Star Wars : The force awakens

Jeg er en gammel Star Wars fan, den føste filmen så jeg da jeg var 10 år. Empire strikes back og Return of Jedi gikk jeg og så flere ganger på kinoen (slik var det på 1980-tallet). Det som gjorde mest inntrykk da, var overraskelsen ved at Darth Vader viste seg å være Luke Skywalkers far. Hva var det som gjorde han slem, lurte jeg på?

Neste gjensyn med historien fikk jeg som 30-åring. Da kom forklaringen på hvordan Anakin Skywalker ble slem. Med tiden hadde jeg også blitt mer reflektert når det gjelder film, og jeg så på de gamle filmene på nytt. Noen momenter festet seg godt i hukommelsen:

"I en galakse langt, langt borte ..." er en start vi husker fra eventyrene, der alle personer er statiske: slem er også stygg, og snill er pen og smart osv. I Star Wars er helten og prinsessen ganske statiske, den mest spennende skikkelsen er Darth Vader. Først er han snill, så er han slem, så blir han snill igjen. Det som gjør han slem er karaktersvakhet - trangen til hevn, så angsten for å miste den han elsker.

En annen episode virker også interessant. Da helten Luke gjennomgikk opplæringen hos master Yoda, gikk han i en grotte der han skulle møte sin egen frykt. Inne støtte han på Darth Vader, som han hogget hodet av. da hjelmen falt av, så Luke sitt eget hode. Det han fryktet som verst var seg selv. Utfra dette kan en si at karakterene ikke er helt uten psykologisk utvikling.

Forventningene til det tredje gjensynet med Star Wars hadde bygget seg opp, og jeg må innrømme å ha blitt noe skuffet. Ikke over Luke og Leia, de har nok eldes med verdighet, aunsett hva onde penner kan finne på å skrive. Harrison Ford tar seg fortsatt godt ut som Han Solo, tross sine 73 år.  Historien begynner å preges av gjentagelser:

 1) "en droid skjuler et kart" er et motiv vi kjenner fra de første filmene.

2) "konflikten mellom far og sønn" - også. Leia og Han Solo har nemlig fått en sønn, som har gått til den mørke siden. Det i seg selv trenger ikke å være dumt, han kan ha arvet bestefars svakheter. Problemet er hvor grunn karakteren er. I et kort møte med faren, greier Ben Solo å lire av seg at han rives av en konflikt, for så å drepe faren sin noen sekunder senere. Ikke den store splittelsen, eller hva?  Utvelgelsen av skuespiller var heller ikke særlig vellykket. Vi er vel vant til at ondskapen enten er ustyggelig stygg eller kald og vakker, men ikke middelmådig og ordinær.

3) En ny og mystisk helt dukker opp  og skal læres opp til Jedi ridder. Denne gangen er det en kvinnelig helt, med Luke som læremester. Vil helten innfri forventningene i neste film? Og hvem sin hemmelige datter er dette?

River

Krimetterforskeren har gjennom sjangerens historie vært en person som ikke passet helt inn i det vanlige familielivet. For starte med Sherlock Holmes : en ungkar som misbruker kokain og gå videre til klassikeren: den skilte alkoholiserte Wallander, Harry Hole, Erlendur osv. I den dansk-svenske Broen dukker en ny spennende skikkelse opp: Saga Norén, som av anmelderne blir karakterisert som Aspergers, noe regissøren er uenig i.  Skulle tro mulighetene var oppbrukt, men etterforskerkarakteren evolusjonerer videre i BBCs serie River (2015) med Stellan Skarsgård i hovedrollen. Her møter vi nemlig en etterforsker som er schizofren, og du leser ikke feil, nei.

