Peer Gynt ved Gålåvatnet 2015

Dagen etter å ha sett Peer Gynt ved Gålåvatnet overhørte jeg en samtale mellom noen eldre medpublikummere i en av de lokalekirkene. De virket veldig frustrert over at en endrer på den opprinnelige teksten. "Hvorfor skal man endre på noe som er bra?" og "Forestillingene var mye bedre før", hevdet de. Vel, jeg vil tillate meg å uttrykke min uenighet. Det er ikke alltid slik at filmatiseringer og oppsettinger er best hvis de holder seg trofast til teksten. Da ville vi sett ett og samme verk om og om igjen i århundrer. Er dette nødvendig?

Ibsens samtidige fikk trolig noe helt annet av fjerde akt i Peer Gynt, da de hadde kjennskap til politikere og andre berømtheter  karikert i Dårekisten enn dagens tilskuer, uansett hvor belest denne måtte være. Dette er bare ett eksempel på at aktualiseringen av klassikere ofte er på sin plass. I tillegg gir en  utendørsscene ved et vann større muligheter enn kulissene i et teaterbygg.

Hvordan en skal tolke de merkelige skikkelsene som jakter på Peer i siste akt, gir også frihet til regissøren.  På denne måten vil jeg hevde at det ikke er et spørsmål om hvorvidt en bør eller ikke bør endre klassiske verk, men hvilke erndringer er heldige og hvilke ikke. Når Peer bygger sin hytte som fredløs og betrakter skyene over Gålåvatnet er en storlslagen opplevelse.

Åses død
Samme virkning har Åses død i en ekte solnedgang. Scenen hvor Åse dør gir rom for flere tolkninger.
Mens Peer dikter om at han kjører henne til himmelens port og St Peder tar henne imot med åpne armer, spør Åse om huspostillen (bønneboka). Er det fordi hun har en del synder hun vil be om forlatelse for? Peer dikter videre, og mora dør uten syndenes forlatelse. Er Peer da en omsorgsfull sønn, som fører henne trygt i det hinsidige, eller en egoist som ikke bryr seg om hvor hun havner?
I Ibsens tekst kommer Åses stemme tilbake i femte akt da Peer vandrer gjennom skogen og bebreider han å ha kjørt henne feil. Mor har ikke kommet i himmelen, men blitt eltet av den tunge snøen. Regissøren velger en annen og original tolkning. Peer legger den døde mora i båten og ror henne over Gålåvatnet, en slag Kharon, som fører henne trygt i det hinsidige, mens Arve Tellefsen spiller Griegs musikk.

Knappestøperen
Knappestøperen følger Peer gjennom hele oppsettingen som en gråkledd skikkelse med rød paraply, Et ganske surrrealistisk syn, vil jeg si. Men hvorfor ikke? Tolker en Knappestøperen som en skikkelse fra barndommen (da Peer lekte Knappestøper), som kommer for å ta oppgjøret for et levd liv, er det ikke noe til hinder for at han skal overvære hele handlingsforløpet som en stille gjest i bakgrunnen. Det skaper inntrykk!

I Afrika
Yachten Peer blir frastjålet utenfor Afrikas kyst, tar seg neppe så godt ut på en vanlig teaterscene, som den gjør her ute i det fri. Regissøren har utnyttet kulissene maksimalt. Peer Gynt ankommer stranda på vannski trukket av en kjempescooter. Klart dette ikke var mulig på Ibsens tid, men vi får det rette intrykket av Peer som en egoistisk japp. Det er også effektfullt når båten kjører bort på vannet for så å gå opp i flammer. Det gjøres også et poeng av hvorfor man ikke bør støtte Hellas økonomisk, noe som nettopp har vært et hett tema i mediene.

Anitras dans
Anitra er spretten, leken og vakker både ved ankomsten på hest og når hun danser for den middelaldrende "Profeten".  "Føttene hennes er ikke ganske rene/ ikke heller,/særlig den ene"sier teksten om henne. Beskrivelsen minner om en innvandrerfiendtlig vits jeg hørte for en del år siden, som går ut på hva muslimer skal ha brukt høyrehånden til. Det har ikke noe hensikt å gjenfortelle hele vitsen her, men et spørsmål dukker naturlig opp  i mitt sinn: Vil det si at slike fordommer fantes på Ibsens tid også?  Peer Gynt lar seg imidlertid ikke støte av Anitras hygiene, han er jo ute etter "lammekjøtt", og blir rundtlurt av beduinerpiken, selv om han vurderer hennes hode som knapt nok kan romme en liten sjel.

