Farvel, Rune

I disse dager kom jeg over en ny debatt om en gammel bildebok som omhandler døden, Farvel, Rune (1986) av Marit Kaldhol og Wenche Øyen. På barnebokkritikk.no  deler Sigurd Tenningen sitt barnebokminne. Han omtaler boka som grotesk og uttrykker frustrasjon over at den stadig er i salg. I Dagbladet tar Marie Kleve til motmæle og vil "løfte fram ei bok vi for all del ikke kan risikere at blir stående og støve ned i hylla for altfor-ubehagelig-til-at-vi-orker-å-lese-den-akkurat-i-kveld-barnebøker".

Jeg kan forstå Tenningens ubehagelige minne fra møte med boka, men vil slutte meg til Kleves forsvar. Farvel Rune er ei bok om død og sorg, og dermed ikke noe en bør lese for barnet sitt en hvilken som helst kveld før leggetid.

Men la oss tenke på at skjønnlitteratur ikke bare har en underholdende, men også informativ, samfunnskritisk og ikke minst terapeutisk funksjon. Den terapeutiske funksjonen består i gjenkjennelse og bearbeidelse av følelser. Farvel Rune er en god bok for dem som vil kjenne seg igjen i situasjonen, altså en som har opplevd et dødsfall.

Mange barn opplever å miste besteforeldre, kjæledyr, noe sjeldnere mor eller far, og kanskje enda sjeldnere en lekekamerat, som i Farvel Rune. Selv har jeg hatt behov for å snakke døden til mitt barn to ganger: vi mistet mormor og en katt da han var liten.

Boka innledes med at Sara og Rune leker at de er et gift par og at Rune skal på sjøen, slik Saras pappa pleier å gjøre. Rune vasser uti tjernet med en lekebåt, mens Sara løper hjem etter nye votter. Når hun er tilbake, ligger Rune livløs i tjernet. Det er sen høst. Videre får vi oppleve begravelsen og årstidene, og historien avsluttes med at Sara sammen med mora besøker graven på våren. Gjennom hele fortellingen forklarer mor hva døden er. Det er to sett med illustrasjoner: duse akvareller som viser virkeligheten, og svarthvite sirkler med Saras tankebilder. Noen av dem er dystre, (det skulle bare mangle), andre er varme og harmoniske.

Mor forklarer at Rune søver for alltid, men han er ikke helt borte, da "vi liksom kan sjå han inni oss. Og då kan vi snakke til han også". Om kroppen sier hun at  den "ligg og blir til jord no. Slik at det kan vekse blomster". Det er absolutt en god forklaring, da den både er sann og livssynsnøytral. Samtidig pynter man noe på oppløsningsprosessen for å ufarliggjøre, men uten å lyve.

I andre bøker velger en å tro på gjenfødelse (se Bestefar er en rev, anmeldt på denne bloggen), gøyale spøkelser eller engler.  Jeg vil også anbefale Farvel, herr Muffin av Ulf Nilsson for barn som har mistet et kjæledyr. Avslutningsvis vil jeg anbefale barnehager og barneskoler om å ha flere av disse bøken i hylla og brukt dem til riktig tid.

Kilder
http://www.barnebokkritikk.no/knugende-angst-og-avgrunnsdyp-melankoli/#.VXRzwkbA3qp
http://www.dagbladet.no/2015/06/06/kultur/litteratur/bok/kommentar/meninger/39525743/

Bellman & Black

Bellman & Black (2013) av Diane Setterfield har elementer fra den gotiske romanen og skaper fort forventninger til grøsser eller thriller hos leseren. Når en ferdig med siste side derimot fremstår den mer som en historisk/psykologisk roman. Spøkelsesfiguren Black som stadig hjemsøker hovedpersonen Bellman, viser seg å være et product av dennesunderbevissthet.

I første kapittel er William Bellman 10 år og dreper en kornkråke med sprettert. Fuglen sitter høyt og er vanskelig å treffe, men gutten beregner steinens kurve så nøyaktig at han vekker de andre barnas  beundring. Selv løper han hjem tynget av skyld, som han så fortrenger.