John Rivers makker Jackie har blitt brutalt myrdet i tjenesten, og River ønsker å komme til bunns i dette drapet, mens han etterforsker andre saker. Det er bare det at han har Jackie sittende i bilen, prater med henne i tide og utide, danser med henne på gaten osv.  Ikke overraskende at sjefen hans ber om en psykiatrisk utredning. Psykiateren lar imidlertid River fortsette i jobben, samtidig som hun melder ham på en terapigruppe som heter "Å leve med stemmer". I tillegg ttil å ha Jackie "med seg" overalt, har River andre "nisser" på slep, som f.eks en massemorder fra 1800-tallet, som han har lest om eller ofrene i mordsaker han holder på å etterforske. Hvordan klarer  han jobben er et betimelig spørsmål. Etterforskningen foregår i stor grad gjennom "dialogene" River har med de døde, han "er" dem mens han prater med seg selv, og har den beste oppklaringsprosenten i London. Absolutt verdt å se!

Serien appellerer til voksent puplikum, som kan kjenne seg i låten "Love to dance" som gjentar seg gjennom hele handlingen og som liker europeisk kino, da framdriften er noe langsommere enn i Holliwood.  Serien ligger på Netflix, du blir ikke skuffet.

I Arns verden

Flere har stiftet bekjentskap med Arn Magnusson gjennom Jan Guillous bøker, og enda flere gjennom filmene. Det har pågått mange debatter om filmatiseringer av litteratur, uten et en blir enige om boken "alltid" er best. Uten å undervurdere filmenes kvalitet, må en kunne si at tilskueren ikke får  så god innsikt i de historiske og kullturelle omgivelsene som handlingen utspiller seg i.  Der har leserne en klar fordel frefor filmpublikum. For å få en enda bedre opplevelse av Arns verden er det imidlertid enda en ting å gjøre etter å ha lest bøkene - reise i Arns rike.

De historiske kulissene er veldig viktig i denne tetralogien som omhandler samlingen av det svenske riket under de tre kroner: Svealand, Västra Götaland og Östra Götaland. De tre kroner ble valgt som våpen av St Erik, far til kong Knut Eriksson, som er Arns beste ungdomsvenn. Arn er riktig nok en oppdiktet person, men det er ikke slektningene hans, som f.eks jarlen Birger Brosa.

Varnhem kloster ligger  fra Skara, og ifølge kilder ble det bygd med midler donert av en kvinne ved navn Sigrid (som i romanen er Arns mor). I kirken ligger begravet både Knut Eriksson og Birger Brosa.

Her vokste karakteren Arn opp og ble trent i krigskunst før han dro ut i verden. I boka lærer vi mye om levesettet på 1100-tallet gjennom kulturkræsjet Arn opplever når han vender tilbake til farens gård. De franske munkene har lært ham om hygiene, kosthold, og byggeskikk.
På gårdene driver folk og kastrerer annenhver trell, og forurenser drikkevannet med all slags urenheter.

Etter å ha møtt Cecilia Algottsdotter, blir Arn forelsket og forlovet, men de pådrar seg kirkens vrede etter å ha hatt samleie.Cecilias søster Katarina angir dem,og biskopen i Skara dømmer Cecilia til botgjøring i Gudhem kloster, mens Arn blir tempelridder i Det hellige land.

En reagerer på den strenge straffen når en leser, for slikt må ha hendt ofte, selv i middelalderen.Vi forstår senere at det mer lå politiske enn pietistiske motiver bak dette.
Skara kirke er et imponerende bygg og absolutt besøket verdt.

Gudhem kloster er stedet hvor Cecilia tilbringer 20 år av sitt liv under den fæle abbedissen Rikissa, som sender henne i karser vinterstid, årelater henne mens Cecilia er gravid, det er ikke måte på galskapen før Birger Brosa blander seg inn.

I klosteret blir Cecilia bestevenninne med Cecilia Blanca, Knut Erikssons tilkommende dronning.
En historie man desverre ikke får glede av i filmatiseringen er når en munk fra Varnhem kommer til Gudhem for å lære en nonne i hagebruk. Dette ender med en graviditet, og paret blir hjulpet å flykte av de to Ceciliaene og en venninne til.

