Ibsens samtidige fikk trolig noe helt annet av fjerde akt i Peer Gynt, da de hadde kjennskap til politikere og andre berømtheter karikert i Dårekisten enn dagens tilskuer, uansett hvor belest denne måtte være. Dette er bare ett eksempel på at aktualiseringen av klassikere ofte er på sin plass. I tillegg gir en utendørsscene ved et vann større muligheter enn kulissene i et teaterbygg.
Samme virkning har Åses død i en ekte solnedgang. Scenen hvor Åse dør gir rom for flere tolkninger.
Mens Peer dikter om at han kjører henne til himmelens port og St Peder tar henne imot med åpne armer, spør Åse om huspostillen (bønneboka). Er det fordi hun har en del synder hun vil be om forlatelse for? Peer dikter videre, og mora dør uten syndenes forlatelse. Er Peer da en omsorgsfull sønn, som fører henne trygt i det hinsidige, eller en egoist som ikke bryr seg om hvor hun havner?
I Ibsens tekst kommer Åses stemme tilbake i femte akt da Peer vandrer gjennom skogen og bebreider han å ha kjørt henne feil. Mor har ikke kommet i himmelen, men blitt eltet av den tunge snøen. Regissøren velger en annen og original tolkning. Peer legger den døde mora i båten og ror henne over Gålåvatnet, en slag Kharon, som fører henne trygt i det hinsidige, mens Arve Tellefsen spiller Griegs musikk.
Knappestøperen følger Peer gjennom hele oppsettingen som en gråkledd skikkelse med rød paraply, Et ganske surrrealistisk syn, vil jeg si. Men hvorfor ikke? Tolker en Knappestøperen som en skikkelse fra barndommen (da Peer lekte Knappestøper), som kommer for å ta oppgjøret for et levd liv, er det ikke noe til hinder for at han skal overvære hele handlingsforløpet som en stille gjest i bakgrunnen. Det skaper inntrykk!
Yachten Peer blir frastjålet utenfor Afrikas kyst, tar seg neppe så godt ut på en vanlig teaterscene, som den gjør her ute i det fri. Regissøren har utnyttet kulissene maksimalt. Peer Gynt ankommer stranda på vannski trukket av en kjempescooter. Klart dette ikke var mulig på Ibsens tid, men vi får det rette intrykket av Peer som en egoistisk japp. Det er også effektfullt når båten kjører bort på vannet for så å gå opp i flammer. Det gjøres også et poeng av hvorfor man ikke bør støtte Hellas økonomisk, noe som nettopp har vært et hett tema i mediene.
Anitra er spretten, leken og vakker både ved ankomsten på hest og når hun danser for den middelaldrende "Profeten". "Føttene hennes er ikke ganske rene/ ikke heller,/særlig den ene"sier teksten om henne. Beskrivelsen minner om en innvandrerfiendtlig vits jeg hørte for en del år siden, som går ut på hva muslimer skal ha brukt høyrehånden til. Det har ikke noe hensikt å gjenfortelle hele vitsen her, men et spørsmål dukker naturlig opp i mitt sinn: Vil det si at slike fordommer fantes på Ibsens tid også? Peer Gynt lar seg imidlertid ikke støte av Anitras hygiene, han er jo ute etter "lammekjøtt", og blir rundtlurt av beduinerpiken, selv om han vurderer hennes hode som knapt nok kan romme en liten sjel.
Solveigs sang er trolig oppsettingens største skuffelse. Griegs musikk kommer i et endret arrangement, og i stdet for å lyde som en engel, låter Solveig som en hes Haugtussa.
Dårekista derimot kan man ikke kalle annet enn originalt, der pasientene sitterpå bakken og tar selfies. De er jo seg selv(foruten?).
Til slutt vil nevne to svært virkningsfulle scener i oppsettingen: skipsforliset og bondebegravelsen. Da Peer Gynt er på vei til Norge forliser skipet han er ombord i etter en storm. Statistene er utstyrt med sølvglitrende skjøld, som senere blir snudd og blir til gravsteiner.
Arve Tellefsen spilte selvsagt upåklagelig, det var trolig kaldt for Knappestøperen å traske i våte sko, fotografen med hestehoven var tar ut av stykket. Endringer blir gjort, men de må kanskje til for å komme til Gålåvatnet til neste år?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar