda på 1800-tallet. Jødehat og forfølgelser er jo for så vidt noe som dukket opp lenge før Hitlers tid. I "Havets katedral" kan man bl.a lese om hvordan jødene fikk skylda for Svartedauden i Barcelona i 1348.

Hovedpersonen i "Gravlunden" er en jurist og dokumentfalskner som blir rekruttert av den franske etterretningstjenesten som agent for å fabrikere dokumentasjon og bl.a. spionere på prøyssiske og russiske agenter. (Han blir for øvrig sendt til Paris etter å ha dummet seg ut som etteretningsagent i Italia under Garibaldi-opprørene). "Gravlunden i Praha" er et dokument som ifølge boka blir opphavet til den antisemittiske propaganda. Agent Simonini dikter opp et hemmelig møte mellom Europas rabbinere på en jødisk gravlund i Praha, der de legger fram sine planer for å legge Europa under seg. Intensjonen er å få dokumentet solgt til en prøyssisk og en russisk agent, og få tilgang på annen informasjon. Når disse begge plagierer dokumentet uten å betale, blir ideen om det oppdiktede møte sprdet rundt til hele Europa.

Fortelleren veksler mellom en forfatterstemme samt dagbøkene til agent Simonini og Abbed dalla Piccola. Simonini oppdager at han har en "hybelkamerat" som også skriver dagbøker. Selv mistet han hukommelsen etter en traumatisk episode (det viser seg at han hadde samleie med en kvinne under en svart messe mens han utførte et oppdrag). Han selv vet ikke om Abbed dalla Piccola eksisterer i virkeligheten eller om det er et produkt av hans egen splittede personlighet. For øvrig husker Simonini å ha drept abbeden, og lagret liket i kloakken under huset, noe som gjør situasjonen enda mer absurd.

Han møter den jødiske legen Froid (Sigmund Freud) og får kjennskap til psykoanalysen. Da han, så klart , ikke kan stole på jøder, bestemmer han seg for å psykoanalysere seg selv ved å skrive dagbøker og fortelle sitt liv fra starten av. Det samme gjør Abbed dalla Piccola.

Eco gjør klart i etterordet at alle personer unntatt Simonini har eksistert i virkeligheten, mens hovedpersonens skikkelse bygger på flere forbilder. Historiske hendelser som boka refererer til er Garibaldis felttog, Napoleon III regjeringstid,  Paris-kommunen, Dreyfus-saken. Til tider blir det tungt å følge alle trådene, men
boka illustrerer veldig godt prinsippene som etterretningstjenester fungerer etter: mangler man bevis, er det ikke noe problem å produsere.  En skjønner tydelig at KGB ikke har oppfunnet hjulet, og Hitler hadde heller ikke "patent" på jødehetsen.

Gösta Berlingssaga på Västanå teater i Sunne

"Gösta Berlingssaga" av Selma Lagerlöf byr på flere utfordringer ved en teateroppsetting. At det er en roman på 2 bind er en utfordring i seg selv selm om  en har 4,5 timers spilletid til rådighet. En annen ting er at det er lite dialog (hvis man sammenligner med f.eks "Pan", som egner seg veldig godt til dramatisering). Boka består jo av mange historier og sagn fra Värmland, som bindes til en helhet gjennom herregåerden Ekeby (Rottneros). Dette løses veldig godt ved "berättande" teater , som Västanå teater markedsfører seg med. Personene forteller i stor grad når de er på scenen, og "koret" har en viktig fortellerfunksjon.

"Plottet" (eller mangelen på sådan, om en vil det) er også en stor utfordring. Det er to hovedtråder i romanen: Majorskan på Ekeby sin historie samt Gösta Berlings kjærlighetshistorier. Majorskan møter vi i starten der vi får vite hennes bakgrunn, med arrangert ekteskap, utroskap og morens forbannelse. Hun plukker opp den avsatte presten Gösta Berling (som mistet kappen pga drikking) i snøfonna, der han har lagt seg for å dø, for å gjøre ham til kavaler på Ekeby sammen med  11 andre. Kavalerene, hjulpet av den onde Sintram (som sies å være i pakt med djevelen) gjør opprør og får Majorskan kastet ut av Ekeby, ved å gjøre utroskapen hennes kjent for Majoren. Hun drar så på botsferd til sin mor og er "ute av sagaen".

Den andre tråden er Gösta Berlings tragiske kjærlighetshistorier. Flere kvinner faller pladask for ham, og alt ender trist.  Han avviser den rike Anna Stjärnhök (som han hjelper å rømme fra forlovelsen), da han føler seg uverdig. Adelsfrøkenen Marianne Sinclaire, som faren spiller bort i kort til Gösta, blir kastet ut hjemmefra og tatt vare på av kavalerene. Hun pådrar seg kopper på majorens gård når hun henter hjelp for å redde kavlerene fra Majorskans hevnforsøk, men så velger å forkaste Göstas kjærlighet for å forsone seg med foreldrene. Senere får vi vite at den fromme tenåringsgrevinnen Ebba Dohna  begår "selvmord", ved å stå lettkledd i vinduet etter en lungebetennelse fordi hun er blitt lovet bort til den avsatte presten. Den neste skandalen blir den unge grevinnen Elisabeth Dohna som forelsker seg i Gösta og bekjenner dette for svigermor. Gösta er fortvilet over all elendigheten han har forårsaket, og vil gjøre bot ved å forlove seg med en pike som lager koster, det laveste på rangsstigen. Dette drar med seg mer ulykke: piken drukner seg, når han etter dette gifter seg med Elisabeth Dohna. Sympatisk? De fleste synes ikke det, men hovedpersonen greier å vinne publikums sympati, da han "kan ikke " noe for det, for intensjonen er hver gang "å være snill" eller "sone for noe". En kan også lure på hvordannobelprisvinneren kunne slå igjennom med et slikt melodrama, men det er nok Värmlandssagnene som skaper stemningen.

De 11 andre kavalerenes historier utgjør en betydelig del av romanen. Hver av dem er blitt tilegnet et kapittel, og vi får vite deres historier før de endte opp som kavelerer på Ekeby. Denne delen av romanen må nok gi tapt ved iscenesetting. Kavalerene blir til statister og "kor". Stykket kretser omkring Gösta og Majorskans historier (hun kommer inn i sagaen på slutten).

Oppsettingen er gripende, med flotte kulisser og original koreografi. Døden og Djevelen, som ikke er karakterer i sagaen utgjør koreografiske høydepunkter. Andre eksempler på spennende koreografi er Elisabeth Dohnas ferd over sjøen Fryken under isløsningen samt, gribbenes angrep på den gamle grevinnen.
Bruken av masker (viktig element i det klassiske teateret!) er også spennende: bla. Dødens og Mariannes koperrarr-maske.

Västanå teater gir publikum en virkelig opplevelse ved å ikke følge minimalistiske trender som andre teter gjør. Nationaltheatret har en del å lære her.

Västanå teater gir publikum en opplevelse ikke minst fordi den ikke følger den minimalistiske trenden

Bestefar er en rev

Bestefar er en rev (Trond Brænne, Anders Kaardahl, Cappelen Damm 2009) er en barnebok om døden. Benjamin mister bestefaren sin 1 juledag etter at de to har gått på skøyter og satt ut grøt til nissen.
Denne typen bøker (som det etter hvert er blitt mange av) gjenspeiler vanligvis et livssyn: kristen, agnostisk, materialistisk osv. Det originale ved denne boka er at den setter fokus på reinkarnasjon, fremstlit på en sjarmerende naiv måte. Etter døden blir man til en stjerne, en blomst eller et dyr, ifølge bastefaren.

Boka tar barnets syn på de voksnes forklaringer. Han er mistroisk, tar ikke alle forklaringer for god fisk, og vet at julenissen ikke finnes. Julenissen er bestefar. Da blir det logisk å tenke at det også er bestefar som spiser grøten som ble satt ut, helt til Benjamin ser en rev ved grøtskåla og konkluderer med at "Bestefar er en rev". Her er det også en mulig intertekstuell påvirkning fra Johan Borgens "bestefar er en stokk" (Av en født forbryters dagbok).