Solveigs sang er trolig oppsettingens største skuffelse. Griegs musikk kommer i et endret arrangement, og i stdet for å lyde som en engel,  låter Solveig som en hes Haugtussa.
Dårekista derimot kan man ikke kalle annet enn originalt, der  pasientene sitterpå bakken og tar selfies. De er jo seg selv(foruten?).

Forliset og gravferda
Til slutt vil nevne to svært virkningsfulle scener i oppsettingen: skipsforliset og bondebegravelsen. Da Peer Gynt er på vei til Norge forliser skipet han er ombord i etter en storm. Statistene er utstyrt med sølvglitrende skjøld, som senere blir snudd og blir til gravsteiner. 

Historia om militærnekteren som hogde av seg en finger for å slippe kongens klær er veldig fascinerende. Ikke bare som parallell til Peers skjødesløse levned, men som en ironisk beretning om samtiden. Bonden bygde huset sitt 3 ganger, etter at den en gang var blitt tatt av flommen og en gang av snøras. Han bar sønnene sine på arm og rygg til skolen , de ble velstående herrer i Den nye verden .... og glemte sin norske far !

Arve Tellefsen spilte selvsagt upåklagelig,  det var trolig kaldt for Knappestøperen å traske i våte sko, fotografen med hestehoven var tar ut av stykket. Endringer blir gjort, men de må kanskje til for å komme til Gålåvatnet til neste år?

Heaven (2009) av Christoph Marzi -en intertekstuell kirkegårdsfantasy

Står vi ovenfor en ny sjanger innen barnelitteraturen?  I likhet med Neil Gaimans Kirkegårdsboken ( 2008) og Christoph Marzis Memory (2011) er knyttet til High gate cemetery i London og handlingen utspiller seg i krysningspunktet mellom de dødes og de levendes verden og åpner for en original kombinasjon av samfunnskritikk og gotisk spenning.

Heaven åpner svært så bissart med at tenåringen David Pfeyffer trasker over Londons tak på vei til en kunde som har bestilt en antikvarisk utgave av Walter Scotts «Lucy av Lammermoor»,  idet han treffer ei jente som trenger hans hjelp. Hun heter Heaven, to menn har netopp skåret ut hjertet hennes, men merkelig nok lever hun selv om kroppen er helt kald. For skummelt for barn, ville den voksne leseren trolig tenkt etter å ha lest omtalen, men det skapte ingen negative reaksjoner hos mitt barn på 10 år. Barn liker å bli litt skremt?

David skal hjelpe Heaven å få tilbake hjertet sitt, og blir dratt inn i et fantasiunivers der tenåringene blir forfulgt av flere skumle menn med navn etter Dickens skurker:   Mr Drood, Mr Heep, Mr Quilp og Mr Scrooge. Senere forstår vi at det dreier seg om en skurk som skifter navn og hans sjef.

Leseren drives så klart videre for å få vite hvorfor Heavens hjerte ble stjålet og hvorfor hun lever. Spenningen tar seg enda mer opp når David og Heaven oppsøker graven til foreldrene hennes der de møter en ånd som forteller at ingen av foreldrene  ligger begravet under steinen.   Videre blir vi  vitne til både drap og drapsforsøk, før jakten kulminerer i  en nervepirrende slåsskamp  mellom David og Mr Drood i  London Eye,  80 meter over Themsen, før den lykkelige slutten som kjennetegner fantasysjangeren, finner sted. 

I epilogen formuleres det et filosofisk budskap : «David oppdaget at ting aldri er slik man tror, og at mistro gjerne beror på feil inntrykk, som ikke etterlater seg annet enn dårlig samvittighet».

Dickens intertekstuelle påvirkning er tydelig gjennom hele boka. David er opprinnelig fra Cardiff, men har rømt hjemmefra og dratt til London hvor han bor  i en antikvitetsbokhandel drevet av Mrs Trodwood som leser The Great expectations , som minner henne om hennes egen ulykkelige kjærlighetshistorie.   I god Dickens stil er også Heavens opphav mystisk.  Forklaringen vi får er overnaturlig.

Om Walter Scotts Lucy av Lammermoor  også er en viktig intertekst, er noe som inviterer til en ny gjennomlesning. Passe skummelt for  store barn, og  en fin oppdagelsesreise for den intellektuelle leseren.