I neste kapittel er William blitt en flott ung mann, som overtar driften onkelens spinneri, og får bedriften til å blomstre gjennom sin forretningssans, men ikke minst bevissthet om de ansattes
arbeidskår. Han gifter seg og får flere barn, men så blir familien rammet av ulykker. Den første som dør er Williams mor, så onkelen, så kommer pesten og tar med seg kona Rose, og alle barna unntatt datteren Dora. I hver begravelse legger William merke til en sortkledd fremmed, som han kaller Black. I sin desperasjon inngår William en avtale med den mystiske personen for å redde datteren Dora. Avtalen blir inngått på kirkegården, der William blir funnet sovende på en grav. Leseren lurer derforr på om Black i virkeligheten finnes, eller om alt var et produkt av Williams fyllefantasier. Vi får heller aldri vite hva avtalen egentlig går ut på, utenom at William har avlagt et løfte om å starte en begravelsesforretning under navnet Bellman & Black. Et løfte, som Black egentlig ikke har krevd.

Man får assosiasjoner til Fausts pakt med djevelen, og leseren får inntrykket av at Black representerer onde makter. Et annet interessant moment er Black er usynlig for alle andre enn Bellman. De gjentatte essayene om kornkråker som kommer immellom noen av kapitlene, får oss etter hvert til å se sammenhengen mellom Black og den drepte kråken. I et av dem nevnes det at kråkene stammer fra Hugin og Munin (Tanken og Minnet), noe som støtter den psykologiske  tolkningen om at Black er et produkt av Bellmans underbevissthet. Vi får dette bekreftet når Black dukker opp på Williams rom i oppgjørets time. og oppfordrer ham til å bruke nettopp tanken og minnet. Er Black da en djevelsk personifikasjon av Nemesis (hevnen)?

En overraskelse på slutten styrer tolkningen i en annen retning. Da William tilbyr å føre hele formuen sin over på Black, noe denne ikke krever. Når William nevner deres "deal", sier Black "I wantetd to give you an opportunity". Betyr det at Black egentlig er "snill"? Og at hele "avtalen" var Bellmans misfortåelse av dennes budskap? Var Black en budbringer i likhet med den fremmede passasjer i Peer Gynt?

William mister på en måte sjelen sin til forretningene. Han blir besatt av butikken som ligner et mausoleum, mister kontakten med datteren han har "reddet" og resten av verden utenfor, og blir levende begravd på kontoret der han også innreder en soveplass. Forretningene suger livsgnisten av Bellman, han sanser ikke en gang at noen årtier har gått.   Han blir besatt av tanken på "avtalen" og går standig mot undergangen.

Et annet perspektiv i romanen er den historiske. Vi får en overblikk over den økonomiske utviklingen på 1800-tallet, antydet gjennom endringer i begravelsesbusinessen. Den økonomiske oppgangen fører etter hvert til færre dødsfall, samtidig som folk bruker mindre penger på begravelser. Denne, samt kremasjon som ny tradisjon får forretningskurven til å snu nedover og blir identisk med kurven fra steinen fra spretterten !

Boka er interessant, men handlingen bygget seg litt for sakte, derfor synes jeg den største verdien var den historiske skildringen.  "Pakten med djevelen" er originalt og meget lovende i starten, men kunne kanskje fått mer dybde.

Memory

Memory (2011) av Cristoph Marzi er en fantasyroman av Christoph Marzi der handlingen utspiller seg på Highgate kirkegård i London i likhet med Kirkegårdsboken av Neil Gaiman (tidligere omtalt i min blogg).

Hovedpersonen Jude er 17 år og har evnen til å se ånder, derfor har han mange venner på kirkegården. Han bor med far og har ingen anelse om hvem hans mor er. En dag støter han på ei Jente på Highgate cemetery, som ikke husker hvem hun er. Åndene velger å kalle henne Story, og Jude vil gjerne hjelpe henne med å finne ut av hvem hun er. Med andre ord har begge ungdommene eksistensielle problemer å løse.