Flotte akvarellillustrasjoner, ofte i blåtoner som skaper en mystisk stemning.  Spesielt virkningsfullt er bildet der Benjamin og bestefar ser på et strjerneskudd, mens en blå rev løper i forgrunnen mot en busk med gule blader som stikker ut av snøen samt det siste der reven bader i lys på blåisen mot en lyseblå himmel full av stjerner. En vakker opplevelse.

Pans labyrint

Pans labyrint (El laberinto del fauno), Guillermo del Toro, 2006. Handlingen er lagt til Spania i 1944, de første årene av Francos diktatur. Filmen åpner med at den lille Ofelia sammen med den gravide mora er på vei til landsbyen der stefaren (kapteinen) er stasjonert. Ofelias far ble drept i borgerkrigen, og det ligger mellom linjene at han kjempet på "riktig" side. Mora har ironisk nok (av svakhet eller tilpasningsdyktighet) giftet seg med en juntakaptein, hvis oppdrag er å bekjempe motstandsbevegelsen i lokalmiljøet, og som er prototypen på ondskap.

Mors svangerskap er komplisert og fører til at hun må holde sengen. Ofelia oppdager en støtte i skogen som viser seg å være porten til et fantasiunivers. Der møter hun faunen, som forteller henne at hun er en reinkarnasjon av prinsesse Moanna og blir satt på prøve med 3 oppgaver hun må løse. Ofelia får en allrune som hun legger under moras seng, noe som fører til at tilstanden bedrer seg helt til plantet blir oppdaget av kapteinen og brent i peisen.

Kapteinen er imidlertid fullstendig blottet for menneskelige følelser. Han slakter medlemmer av motsandsbevegelsen og kjelleren i huset er blitt omgjort til torturkammer. I samtaler med militærlegen vises tydelig hvor hensynsløs han er. Han gir instrukser om at dersom det må tas et valg mellom mors og det ufødte barns liv, er det barnet som må reddes. Legen trasser kapteinen ved å avlive en lemlestet fange med ordene: "å adlyde for å adlyde er det kun folk som Dem som gjør", sier han. Konsekvensen blir at han selv blir skutt i nakken få minutter etter. Ofelias mor dør i barsel, guttebarnet overlever.

Ofelias mot står i tydelig kontrast til mors svakhet. Hun står på, overvinner farer, og viser omsorg for mor og den ufødte broren. Det er også et religiøst motiv i fortellingen. For å redde fantasiuniverset må uskyldig blod spilles. Ofelia vil ikke ofre  lillebroren og blir selv et offerlam. Hun kommer til "Kongen", mens broren blir tatt vare på av tjenestepiken Mercedes som har bånd til motstandsbevegelsen.

Filmen er  skremmende, ikke så mye på av de skumle vesenene i fantasiuniverset, men pga den brutale historiske virkelighet. De virkelig onde makter er menneskene. Tar man bort fantasielementene, er det en historisk film om den skjulte krigens grusomheter. Nettopp dette gjør filmen annerledes enn andre fantasyfilmer. Det er ikke en liksom-krig, og ingen står opp fra de døde. Mange ser grøssere fordi de liker å bli koseskremt. Men hvorfor bli skremt av fantasymonstre, når virkeligheten kan være mer skremmende?
Eller skremmer virkeligheten litt for mye?

Rayuela (Hopscotch) - en antiroman

Rayuela (eng. tittel Hopscotch) av Julio Cortázar kom ut  i 1963 med sjangerbetegnelsen "antiroman". Tittelen betyr Paradis (spillet) og viser til måten romanen leses på, man "hopper" nemlig fram og tilbake mellom kapitlene. Handlingen er lagt til et bohem-miljø i Paris på 1950-tallet og kretser omkring forholdet mellom den kyniske og selvopptatte argentineren Horacio Oliveira og den  noe enkle og jordnære Lucia (kalt La Maga) fra Uruguay, noen av deres intellektuelle venner (omtalt somKlubben) og forfatteren Morelli, som Klubben tilfeldigvis støter på når han blir kjørt på i gata. Morelli skriver sin egen bok, og ordner senere Klubbens notater til en bok.

Fortellersynsvinkelen blir delvis lagt til Oliveira, delvis til Morelli. Etter bruddet mellom Oliveira og La Maga veksler fortellingen mellom drøm og virkelighet, da Oliveira møter sin gamle venn Traveler og ser La Maga i dennes kone Talita.

I starten foreslår forfatteren to lesemåter: kap 1-56  (for å få med seg handlingen) eller  hoppe mellom kap 1-155 i en rekkefølge forfatteren har satt opp evt. lage egen leseplan:  "Min bok kan du lese som du vil" (forfra eller bakfra), hevder Morelli i romanen. Kap. 57-155 består av bruddstykker fra handlingsforløpet og Morellis bok, Oliveiras tenkemonologer og drømmer samt leketekster på fantasispråk eller f.eks. 2 kapitler i ett der meningen åpenbarer seg hvis man leser annenhver linje.

Den første lesemåten passer ifølge Cortazar for den "femi-leseren", som er ute etter å få løsninger eller oppleve andres problemer i mangel på sine egne mens han/hun sitter bekvemt i lenestolen. Den andre lesemåten er en utfordring til "den lekende leseren" som ønsker en dialog med forfatteren, altså å bli med på hans lek, å skape boka på nytt.

Antiromanen blir også  en estetikkstudie der Cortazar stiller spørsmål om litteraturens oppgave. "Teksten skal ikke være et påskudd til å formidle et budskap", sies det i romanen. Et annet spørsmål er hvem som skaper verket: forfatteren,  leseren, eller blir verket til i samspillet mellom disse?  Kan ikke litteraturen være en lek?

Liker du filmer som  21 gram og Magnolia,  vil  denne boken sikkert appellere til deg.
God lek!

Maria full of grace

Requiem for a dream er for lengst blitt en klassiker innenfor videregående skole ved hver informasjonskampanje om rus og gjør inntrykk. Imidlertid har annen film minst like god påvirkningskraft, selv om den er mindre kjent. Maria full of grace (2004, Joshua Marston, Colombia) forteller historien om den 17-årige Maria Alvarez som blir narkokurrer og flyr med 62 heroinkapsler i magen fra Bogotá til New York sammen med 3 andre "muldyr":  Lucy, som hun tilfeldigvis blir kjent med hos bakmennene, bestevenninna Blanca og en navnløs.

Filmen byr ikke på like mange groteske scener som Requiem, påvirkningskraften ligger i fortellemåtens enkelhet, naivitet og ærlighet. Reisen utgjør en stor del av historia og dveler ved noen få episoder som sier mye. Det er en dannelsesreise som viser at Marias verdier ikke er materielle.  Maria er opprørsk, sta, ansvarsfull og har omsorg for andre.

Ikke minst er det spennende å sette fortellingen i den norske 17-åringens referanseramme når man spør hvorfor Maria sniffer coca mens hun står og renser rosestilkene for torner i sin jobb som blomsterforpakkerske på en blomsterplantasje . Er det for å prøve ut noe nytt og spennende? Og hva er det som får henne til å svelge 62 kapsler når hun vet at en defekt kapsel kan koste henne livet?

Maria hjelper mor med å forsørge sin eldre søster og hennes barn. Hun selv er blitt gravid med en gutt hun ikke elsker. Hun er "fed up" med oppsynsmannen på plantasjen, hjemmeforpliktelsene, og hun vil ikke gifte seg uten kjærlighet fordi hun "må". Kurrerkolegaen Lucy forsikrer dessuten at hun har smuglet 2 ganger og det har gått bra. Referanseramma er noe ganske annet enn den norske 17-åringen kjenner fra sin hverdag.