Goluboj vagon, Голубой вагон

Krokodillen Gena er en klassiker innen russisk tegnefilm. "Den blå vogna" er en sang som mine jevnaldrende huskr veldig godt fra barndomsårene. Krokodillen Gena, kosedyret Cheburashka og Mme Chapeau-claque sitter på taket av en vogn og synger følgende tekst. (Min frie oversettelse).

Sakte glir minutter og sekunder bort.
Vi kan aldri møte dem igjen.
Gråte over spilt melk er vel ikke lurt,
for det beste venter lenger frem.

Refreng: Glatt som et silkebånd
              veien lang, slynger seg,
              over en bakketopp,
              rett mot himmelen.
              Alle vil, alle vil
              håpe på noe godt,
              framover triller fort
              vogna himmelblå.

Kanskje har vi såret noen uten grunn,
denne siden vil vi lukke nå,
nye eventyr som venter om en liten stund,
lokføreren må bare kjøre på!

Vogna blå den gynger inni sporet stødt,
toget kommer sakte opp i fart.
Hvorfor slutter denne dagen altfor brått?
Et helt år den gjerne kunne vart.

The Way

The way (2010) av Emilio Estevez er en skildring av pilgrimsferden til Santiago de Compostela, som øyelegen Thomas Avery gjennomfører "by accident", som han selv sier i filmen.  En dag blir han ringt opp på golfbanen av fransk politi som vil meddele at hans sønn Daniel har omkommet i en storm i Pyrenneene på reisens første dag.

Thomas bestemmer seg for å gå turen "for Daniel" med sønnens aske som han legger igjen på mange stoppesteder langs veien og stadig ser Daniel for seg.  Den gamle politimannen fra St. Jean som meddelte dødsfallet, følger Avery ut av landsbyen og sier at å gå El Camino gjør en for sin egen del. For Tom blir dette en dannelsreise som handler like mye om selverkjennelse som om sorgbearbeidelse.

På veien møter han tre andre pilgrimer.Den utadvendte overvektige Joost fra Nederland, som går ferden for å slanke seg, kanadiske tynne og sinte Sarah, som går for å slutte å røyke, og forfatteren Jack fra Irland på jakt etter historier til en reisebok.  I starten er Tom avvisende overfor de andre, men etter hvert viser det seg at hver av dem har en trist historie i bagasjen, og de tilfeldige samt vidt forskjellige reisekameratene utvikler etter hvert et varmt felleskap.

Komposisjonen er enkel og veksler mellom landskapsbilder, dialoger og kart. Spenningens høydepunkt er når Toms sekk (som inneholder boksen med sønnens aske) blir stjålet av en sigøynergutt i Burgos , men som kommer til rette, da sigøynerne har et sterkt æresbegrep. Fraværet av "action" kompenseres i massevis av en psykologisk dybde ved karakterskildringene og en gjennomgående humor og god følelse. På slutten av reisen er Joost like tykk, Sarah røyker like mye, Jack har fått en historie, og Tom har ingen aske å ta med "hjem".  Alle har imidlertid nådd til en erkjennelse av meningen ved eget liv og verdier.

En rørende film, som anbefales på det varmeste!

Farvel, Rune

I disse dager kom jeg over en ny debatt om en gammel bildebok som omhandler døden, Farvel, Rune (1986) av Marit Kaldhol og Wenche Øyen. På barnebokkritikk.no  deler Sigurd Tenningen sitt barnebokminne. Han omtaler boka som grotesk og uttrykker frustrasjon over at den stadig er i salg. I Dagbladet tar Marie Kleve til motmæle og vil "løfte fram ei bok vi for all del ikke kan risikere at blir stående og støve ned i hylla for altfor-ubehagelig-til-at-vi-orker-å-lese-den-akkurat-i-kveld-barnebøker".

Jeg kan forstå Tenningens ubehagelige minne fra møte med boka, men vil slutte meg til Kleves forsvar. Farvel Rune er ei bok om død og sorg, og dermed ikke noe en bør lese for barnet sitt en hvilken som helst kveld før leggetid.

Men la oss tenke på at skjønnlitteratur ikke bare har en underholdende, men også informativ, samfunnskritisk og ikke minst terapeutisk funksjon. Den terapeutiske funksjonen består i gjenkjennelse og bearbeidelse av følelser. Farvel Rune er en god bok for dem som vil kjenne seg igjen i situasjonen, altså en som har opplevd et dødsfall.