Etter hvert begynner noen av minnene til Story å vende tilbake. Gjennom åndene får Jude vite at Story er i ferd med å bli en ånd: kroppen hennes ligger på et ukjent sted og er i ferd med å dø. At minnene kommer tilbake er til hjelp i letingen, men intet godt tegn: jo nærmere døden, jo flere minner. De må finne kroppen før minnene kommer tilbake, og denne kampen mot klokka skaper spenningen i romanen. 

Motstanderne (eller skurkene om man vil) er "de ansiktsløse" som tømmerkirkegårdene for ånder, og det er svært farlig. Kirkegårdene er fullt av minner, som skaper byens sjel. Tømmes de for ånder, vil byens sjel visne bort. Svaret på hvorfor de ansiktsløse jakter på ånder henger sammen med historien om Judes eget opphav og utgjør det andre spenningsmomentet i boka.

Greier Jude å redde Story?  Hvorfor jakter de ansiktløse på ånder? Det er spørsmålene som får oss til å lese videre.

Et annet spørsmål som dukker opp er hvorfor en leter etter en "Story"? Gjennom å lete etter Storys historie, finner Jude ut av sin egen. Samtidig prøver de å bekjempe de onde maktene som holder på å ødelegge byens historie. Budskapet som formidles er at vissheten om hvor en kommer fra. er viktig for å holde seg levende, både for enkeltmennesker og fellesskapet som byen symboliserer. 

Historien er passe skummel og følger oppskriften for et moderne eventyr. For den voksne leser, kan noen av momentene bli forutsigbare, men overraskelsesmomentet i Judes historie oppveier for dette.
Min sønn på 10 elsket boka. 

Marzi har også skrevet romanen Heaven, som får god kritikk av Bokelskerinnen http://bokelskerinne.blogspot.no/2011/09/bokanmeldelse-heaven-christoph-marzi.html
.
Ukjent opphav er et motiv også i denne boka.

Juleoratoriet

Juleoratoriet (1983) av Göran Tunstrøm er en noe bisarr slektshistorie der et musikkverk av Bach spiller en viktig rolle. Romanen starter med at fortelleren, Victor Udde, skal til hjembyen Sunne og dirigere fremføringen av Juleoratoriet. Fortellingen hopper så tilbake flere tiår, da hans bestemor Solveig ble trampet i hjel av kyr mens hun var på vei til kirka for å øve på det samme musikkstykket.
Hun etterlater seg mannen Aron samt barna Sidner og Eva Liisa. Aron kommer gjennom en radioklubb i kontakt med den unge kvinnen Tessa fra New Zealand. Han er på vei dit for å gifte seg med henne, men begår selvmord da Solveig "dukker opp" på båten.

Aron, Sidner og Tessa er alle fraværende sværmere. Aron gir aldri slipp på Solveig, han prater til satdighet med hennes spøkelse fram til han selv kaster seg i døden uten tanke for de han på denne måten svikter. Tessa går først fra forstanden for så å gifte seg med en mann hun vil "drepe" med sin følelsesmessige kulde.

Sidner er helt fra barndommen av besatt av Bach og av musikk. Som 17 åring havner han i seng med
den virkelighetsfjerne Fanny som er nær 20 år eldre enn han. de blir foreldre til Victor, men Fanny opplyser aldri Victor om hvem faren hans er, hun oppdrar ham i sin lille boble.

Juleoratoriet kan til tider virke som kulisser for handlingen, men etter hvert som en leser, forstår man at det er løsningen på de eksistensielle spørsmålene i personenes liv.  Sidner sier "Jeg skal bygge et hus av musikk" (s. 243), noe han på en måte også gjør. For å finne meningen med livet etter et opphold på pyskiatrisk,  bestemmer Sidner  seg for å sone Arons svik og redde Tessa, noe han også gjør. Å gifte seg med farens tidligere brevvenninne kan virke som et underlig påfunn, og sier mye om hvor fortapt  Sidner selv er. I et brev til Victor omtaler han seg selv som musikk: "Jeg var et Adagio. Jeg var en av notene, en nødvendig del i det stykket som ble spilt, og da gresset og trærne bøyde seg , visste jeg at det var noen som fór med lette fingre over alt levende som over et klaviatur. Jeg ble spilt, Victor" (s.251).