Filmen dveler lenge vedpakkinga og svelginga av kapslene, flyturen, tollkontrollen og blir ganske rystende i sin troverdighet. "Hvorfor må Maria svelge igjen kapslene som uheldigvis kommer ut i løpet av flyturen? " lurer noen på. Hvorfor blir Lucy dårlig på flyet? Hvor uendelige virker tiden i tollkontrollen hvor hun risikerer et avslørende røntgenbilde?

Det mest virkningsfulle bildet i filmen er nok det blodige badekaret i leiligheten hvor Maria, Lucy og Blanca blir innlosjert av dealerne. Synet av badekaret møter Maria  når hun våkner av lyden av en dør som lukkes. Blanca sover, Lucy og dealerne er borte. Kurreren er nok bare emballasje, en kaster jo plastposen når varene er pakket ut.  Det er nok et steinhjerte som skal til for ikke å bli rystet.

Glahn og Edvarda: en annerledes kjærlighet?

Hamsuns skildringer av kjærlighet er vidt ulike: fra den mest romantiske til det helt praktiske. I Markens grøde skildres følgende kjærlighetshistorie: Enstøingen Isak rydder seg en gård på Sellanraa og sender ut forespørsel om en ledig kvinne, da han trenger hjelp på gården. Det er så avsides at den eneste som lar seg friste av tilbudet er Inger med hareskåret. Isak er tydeligvis ikke mye kresen på det. De ligger i samme seng (i mangel på flere), han gir uttrykk for at han er lysten og han "får" henne. Romantisk eller praktisk? Når og hvor ble egentlig den romantiske kjærlighet oppfunnet? Var det noe som hørte overklassen til?

"Pan" er en dramatisk kjærlighetshistorie om to annerledes mennesker som møtes i det nordlandske natur, og som en skulle forvente kunne fått en happy ending: hovedpersonene faller for hverandre fra starten av, betatt av hverandres annerledeshet. Historien får imidlertid en helt annen slutt: Edvarda inngår et arrangert ekteskap, Glahn dør i et arrangert selvmord. Hvorfor går det egentlig som det går?

Edvarda oppfører seg annerledes en man skulle forvente av piker fra hennes stand, og har et utseende som avviker sterkt fra samtidens skjønnhetsideal. Til tross for sine 20 år,  ser hun ut som en formløs 15-åring, høy og brun i huden (et utseende som kunne gjort seg på dagens catwalk, men neppe var attraktiv i 1850-tallets Nordland). Hun er en rikmannsdatter, men klærne er oppfarget eller for korte, hendene urene, skoene utgått.  Hun kysser Glahn i alle gjestenes påsyn i et selskap fordi det bare er ham hun vil ha, ikke noe man akkurat forvender av dannede overklassepiker. Og selv om han er "prinsen" finner hun glede i å leke med ham, gjøre ham sjalu, dumme han ut foran andre. Edvarda er lite feminin, lunefull, utfordrende. Hva ser så  løytnanten i denne Twiggy/Tomboy/hippie-skikkelsen? Annerledeshet.

Glahn er også annerledes. En forventer at en løytnant kan overklassens sosiale koder, men Glahn er alt annet enn dannet. Han vifter med flueboka i et selskap, lager riper i gulvet, velter glass, slenger spydigheter til gjestene.  Samtidig utstråler hans skikkelse voldsom erotisk kraft.  Nesten alle beskrivelser av ham har en erotisk undertone.  Han fører samtaler med de "kjønnslig berusede" blomstene i skogen. Ved en anledning ønsker han å gi Edvarda en gave, men oppdager at det eneste verdifulle han eier er krutthornet med Panfiguren (et opplagt fallossymbol). Hans "dyriske blikk" blir viet stor oppmerksomhet i romanen.  Men hva vil Edvarda med denne ubehøvlede villmannen som eier en stake og et dyrisk blikk, når det er tilgang på dannede beilere? Annerledeshet.