En annen episode verdt å nevne er Rikissas falske skriftemål på dødsleiet hun hevder nemlig at

dronning Cecilia har avlagt klosterløftet før hun giftet seg med kongen. Derrmed kan tronarvingene

bli erklært uekte, noe som setter den politiske kampen i gang igjen.

Bok nr 2, Tempelridderen handler om kulturmøter. I annethvert kapittel følger vi Arn og Saladin, annethvert tar oss tilbake til Gudhem.

Arn har etter mange år som tempelridder avansert til borgerherre av Gaza. Ute på oppdrag til å drepe en bande røvere, redder han Saladin som reiser inkognito
og spiser kveldsmat med ham og broren hans. Ifølge Arn er det viktig å kjenne fienden for å kunne bekjempe ham.

Konflikten mellom kristne og muslimer er gjennomgående i denne romanen, men det mest interessante er nok hvordan tempelridderen Arn de Gothia opplever de to kulturene.

Tempelridderne ansetter bare sarasenske leger (!). Etter en kamp sammen med johanittene (en annen ridderorden) mot Saladin, uttrykker en såret ridder uttrykker skepsis til å bli behandlet av en sarrasener, svarer Arnat "hvis man lå såret en vakker dag, ville det aller tryggeste være en lege fra Damaskus, det nest tryggeste ville være å ikke få lege i det hele tatt, og det absolutt dødelige ville være en frankisk lege" (s.197).

Muslimene fremstår som overlegne de kristne både når det gjelder krigføring, medisin og hygiene. Ved en anledning forteller Arn sin norske sersjant Harald Øysteinsson at en nordisk kriger ikke ville overlevd mer enn ett par uker i Det Hellige land, da nordiske krigere er sjanseløse mot sarasensk kavalleri. Rikard Løvehjerte blir i boka fremstilt som en slakter mer enn en helt.

Etter å ha blitt sendt i den sikre døden av en udugelig leder, blir Arn tatt til fange av Saladin, som står i gjeld til ham. Saladins soldater kjenner igjen Al Ghouti (som muslimene kaller ham) i det han resiterer vers fra Koranen. Med all kunnskapen ervervet om krig, drar Arn hjemover fast bestemt på å bygge fred. Ikke overraskende har han tatt med seg sarrasenske leger, armenske håndverkere og et par desertører fra Richard Løvehjertes hær tilbake til Götaland.

I den tredje romanen Riket ved veiens ende er det kampen om kronen som står i sentrum. Kong Knut er syk, og sverkerne venter på hans død for å innsette sin egen konge. Folkungene vil ruste opp, og Arn grunnlegger flere krigsskoler rundt på folkunggårdene for å bygge opp tung og lett kavalleri, og trene opp bueskyttere.

Arn er en svært idealisert karakter som forener klokskap, kunnskap, styrke og rettferdighet. Han oppfører seg alltid riktig. Et eksempel på det er når han får vite at en av de frigitte trellene er hans halvbror. Slikt strider selvsagt mot tempelriddernes moral, og Arn gjør Gure til folkung.

Han imponerer også med sin vel moderne måte å tenke på: oppdrar datteren sin sammen med sønnesønnen til å ri og skyte med pil og bue, og stiller spørsmål ved at seier i krig er Guds vilje:
"I sitt tidligere liv hadde han altfor mange tilsynelatende uforklarlige seiere eller uventede nederlag til å være overbevisst om at Gud la seg opp i hver eneste liten menneskelig strid på jorden. Dåraktig befal var etter Arns erfaring den vanligste grunnen til at den andre seiret" (s. 405)

Det er morsomt å finne ut at det er en ting den gjennomkorrekte helten ikke forstår seg på, nemlig kunst. Ved en anledning diskuterer han og Cecilia teppene vevd av en trellkvinne: "Arn hadde fremdeles vanskelig med å forsone seg med et Jerusalem som så mer ut som Skara, og Jesu disipler som så ut som om de var hentet fra nærmeste tingplass i Västgötaland. Tåpelig nok hadde han nevnt noe om dette og igjen fått hele Cecilias forelesning om at det en så i kunsten ikke var sannhet i selve bildet, men den sannheten som oppstod i betrakterens sinn" (s. 360).