Mange barn opplever å miste besteforeldre, kjæledyr, noe sjeldnere mor eller far, og kanskje enda sjeldnere en lekekamerat, som i Farvel Rune. Selv har jeg hatt behov for å snakke døden til mitt barn to ganger: vi mistet mormor og en katt da han var liten.

Boka innledes med at Sara og Rune leker at de er et gift par og at Rune skal på sjøen, slik Saras pappa pleier å gjøre. Rune vasser uti tjernet med en lekebåt, mens Sara løper hjem etter nye votter. Når hun er tilbake, ligger Rune livløs i tjernet. Det er sen høst. Videre får vi oppleve begravelsen og årstidene, og historien avsluttes med at Sara sammen med mora besøker graven på våren. Gjennom hele fortellingen forklarer mor hva døden er. Det er to sett med illustrasjoner: duse akvareller som viser virkeligheten, og svarthvite sirkler med Saras tankebilder. Noen av dem er dystre, (det skulle bare mangle), andre er varme og harmoniske.

Mor forklarer at Rune søver for alltid, men han er ikke helt borte, da "vi liksom kan sjå han inni oss. Og då kan vi snakke til han også". Om kroppen sier hun at  den "ligg og blir til jord no. Slik at det kan vekse blomster". Det er absolutt en god forklaring, da den både er sann og livssynsnøytral. Samtidig pynter man noe på oppløsningsprosessen for å ufarliggjøre, men uten å lyve.

I andre bøker velger en å tro på gjenfødelse (se Bestefar er en rev, anmeldt på denne bloggen), gøyale spøkelser eller engler.  Jeg vil også anbefale Farvel, herr Muffin av Ulf Nilsson for barn som har mistet et kjæledyr. Avslutningsvis vil jeg anbefale barnehager og barneskoler om å ha flere av disse bøken i hylla og brukt dem til riktig tid.

Kilder
http://www.barnebokkritikk.no/knugende-angst-og-avgrunnsdyp-melankoli/#.VXRzwkbA3qp
http://www.dagbladet.no/2015/06/06/kultur/litteratur/bok/kommentar/meninger/39525743/

Bellman & Black

Bellman & Black (2013) av Diane Setterfield har elementer fra den gotiske romanen og skaper fort forventninger til grøsser eller thriller hos leseren. Når en ferdig med siste side derimot fremstår den mer som en historisk/psykologisk roman. Spøkelsesfiguren Black som stadig hjemsøker hovedpersonen Bellman, viser seg å være et product av dennesunderbevissthet.

I første kapittel er William Bellman 10 år og dreper en kornkråke med sprettert. Fuglen sitter høyt og er vanskelig å treffe, men gutten beregner steinens kurve så nøyaktig at han vekker de andre barnas  beundring. Selv løper han hjem tynget av skyld, som han så fortrenger.

I neste kapittel er William blitt en flott ung mann, som overtar driften onkelens spinneri, og får bedriften til å blomstre gjennom sin forretningssans, men ikke minst bevissthet om de ansattes
arbeidskår. Han gifter seg og får flere barn, men så blir familien rammet av ulykker. Den første som dør er Williams mor, så onkelen, så kommer pesten og tar med seg kona Rose, og alle barna unntatt datteren Dora. I hver begravelse legger William merke til en sortkledd fremmed, som han kaller Black. I sin desperasjon inngår William en avtale med den mystiske personen for å redde datteren Dora. Avtalen blir inngått på kirkegården, der William blir funnet sovende på en grav. Leseren lurer derforr på om Black i virkeligheten finnes, eller om alt var et produkt av Williams fyllefantasier. Vi får heller aldri vite hva avtalen egentlig går ut på, utenom at William har avlagt et løfte om å starte en begravelsesforretning under navnet Bellman & Black. Et løfte, som Black egentlig ikke har krevd.

Man får assosiasjoner til Fausts pakt med djevelen, og leseren får inntrykket av at Black representerer onde makter. Et annet interessant moment er Black er usynlig for alle andre enn Bellman. De gjentatte essayene om kornkråker som kommer immellom noen av kapitlene, får oss etter hvert til å se sammenhengen mellom Black og den drepte kråken. I et av dem nevnes det at kråkene stammer fra Hugin og Munin (Tanken og Minnet), noe som støtter den psykologiske  tolkningen om at Black er et produkt av Bellmans underbevissthet. Vi får dette bekreftet når Black dukker opp på Williams rom i oppgjørets time. og oppfordrer ham til å bruke nettopp tanken og minnet. Er Black da en djevelsk personifikasjon av Nemesis (hevnen)?