Til slutt blir familieforbindelsen gjennopprettet: Sidner dukker opp i Sunne, og Victor får vite hvem faren hans er. Det er tydelig at de har musikken til felles: Sidner er blitt kantor i Wellington, Victor er dirigent og skal fullføre det bestemor Solveig ikke rakk. På denne måten blir den brutte linjen gjennopprettet og de eksistensielle krisen løst  for hovedpersonene.

Sorg er et ledende tema i boka og blir sett på både som destruktiv og en skapende kraft. "Vår tale er frosset musikk. Våre fantasier er frosset musikk.... Og så skulle alt dette siden tine opp og bli musikk!", forteller Sidner. "Det kan ta forferdelig lang tid før det tiner. Av og til blir det ikke musikk før en blir voksen. [...] Men en dag, når en er ordetlig lei seg eller lengter veldig etter noe og er helt alene, da kan man merke hvordan de gamle ordene en har plutselig kan bli musikk" (s. 316). Både Sidner og Victor greier seg i motsetning til Aron fordi de greier å bruke sorgen og lengselen som ressurs.

Du og jeg ved daggry

"Du og jeg ved daggry" (2013) av Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtvedt er en ungdomsroman om
kjærlighet og narkogjeld. Boka åpner med at de to tenåringene Liam og Louise har begått selvmord på grunn av narkotikagjeld. De var som skapt for hverandre, og forfatteren selv fortalte at dette var ment som en Romeo og Julie -historie. Åpningen er grotesk, men dypt rørende, slik at vi ser skjønnhet i hesligheten:

"Da de drar oss opp av Limfjorden, henger vi fortsatt sammen. Jeg vet ikke hvor lenge vi har ligget i vannet, det er ikke så lett å si, man mister liksom tidsfølelsen. En uke. Kanskje to. Jeg vet ikke. Rettsmedisineren kan heller ikke si det nøyaktig. Han vil gjerne ha tillatelse til å fjerne håndjernene, det gjentar han flere ganger, det er drittvanskelig å håndtere to lik som henger sammen på den måten, spesielt når vi er så oppsvulmede" (s. 7)

Synsvinkelen er lagt til Louise, den døde jeg-fortelleren, noe som i seg selv er svært originalt, og vekker hos meg assosiasjoner til "Boktyven" .  Louise svever blant de etterlatte og reflekterer over døden og sorgen som foreldrene bearbeider på hver sin måte:

"Han tror ikke på den slags. Døden er døden, og det er ikke noe etterpå, sier han til mamma. Og mamma nikker og gir ham rett når han sier at farmor kun tror på et liv etter døden fordi hun ikke orker tanken på at det plutselig er definitivt slutt: I virkeligheten har mamma det akkurat som farmor: Hun orker heller ikke å tenke sånn på det.  Det er som om hun og pappa på hver sin måte prøver å holdde litt liv i meg fremdeles. Mest pappa. Han har startet sin egen lille etterforskning. Alene og i hemmelighet. Han vil til bunns i det, sier han: Eller kanskje bare legge det puslespillet som var livet mitt: Forstå det: Skape en eller annen form for mening" (s. 30)

Fortellingen veksler mellom tilbakeblikk på hva som førte de to tenåringene ut i døden og hvordan foreldrene prøver å gå videre.

Louise reiser i sitt eget liv og reflekterer. Mot slutten får vi en innblikk i dagboka der hun sier "Livet mitt ER en film. En film som bare flimrer forbi. Jeg er alene på kinoen, og filmen jeg ser, er ikke en jeg har lyst å se.  Hovedpersonen er ikke meg engang, men en som heter Liam" (s. 255).