Etter kong Knuts død inngår folkungene en avtale med at Sverker skal være konge, men at det er

Allvastra kloster - sverkernes gravplass

kong Knuts eldste sønn som skal arve tronen etter ham. Sverker bryter løftet, og etter at tre av Knut Erikssons sønner er drept (unntatt den eldste), står slaget mellom sveer og folkunger på den ene siden og sverkerne (med danenes støtte) på den andre. I det avgjørende slaget leder Arns sønn en gruppe ryttere i kamp uten å vente på farens signal, noe som leder til store tap, selv om folkungene seirer. Sønnen Magnus mister livet, mens Arn dør senere av sårene.

Et annet interessant moment er at Arn blir forvirret av at danene er utkledd som johanitter, og advarer sine riddere om å unngå å angripe disse i unød. Det viser seg senere at danenes skjorter ser ut som det danske flagget: hvit kors mot rød bakgrunn.

johanitter

Johanittene (hospitalridderne) var opprinnelig en sykepleierorden, som senere ble militarisert. De holdt lenge til på Rhodos  og Malta. Senere er de kjent som Malteserordenen.

Tempelridderne var en ren militærorden, som hadde som sin oppgave å beskytte pilgrimer på vei mor Jerusalem. Etter at ordenen ble nedlagt tilfalt mange av eiendommene deres johanittordenen.

Når både Arn og sønnen Magnus mister livet får vi vite at hovedpersonen i den siste boka, og Arns barnebarn er en historisk person, og ingen ringere enn Birger Magnusson Jarl, Stockholms grunnlegger, som er gravlagt i Varnhem klosterkirke (se starten på artikkelen).

Birger Jarl

 Det skal være trygt å si at bøkene gir oss mye mer enn flmatiseringen i dette tilfelle!

Her Kristoffs arv

"Herr Kristoffs arv" ("House of secrets", 2013) er en fantasy roman av Chris Columbus, som har regissert to av Harry Potter filmene , Alene hjemme og andre

Boka starter med at søsknene Cordelia (15), Brendan (13) og Eleanor(10) flytter inn i huset til fantasyforfatteren Denver Kristoff sammen med foreldrene sine. I hagen ser de en statue av en engel som mangler en hånd. Det virker som statuen blir levende og forvandler seg til en skummel heks, eller er det noe barna innbiller seg?  Etter hvert havner søknene i et parallellunivers som består at 3 av Kristoffs bøker som setter i gang med å lese, da Cordelia sier at kanskje kan hjelpe å finne en løsning. I samme verden befinner også heksa seg, som viser seg å være forfatterens datter Dahlia. På sitt lag har de flyveren fra 1 verdens krig Bill, som kommer fra boka "Flyveresset".

På jakt etter mat i huset,  finner barna et skjelett som er blitt levende. Det er Penelope, tjenestepiken hos Kristoff som forteller dem bakgrunnen for historien. Hun er prototypen til en karakter i i "Flyveresset", som Bill er forelsket i, uten at hans alter ego husker det.

Det kommer fram at Denver Kristoff var en venn av søsknenes bestefar , og at de sammen hadde stjålet en bok fra hendene av et lesende skjelett i noen hemmelige ganger under San Francisco, "Boka om undergang og begjær", som Denver forbød Dahlia å bruke.  Dahlia vil at søsknene skal hjelpe henne å finne boka, som viser seg for hvert av barna i det de får egoistiske tanker.

Ideen om bokuniverset er original og minner litt om Myst-spillene der en reiser til nye verdener gjennom bøker. Imidlertid bygges det relativt lite med dette motivet i romanen, bøkene blir mer kulisser for action. Romanen hadde tjent på om løsningene i større grad ble knyttet til boklesinga.