En overraskelse på slutten styrer tolkningen i en annen retning. Da William tilbyr å føre hele formuen sin over på Black, noe denne ikke krever. Når William nevner deres "deal", sier Black "I wantetd to give you an opportunity". Betyr det at Black egentlig er "snill"? Og at hele "avtalen" var Bellmans misfortåelse av dennes budskap? Var Black en budbringer i likhet med den fremmede passasjer i Peer Gynt?

William mister på en måte sjelen sin til forretningene. Han blir besatt av butikken som ligner et mausoleum, mister kontakten med datteren han har "reddet" og resten av verden utenfor, og blir levende begravd på kontoret der han også innreder en soveplass. Forretningene suger livsgnisten av Bellman, han sanser ikke en gang at noen årtier har gått.   Han blir besatt av tanken på "avtalen" og går standig mot undergangen.

Et annet perspektiv i romanen er den historiske. Vi får en overblikk over den økonomiske utviklingen på 1800-tallet, antydet gjennom endringer i begravelsesbusinessen. Den økonomiske oppgangen fører etter hvert til færre dødsfall, samtidig som folk bruker mindre penger på begravelser. Denne, samt kremasjon som ny tradisjon får forretningskurven til å snu nedover og blir identisk med kurven fra steinen fra spretterten !

Boka er interessant, men handlingen bygget seg litt for sakte, derfor synes jeg den største verdien var den historiske skildringen.  "Pakten med djevelen" er originalt og meget lovende i starten, men kunne kanskje fått mer dybde.

Memory

Memory (2011) av Cristoph Marzi er en fantasyroman av Christoph Marzi der handlingen utspiller seg på Highgate kirkegård i London i likhet med Kirkegårdsboken av Neil Gaiman (tidligere omtalt i min blogg).

Hovedpersonen Jude er 17 år og har evnen til å se ånder, derfor har han mange venner på kirkegården. Han bor med far og har ingen anelse om hvem hans mor er. En dag støter han på ei Jente på Highgate cemetery, som ikke husker hvem hun er. Åndene velger å kalle henne Story, og Jude vil gjerne hjelpe henne med å finne ut av hvem hun er. Med andre ord har begge ungdommene eksistensielle problemer å løse.

Etter hvert begynner noen av minnene til Story å vende tilbake. Gjennom åndene får Jude vite at Story er i ferd med å bli en ånd: kroppen hennes ligger på et ukjent sted og er i ferd med å dø. At minnene kommer tilbake er til hjelp i letingen, men intet godt tegn: jo nærmere døden, jo flere minner. De må finne kroppen før minnene kommer tilbake, og denne kampen mot klokka skaper spenningen i romanen. 

Motstanderne (eller skurkene om man vil) er "de ansiktsløse" som tømmerkirkegårdene for ånder, og det er svært farlig. Kirkegårdene er fullt av minner, som skaper byens sjel. Tømmes de for ånder, vil byens sjel visne bort. Svaret på hvorfor de ansiktsløse jakter på ånder henger sammen med historien om Judes eget opphav og utgjør det andre spenningsmomentet i boka.

Greier Jude å redde Story?  Hvorfor jakter de ansiktløse på ånder? Det er spørsmålene som får oss til å lese videre.

Et annet spørsmål som dukker opp er hvorfor en leter etter en "Story"? Gjennom å lete etter Storys historie, finner Jude ut av sin egen. Samtidig prøver de å bekjempe de onde maktene som holder på å ødelegge byens historie. Budskapet som formidles er at vissheten om hvor en kommer fra. er viktig for å holde seg levende, både for enkeltmennesker og fellesskapet som byen symboliserer. 

Historien er passe skummel og følger oppskriften for et moderne eventyr. For den voksne leser, kan noen av momentene bli forutsigbare, men overraskelsesmomentet i Judes historie oppveier for dette.
Min sønn på 10 elsket boka. 

Marzi har også skrevet romanen Heaven, som får god kritikk av Bokelskerinnen http://bokelskerinne.blogspot.no/2011/09/bokanmeldelse-heaven-christoph-marzi.html
.
Ukjent opphav er et motiv også i denne boka.