Farvel, Rune

I disse dager kom jeg over en ny debatt om en gammel bildebok som omhandler døden, Farvel, Rune (1986) av Marit Kaldhol og Wenche Øyen. På barnebokkritikk.no  deler Sigurd Tenningen sitt barnebokminne. Han omtaler boka som grotesk og uttrykker frustrasjon over at den stadig er i salg. I Dagbladet tar Marie Kleve til motmæle og vil "løfte fram ei bok vi for all del ikke kan risikere at blir stående og støve ned i hylla for altfor-ubehagelig-til-at-vi-orker-å-lese-den-akkurat-i-kveld-barnebøker".

Jeg kan forstå Tenningens ubehagelige minne fra møte med boka, men vil slutte meg til Kleves forsvar. Farvel Rune er ei bok om død og sorg, og dermed ikke noe en bør lese for barnet sitt en hvilken som helst kveld før leggetid.

Men la oss tenke på at skjønnlitteratur ikke bare har en underholdende, men også informativ, samfunnskritisk og ikke minst terapeutisk funksjon. Den terapeutiske funksjonen består i gjenkjennelse og bearbeidelse av følelser. Farvel Rune er en god bok for dem som vil kjenne seg igjen i situasjonen, altså en som har opplevd et dødsfall.

Mange barn opplever å miste besteforeldre, kjæledyr, noe sjeldnere mor eller far, og kanskje enda sjeldnere en lekekamerat, som i Farvel Rune. Selv har jeg hatt behov for å snakke døden til mitt barn to ganger: vi mistet mormor og en katt da han var liten.

Boka innledes med at Sara og Rune leker at de er et gift par og at Rune skal på sjøen, slik Saras pappa pleier å gjøre. Rune vasser uti tjernet med en lekebåt, mens Sara løper hjem etter nye votter. Når hun er tilbake, ligger Rune livløs i tjernet. Det er sen høst. Videre får vi oppleve begravelsen og årstidene, og historien avsluttes med at Sara sammen med mora besøker graven på våren. Gjennom hele fortellingen forklarer mor hva døden er. Det er to sett med illustrasjoner: duse akvareller som viser virkeligheten, og svarthvite sirkler med Saras tankebilder. Noen av dem er dystre, (det skulle bare mangle), andre er varme og harmoniske.

Mor forklarer at Rune søver for alltid, men han er ikke helt borte, da "vi liksom kan sjå han inni oss. Og då kan vi snakke til han også". Om kroppen sier hun at  den "ligg og blir til jord no. Slik at det kan vekse blomster". Det er absolutt en god forklaring, da den både er sann og livssynsnøytral. Samtidig pynter man noe på oppløsningsprosessen for å ufarliggjøre, men uten å lyve.

I andre bøker velger en å tro på gjenfødelse (se Bestefar er en rev, anmeldt på denne bloggen), gøyale spøkelser eller engler.  Jeg vil også anbefale Farvel, herr Muffin av Ulf Nilsson for barn som har mistet et kjæledyr. Avslutningsvis vil jeg anbefale barnehager og barneskoler om å ha flere av disse bøken i hylla og brukt dem til riktig tid.

Kilder
http://www.barnebokkritikk.no/knugende-angst-og-avgrunnsdyp-melankoli/#.VXRzwkbA3qp
http://www.dagbladet.no/2015/06/06/kultur/litteratur/bok/kommentar/meninger/39525743/