Det må sies at boka bærer preg av spenningskurvene vi er vant til å se i spenningsfilmer. Det går fra spenningstopp til spenningstopp, men litt på tomgang, forfatteren skulle latt handlingen bygge seg noe mer opp før neste thriller tar til.  En kjempe fra boken "Ville krigere" dukker opp og bærer huset til han mister det i en flom. Hovedpersonene blir reddet av en piratskute fra boka "Hjertet og roret", og slik havner de i fangenskap hos en gal sjørøverkaptein som driver med viviseksjon og har planer om å kutte i dem. Den kjekke piloten Bill fra "Flyveresset" som er med søsknene hele veien, greier å ta over maktenn på skipet, men når de endelig er i havn i en by, starter det en kamp mellom piratene, de ville krigerne og motstandsbevegelsen. Noen av scenene er ganske så voldsomme:

"Brendan jublet; Krom og vaktene bar rustninger, men de kappekledde skikkelsene hadde begravd armbrøstpilene i ansiktet på dem. Krom vred seg på gulvet, skrek, prøvde å dra pilen ut av øyet. Til slutt klarte han å få den ut, men øyeeplet fulgte med på veien. Da han så øyet festet til pilspissen som en oliven i en martini, hylte han høyere en noen skulle tro var mulig." (s.381))

Selv om jeg syntes dette var groteskt, ble ikke sønnen min på 10 noe redd, han syntes tvert imot dette var morsomt. Alt i alt vil jeg ikke si at boka er dårlig, men det kunne blitt lagt mer vekt på karakterdybde og dempet litt på action-spenningen.

Og fjellene ga gjenlyd

Og fjellene ga gjenlyd (And the mountains echoed) av Khaled Hosseini er en strekt rørende bok om uvanlige menneskeskjebner. Handlingen spenner over fra 1949 til 2010 , den utspiller seg i flere land, med mange hovedpersoner som bindes sammen av historien til søsknene Pari og Abdullah.

Boka starter med at faren Saboor forteller barna sine et sagn om en djinn (en kjempeånd) som kom til landsbyen en gang i året for å hente et barn. Faren i historien gir fra seg et barn for å redde de andre. Senere bestemmer han seg for å ta opp kampen mot djinnen, men får muligheten til å ta en titt på barnet før han bestemmer seg for å ta det med seg eller la det bli. Barnet har det fint og bor i et slott, og faren lar det bli, selv om avtalen da er å aldri se barnets sitt igjen.

Dette viser seg å bli familiens videre skjebne.  Abdullah og Pari har mistet moram og faren Saboor har giftet seg med Parwana, som har et lunkent forhold til stebarna. Familien lever i fattigdom, Sabbor og Parwana har mistet sin førstefødte sønn og er bekymret for sin andre sønn, Iqbal.  De bestemmer seg for å selge Pari til et velstående barnløst par, Nila og Suleiman Wahdati. Avtalen kommer i stand gjennom Parwanas bror, onkel Nabi, som jobber hos Wahdati. Pai er da liten nok til å glemmer, Abdullah er gammel nok til å huske.Vidre blir boka til en kollektivroman, med flere hovedpersoner og deres sterke historier. Romanen avslutter med møtet mellom Abdullah og Pari i USA. Han er blitt gammel og dement, men Pari får et godt forhold til sin niese Pari jrr.

Andre anmeldere kristiserer forfatteren for at det er flere fortellere som gjør historia rotete. Jeg ville heller sagt at den er logisk. De 3 jeg fortellerne i boka er onkel Nabi (som splittet søskenparet), den greske plastikk kirurgen Marlkos (som  bringer dem sammen igjen) og Pari jr. Resten av historien fortelles autoralt, og hvert kapilttel utgjør en egen fortelling om en skjebne.

Nabis brev er en fortelling om homofili som ikke leves ut. Han selv er forelsket i husets frue, men det viser seg at Suleiman er forelsket i Nabi. Etter at Suleiman Wahdati blir pleietrengende etter et slag, vier Nabi resten abv livet sitt til å pleie ham, mens Nila drar til Paris med adoptivdatteren. Nabi uttrykker noen filosofiske tanker om meningen med livet: "They say, Find a purpose in your life and live it. But, sometimes, it is only after you have lived that you recognize your life had a purpose, and likely one you never had in mind. And now that I had fulfilled mine, I felt aimless and adrift" (s. 127)

Markos Varvaris historie er også virkningsfull. Han er plastisk kirurg og kommer til Kabul som hjelpearbeider. Han skal operere mennesker som har fått ansiktene ødelagt.Vi blir kjent med hans historie, et slags søskenforholdt til Thalia, som fikk deler av ansiktet spist av en hund i barndommen. Det ligger mellom linjene at dette motiverte han for yrkesvalget. Han får imidlertid ikke operert Thalias ansikt, da hun har akseptert sitt utseende som en del av sin identitet. Hun har imidlertid gitt avkall på utdannelse og yrkeskarriere viet sitt liv til å passe på Markos sin mor og hjelpe landsbybeboerne med tekniske ting, mens Markos lever for krigsofrene fremfor å være en velstående plastisk kirurg og stifte familie. I dette kapittelet er det mora til Markos som kommer med eksetensielle refleksjoner: "It´s a funny thing, Markos, but people mostly have it backward. They think they live by what they want. But really what guides them is what they´re afraid of. What they don´t want" (s. 340).

Fellesnevneren for flere av personene er at de  er i eksistensielle kriser og har vansker med å leve et eget liv. De styres av enten av frykt, plikt eller skyldfølelse. Deres historier er både poetiske, romantiske og dypt tragiske.

Parwanas historie er et slikt eksempel. Hun føler skyld for at tvillingsøsteren ble lam etter et fall fra en huske. Hun vier mange år av livet sitt til å pleie søstera, til denne ber om å bli forlatt alene i ørkenen.Parwana gifter seg da med den arbeidsledige enkemannen Saboor, uten noe lidenskap. At hun trolig gifter seg for å flykte fra et liv i selvpålagt soning, er kanskje grunnen til manglende følelser for stebarna. (Det antydes ikke noen steder ikke boka at hun er slem mot dem, men hun er heller ikke glad i dem).

Pari jr føyer seg inn i dette møsteret. Hun er  i ferd med å ofre seg for faren Abdullah, av frykt for verden utenfor.. "I can barely admit it to myself. Namely, how afraid I am to be free despite my frequent desire for it. Afraid of what will happen to me, what I will do with myself, when Baba is gone. All my life, I have lived like an aquarium fish in the safety of a glass tank, behind a barrier as impenetrable as it had been transparent. I have been free to observe the glimmering world on the other side, to picture myself in it, if I like. " (s. 388)  Møtet med tanta Pari, får henne imidlertid til å bryte mønsteret og realisere drømmen om å bli kunstner..

Dette er en bok en bare MÅ lese! Det er eksotisk, original og dyp beretning om en splittet familie, krig, identitet og frykten for å ha et eget liv.

Sozopol, Bulgaria

Vil du ha badeferie i Bulgaria uten å være prototypen på en norsk turist? Hvis du ønsker å være litt utenfor "the beaten track",  bør du velge Sozopol av flere grunner. Denne byen eksisterte allerede i romertiden under navnet Apollonia, etter det var det en fiskerby, så ble det et populært feriested allerede i kommunisttiden. Da leide de fleste innbyggerne privatrom til folk, da ofte gjennom bedriftsavtaler. Byen bestod da av 2-3 etasjes hus.

I likhet med Nessebar (som ligger 8 km utenfor Sunny Beach) har Sozopol festningsruiner og gamle kirker å by på. Festningsmuren er også godt bevart. I tillegg kan man se mange bulgarske hus fra 1800-tallet i gamlebyen: første etasje i stein, andre i tre.