Vi får inntrykk av at de etterlatte er hovedpersoner på lik linje med tenåringene. På denne måten blir boka en fortelling om hvordan omgivelsene opplever et selvmord.  Faren til Louise prøver å finne svar, han lager til og med en jenteprofil på facebook og leter etter datteras dagbok. Moren hennes graver seg ned i sorgen og er på vippen til selvmord. Liams far, Ian, "gir blaffen" i det meste.

Noen av skildringene knyttet til narkomiljøet er groteske. Liam og Louise er blitt dratt i narkogjeld av Liams makker Jeppe. Et av oppdragene blir å skaffe en finger til bakmannen, noe som ender med likskjending på kirkegårdskapellet. Et annet forsøk på å gjøre opp for seg skildres slik:

"Og nå satt jeg der og spiste kald biff med fingrene og overveide seriøst å legge meg ned og la Liams voldsmann knulle meg , bare så vi kunne få lov til å være i fred og få tilbake litt av det vi hadde før" (s. 207)

Men gjelda slipper man ikke så lett unna, så Liam og Louise velger døden, som gir frihet, men også en bekymring i den sjela som svever blant de etterlatte.Louise følger foreldrene, Ian og venninnen Cille til en slags "lykkelig" slutt: forståelse og forsoning.

Jeg vil anbefale boka først og fremst for den originale fortellemåten og skildringen av pårørendes opplevelse av selvmord.

Den siste magiker

Den siste magiker (2010), Belz & Ebub (2011) og Nimrod (2012) er en trilogi av Sigbjørn Mostue er en reise i filosofien og fortsetter tradisjonen til Jostein Gaarder, med røtter til Selma Lagerlöf.

Trilogien har flere lag: fantasyfortellingen,  filosofi og samfunnskritikk. Handlingen er lagt til Kløfta i våre dager, der 13 år gamle Simen havner hos bygdeoriginalen "Indianeren" etter å å ha knust en rute i huset hans. Det viser seg at Gregers (som mannen heter) er en magiker, og Simen blir hans lærling. I kjelleren hos Gregers ligger Gnosis-hulen, som er fullt av sfærer og bøker. Sfærene til bla Mozart, Hildegard von Bingen, Nietzsche og Disney er magikerens rådgivere. Den første boka følger 3-tallsloven: Etter å ha fått streng beskjed om ikke å drive med magi utenfor hulen, bryter Simen forbudet 3 ganger, noe som får tragiske følger.

Bok nr 2 starter med at demonen Ebub og katten Belz er sluppet løs fra  fangenskap og starter et "helvete" i bygda, i form av en realityserie, der folk dummer seg ut og sttemmer ut hverandre. Fin referanseramme til dagens virkelighet :-)

De 4 hovedpersonene Simen, Anders, Margrethe og Benedicte tilhører ulike samfunnslag og opplever ulike problemer i familien. Simen har to middelklasseforeldre som holder på å skilles,

Benedicte tilhører en overklassefamilie, med foreldre som tar henne på dyre ferie, men ikke klarer å gi kjærlighet. Anders bor med en enslig, trygdet mor. Margrethes familie får vi ikke vite så mye om, den er trolig A4.  I denne delen blir Simen belært av Nietzsche og får blant annet vite Goethes sfære at Gregers er en legemliggjøring av Faust. Hans synd bestod i å mane fram Belzebub når han tørstet etter kunnskap.

Bok nr 3 tar leseren til Disneyland, på jakt etter våpenet som kan beseire ondskapen og ligger gjemt i "de foldede hender", som ikke har noe med religion å gjøre. Noen en trodde var døde, viser seg å være levende, noen finner tilbake til egen kropp, og alt ender lykkelig, slik det bør være i eventyrene.

Originalt fortalt, uten at det bli like mye "lærebok" som Sofies verden.  Hildegard von Bingen, Nietzsche, Goethe og Disney er  en overraskende kombinasjon som appelerer til den voksne leser og skaper en mystisk stemning. Det hindret imidlertid ikke min sønn på 10 år i å lese bøkene en gang til når vi først var ferdige.  Det var velanvendte timer, og anbefales videre hvis du vil dele leseropplevelser med barna dine.

Høststemninger 2014