To annerledes mennesker velger annerledes. Begge to faller for hverandre, og begge to er for stolte og krenkbare, og blir etter hvert mest opptatt av å såre hverandre. Edvarda sparer "karrig" på sin kjærlighet, Glahn tar igjen med å innlede et forhold til den uselviske og jordnære Eva som gir ham alt uten å vente noe i retur. I en samtale med Eva innrømmer Glahn følgende: "Jeg elsker en Kjærlighetsdrøm jeg hadde engang, jeg elsker dig og jeg elsker denne Plet Jord". På Evas spørsmål om hva han elsker mest, blir svaret: Drømmen.

Der har man kanskje svaret på hvorfor de gir hverandre sår i stedet for godhet. Elsker Glahn virkelig Edvarda? Og elsker Edvarda virkelig Glahn? Eller er begge egentlig forelsket i forelskelsen, i drømmen om ham/henne ikke i det virkelige mennesket. Da er det ikke overraskende at de mislykkes i sin kjærlighet.
  Pan blir en historie om det moderne menneskets kjærlighet til en drøm, som gjør det ensomt.

Resistire : en sang om ikke å gi opp

En sang med en flott tekst om aldri å gi opp. Den ble brukt i Pedro Almod\ovars film "Bind meg, elsk meg", som ble Antonio Banderas sitt gjennombrudd. Den er laget av Duo dinámico, men jeg har funnet også en rockversjon.

Skal holde ut

Når jeg taper alle mine kamper
Når jeg går til sengs i ensomhet,
Når alle utveier virker lukket
og når natta ikke gir meg fred.

Når jeg frykter stillheten omkring meg,
når det blir for hardt å stå oppreist,
når ens egne minner blir opprørske
og man stilles mot den harde vegg.

Refreng: Skal holde ut, for jeg vil leve livet,
              og bli til jern, mens huden blir til stål.
              Om livets vinder stadig blåser kraftig,
              blir jeg som sivet bøyd og reiser meg igjen.
              Skal holde ut, oppreist mot alt i verden,
               vil tåle slag, og aldri gir jeg opp,
               selv når alle drømmer går i stykker,
               skal holde ut (2)

Når verdens fortryllelse forsvinner,
og min egen fiende blir meg,
Når lengslens spisse kniver stikker
og min egen stemme blir ukjent.
Når galskapens trusler henger over,
når å kaste kron og mynt slår feil,
og når satan stikker kjepp i hjula
eller om jeg savner deg.

Refreng:


Norsk oversettelse: Edvarda

Mandø

Mandø ligger i Vadehavet nasjonalpark, utenfor Ribe. Den har 40 innbyggere som driver jordbruk og markene bskyttes av diker. Det spesielle er at tidevannet avskjærer veiforbindelsen vei høyvann 2 ganger i døgnet. Derfor skal man ikke kjøre uten å vite når høyvannet setter inn. Kult :-)

 http://www.dagbladet.no/2013/07/10/tema/reise/ferie/danmark_and_natur/danmark/27767763/

Ribe

Ribe er Danmarks eldste by, og fylte 1300 år i 2010. Storken har gjennom tidene vært byens kjennemerke, og i perioder på 1930 og 1940-tallet har opptil 150 fugler samlet seg der. De siste årene har storken imidlertid sviktet, noe som sannsynligvis henger sammen med ødeleggelse av våtmarkene, så redet på det gamle rådhuset stod tomt. Det er imidlertid en flott atmosfære, da slike småbyer har bevart mye av sitt opprinnelige image. Ribes Vikinger er et morsomt museum hvor barna kan få leke vikinger og riddere og kle seg uti middelalderkostymer. Raadhuset Conditori er et koselig overnattigssted, og Pizzeria Pinocchio er et spisested å anbefale (både pga pizza, biff og hyggelige service).

Vårstemninger

Othello på Nationaltheatret

Othello skal være en typisk tragisk helt i et aristotelisk drama.  Helten er edel og begår en feil som bringer en katastrofe. Siden helten er edel,  identifiserer publikum seg med ham. Men er det slik sett fra en annen tid.
 Othello er en general i 1600-tallets Venezia. Han er en kristen mór (fra Mauretania), som har opplevd mange motbakker, men nådd en høy posisjon. Senatordatteren Desdemona (som har avvist flere beilere) forelsker seg i ham og de gifter seg i all hemmelighet.  Men Othello utnevner den unge Cassio til løytnat i stedenfor sin trofaste fanebærer, fenriken Iago. Den forbigåtte Iago tar en grusom hevn. Han får Othello til å tro at Desdemona har vært utro med Cassio, noe som fører til at Othello begår et æresdrap.