Heller ikke ulikt Nessebar, men ....... i Sozopol holdes utbyggingen innenfor fornuftens grenser. Det er hovedsaklig familiehoteller på 4-5 etasjer, de fleste har bygd på eksisterende tomter der de hadde 2-3 etasjes hus med hage. I gamlebyen er det ikke lov å bygge mer enn 2 etasjer.

Prisene er også mye hyggeligere. Turistene kommer tradisjonen tro for det meste fra Bulgaria, Russland, Serbia og tidligere Øst Tyskland, så fulle nordmenn ser man lite til.

Skal man velge hotell, bør man booke i den nye byen, da stranda Harmanite er mye bedre enn den som hører til gamlebyen. Kvelden anbefales det å til bringe i den gamle byen. En flott prak forbinder gamle og nye Sozopol og et fint oppholdssted både midt på dagen og på kveldstid.

Havet er heller ikke likt over alt langs den bulgarske kysten. Noen ligger i grunne, stille bukter, andre kan ha urolig hav. I Sozopol kan man ofte oppleve bølger, noe som er kjempemoro, så lenge de ikke er store nok til at all bading forbys. Gult flag på stranda betyr at bading med oppblåsbare saker er forbudt, kun for svømmedyktige: Da er det kjempekult å hoppe i bølgene. Hvis man er så uheldig at rødt flagg heises, kan det være moro å lete etter skatter som havet har skylt opp dagen etter. Et annet spektakulært syn er klippene i gamlebyen.

Og så et imponerende møte med en gatemusiker som spilte Edvard Grieg på fiolin! Han gik bort til ulike turister og spurte hvor de var fra. Da valgte han ofte "Natt i Moskva" eller " My Bonnie is over the ocean". Da han kom bort til oss, tenkte vi at Grieg kanskje var ukjent, men ..... Den  gang ei. Mannen kunne klassikerne.

Sozopol anbefales på det varmeste!

Peer Gynt ved Gålåvatnet 2015

Dagen etter å ha sett Peer Gynt ved Gålåvatnet overhørte jeg en samtale mellom noen eldre medpublikummere i en av de lokalekirkene. De virket veldig frustrert over at en endrer på den opprinnelige teksten. "Hvorfor skal man endre på noe som er bra?" og "Forestillingene var mye bedre før", hevdet de. Vel, jeg vil tillate meg å uttrykke min uenighet. Det er ikke alltid slik at filmatiseringer og oppsettinger er best hvis de holder seg trofast til teksten. Da ville vi sett ett og samme verk om og om igjen i århundrer. Er dette nødvendig?

Ibsens samtidige fikk trolig noe helt annet av fjerde akt i Peer Gynt, da de hadde kjennskap til politikere og andre berømtheter  karikert i Dårekisten enn dagens tilskuer, uansett hvor belest denne måtte være. Dette er bare ett eksempel på at aktualiseringen av klassikere ofte er på sin plass. I tillegg gir en  utendørsscene ved et vann større muligheter enn kulissene i et teaterbygg.

Hvordan en skal tolke de merkelige skikkelsene som jakter på Peer i siste akt, gir også frihet til regissøren.  På denne måten vil jeg hevde at det ikke er et spørsmål om hvorvidt en bør eller ikke bør endre klassiske verk, men hvilke erndringer er heldige og hvilke ikke. Når Peer bygger sin hytte som fredløs og betrakter skyene over Gålåvatnet er en storlslagen opplevelse.

Åses død
Samme virkning har Åses død i en ekte solnedgang. Scenen hvor Åse dør gir rom for flere tolkninger.
Mens Peer dikter om at han kjører henne til himmelens port og St Peder tar henne imot med åpne armer, spør Åse om huspostillen (bønneboka). Er det fordi hun har en del synder hun vil be om forlatelse for? Peer dikter videre, og mora dør uten syndenes forlatelse. Er Peer da en omsorgsfull sønn, som fører henne trygt i det hinsidige, eller en egoist som ikke bryr seg om hvor hun havner?
I Ibsens tekst kommer Åses stemme tilbake i femte akt da Peer vandrer gjennom skogen og bebreider han å ha kjørt henne feil. Mor har ikke kommet i himmelen, men blitt eltet av den tunge snøen. Regissøren velger en annen og original tolkning. Peer legger den døde mora i båten og ror henne over Gålåvatnet, en slag Kharon, som fører henne trygt i det hinsidige, mens Arve Tellefsen spiller Griegs musikk.

Knappestøperen
Knappestøperen følger Peer gjennom hele oppsettingen som en gråkledd skikkelse med rød paraply, Et ganske surrrealistisk syn, vil jeg si. Men hvorfor ikke? Tolker en Knappestøperen som en skikkelse fra barndommen (da Peer lekte Knappestøper), som kommer for å ta oppgjøret for et levd liv, er det ikke noe til hinder for at han skal overvære hele handlingsforløpet som en stille gjest i bakgrunnen. Det skaper inntrykk!

I Afrika
Yachten Peer blir frastjålet utenfor Afrikas kyst, tar seg neppe så godt ut på en vanlig teaterscene, som den gjør her ute i det fri. Regissøren har utnyttet kulissene maksimalt. Peer Gynt ankommer stranda på vannski trukket av en kjempescooter. Klart dette ikke var mulig på Ibsens tid, men vi får det rette intrykket av Peer som en egoistisk japp. Det er også effektfullt når båten kjører bort på vannet for så å gå opp i flammer. Det gjøres også et poeng av hvorfor man ikke bør støtte Hellas økonomisk, noe som nettopp har vært et hett tema i mediene.

Anitras dans
Anitra er spretten, leken og vakker både ved ankomsten på hest og når hun danser for den middelaldrende "Profeten".  "Føttene hennes er ikke ganske rene/ ikke heller,/særlig den ene"sier teksten om henne. Beskrivelsen minner om en innvandrerfiendtlig vits jeg hørte for en del år siden, som går ut på hva muslimer skal ha brukt høyrehånden til. Det har ikke noe hensikt å gjenfortelle hele vitsen her, men et spørsmål dukker naturlig opp  i mitt sinn: Vil det si at slike fordommer fantes på Ibsens tid også?  Peer Gynt lar seg imidlertid ikke støte av Anitras hygiene, han er jo ute etter "lammekjøtt", og blir rundtlurt av beduinerpiken, selv om han vurderer hennes hode som knapt nok kan romme en liten sjel.

Solveigs sang er trolig oppsettingens største skuffelse. Griegs musikk kommer i et endret arrangement, og i stdet for å lyde som en engel,  låter Solveig som en hes Haugtussa.
Dårekista derimot kan man ikke kalle annet enn originalt, der  pasientene sitterpå bakken og tar selfies. De er jo seg selv(foruten?).

Forliset og gravferda
Til slutt vil nevne to svært virkningsfulle scener i oppsettingen: skipsforliset og bondebegravelsen. Da Peer Gynt er på vei til Norge forliser skipet han er ombord i etter en storm. Statistene er utstyrt med sølvglitrende skjøld, som senere blir snudd og blir til gravsteiner. 

Historia om militærnekteren som hogde av seg en finger for å slippe kongens klær er veldig fascinerende. Ikke bare som parallell til Peers skjødesløse levned, men som en ironisk beretning om samtiden. Bonden bygde huset sitt 3 ganger, etter at den en gang var blitt tatt av flommen og en gang av snøras. Han bar sønnene sine på arm og rygg til skolen , de ble velstående herrer i Den nye verden .... og glemte sin norske far !

Arve Tellefsen spilte selvsagt upåklagelig,  det var trolig kaldt for Knappestøperen å traske i våte sko, fotografen med hestehoven var tar ut av stykket. Endringer blir gjort, men de må kanskje til for å komme til Gålåvatnet til neste år?