Å se på konflikten med dagens øyne er interessant. Prototypen til Iago er karakteren Vice (Synden) fra middelalderens moralitet. Iago er tvers igjennom ond.  Er det så enkelt? Dagens publikum er vant til antihelter, og til tider kan vi identifisere oss med antihelten. Iago er forbigått, det er forståelig at han vil hevne seg. Han er ondskapsfull, men også vittig, smart.

Fordommene Othello møter i 1600-tallets Venezia er gjennkjennelige i dagens samfunn. Hva om en flink vestkantpike kom hjem med en mørkhudet advokat, lege, IT-konsulent? Familie og venner vil nok advart mot kulturfosrskjeller og beilerens temperament.

Så til helten selv.  Kan Othello unnskyldes? Hvilken feil er det han begår? Han er godtroende og ""sluker" argumentene Iago kommer med og "bevisene" som foreligger til tross for at Emilia (Iagos kone og Desdemonas kammerpike går god for fruen). Burde han ikke gått grundigere i saken? Og er det riktig av kristen helt å begå æresdrap? Man kan skylde på temperamentet, men blir det overbevisende affekt når helten lar kona be en bønn før han dreper henne med ordene: "Jeg dreper ikke før din sjel er rede"?

Nei, jeg klarer dessverre ikke identifisere meg med denne helten. Men det er morsomt å se en hvit svenske i hovedrollen. De er jo utlendinger de også :-). 

Og hvorfor er Nationaltheatret så glad i naken scene for tiden? Det er ikke nødvendig å ha tidsriktige kulisser i hver eneste oppsetning, men noe kulisser skader ikke.

Mummipappa og det aristoteliske dramaet

Aristoteles´poetikk danner grunnlaget for utviklingen av tragediesjangeren. For at et drama skulle være vellykket, måtte en del krav være oppfylt. Tragedien skulle virke på publikums følelser og føre til renselse (katharsis), ergo gjøre publikum til bedre mennesker. Dette forutsatte en helt som var edel og opphøyet, noen man kunne føle sympati for når denne ble rammet av katastrofen. Men hvordan havnet en edel person i et uføre? Jo, ved å begå feil mot bedre viten. Og for å oppnå større virkning skulle  personene være  beslektet med hverandre. Man sjokkerer mest når folk i en familie er slemme mot hverandre. (Ikke ulikt islendingesagaene, der en kvinne ber mannen sin drepe broren hennes for å hevne eksmannens død; jfr. Gislesaga). I antikke Helllas var det også strenge krav til metrikk, altså hvor mange stavelser en verselinje skulle inneholde og hvordan trykkmønsteret skulle være. I "Farlig midtsommer" får Mummipappa en leksjon om dette:


"Om kvelden var Mummitrollets pappa ferdig med skuespillet og leste det høyt for de andre. Ingen avbrøt ham, og da han var ferdig, ble det helt stille. Endelig sa Emma: -Nei.  Neinei. Nei, og atter nei!
- Var det så dårlig, sa Mummipappa nedslått.
-Verre, sa Emma. Hør her:
"Jeg er ei redd for løver det ringeste slag.
jeg slår dem i hjel hver bidige dag."
-Grusomt.
-Jeg vil absolutt ha med en løve, sa Mummipappa sta.
-De skal skrive heksameter! Heksameter! Ikke rime.
-Hva mener du, heksameter,sa Mummipappa.
- Ja, sånn: tamta -ratam-tarara-tara-tam-taratamtara-tam-tam, forklarte Emma.
Mummipappa lysnet. -  Mener du: redsel-jegaldriharkjent-og en løv-ejegglad-elig-kverker? spurte han.
- Det kommer seg, sa Emma. - Skriv nå altsammen om igjen til heksameter. Og husk at i et ordentlig sørgespill i gammel god stil skal alle være i familie med hverandre.
- Men hvordan kan de være så sinte på hverandre hvis de er i familie? spurte Mummimamma forsiktig.- Og finnes det ikke en eneste prinsesse? Kan det ikke ende godt? Det er så trist når folk dør.

-Det er jo et sørgespill, kjære deg, sa Mummipappa. Og da må noen dø på slutten. Helst alle unntagen én og  kanskje han også. Det har Emma sagt"

Black Swan

En ganske skremmende thriller, må jeg si, men god likevel. Hovedpersonen er den unge ballerinaen Nina, som overraskende får rollen som Odette-Odile i "Svanesjøen", og det er gjennom hennes øyne publikum opplever hendelsene. Nina lever kun for balletten og blir passet godt på av sin overbeskyttende og kontrollerende mor, som oppga sin ballettkarriere da hun fikk datteren. Nina skal da bli det mora ikke ble.
Nina har imidlertid vrangforestillinger, hører stemmer, ser syner, skader seg selv. Hun utvikler et vennskap til
en annen ballerina, Lily, og det virker som om Lily vil ta fra henne rollen med alle midler. Det en imidlertid aldri får vite er hva som er virkelig og hva som kun er Ninas fantasier. Kjemper hun mot Lily eller mot seg selv? Til å begynne med virker Ninas opplevelser troverdig, hun blir forsøkt forført av koreografen, ser mora som demon, bildene på veggen lager grimaser til henne... så skjønner en at ikke alt er like virkelig, men hva

skjedde og hva skjedde ikke? Mye av ballettverdenens mørke sider er jo realistisk fremstilt, så hvorfor kan det ikke være sant? Men det er en galning som forteller det! Man får i hvert fall skrekk for alle penga. I motsetning til "Beautiful mind" som også viser hodet til en schizofren, gir denne filmen ikke noe håp.

Vårmarkering

I Bulgaria finnes det en tradisjon for feiring av 1 mars (Baba Marta). Baba Marta betyr bestemor Marta, og navnet kommer av måneden mars (mart på bulgarsk). På denne dagen feirer vi våren som kommer selv om været kan være kaldt og snøen kan ligge rundt. Er det sol, sier vi at Baba Marta er glad. Er det trist og grått, er bestemor Marta sint.Når hun er lei seg og gråter, regner det.  På denne dagen gir man hverandre en rød og en hvit dusk på en snor. Den hvite betyr helse, og den røde skjønnhet. De heter martenitsa. Man sender et kort og martenitsa også til familie og venner som bor langt borte.  Martenitsa fester man på klærne eller rundt håndleddet og går med den til man ser en stork. Da er våren kommet, og  man kan ta duskene av og henge dem på en busk eller et tre. I storbyen ser man lite til storken, da går man med martenitsa ut mars. På landet er det vanlig å henge martenitsa på fe og frukttrær, med ønske om god helse og fruktbarhet. I gamle dager brukte man martenitsaen også til å spå framtiden. Ugifte jenter skulle legge martenitsa under en stein og la den ligge der natta over. Hvis det om morgenen lå en meitemark under steinen, betydde det at jenta ville bli gift før året var omme.  Den klassiske martenitsa består av to dusker, to kuler eller en hvit gutt og en rød jente, men kan også bare bestå  av en snor. I moderne tider er imidlertid også denne tradisjonen blitt noe kommersialisert. På martenitsa for barn finner man også plastbrosjer formet som blomster, dyr og tegneseriefigurer som Tom og Jerry eller Den Rosa Panteren. De voksne foretrekker de tradisjonelle variantene. På skolen er det vanlig å ha et Baba Marta-verksted med kåring av de fineste martenitsa og utstilling.  På Baba Marta-kortene finner vi som oftest snøklokken: den første vårblomsten. Men det forekommer også andre motiver: den ovennevnte storken eller andre tidlige blomster som krokus eller svibel.