"Doktor Faustus" (1947) er Thomas Manns siste roman. Den handler om komponisten Adrian Leverkühns liv og bygger på den litterære myten om Dr. Fausts pakt med Djevelen. Fortelleren er Adrians venn Serenus Zeitblom.
Adrian er veldig smart, hovmodig og ærgjerrig fra ungdommen av, og mangler ifølge Serenus tro på absolutte verdier. Disse karaktertrekkene fører ham til pakten han inngår med Satan. Adrian studerer først teologi (av hovmod ) og går senere over til musikkstudier. Han begynner å komponere etter tolvtoneteknikken (dodekafonien). Arnold Schönbergs musikkteori ligger til grunn for dette. Schönberg selv reagerte på Thomas Manns bruk av denne i romanen og forlangte at forfatteren skulle få dette med i etterskriften.
Pakten med Djevelen blir i denne romanen knyttet til syfilis. Som student blir Adrian dratt inn på et horehus av sine venner, som han forlater med avsky uten å ha benyttet seg av tjenestene der. Slik han senere bekjenner i brev til Serenus, er han likevel blitt "forhekset" av en prostituert han kaller for Esmeralda, som han senere oppsøker. Hun er da bosatt i Bratislava og sluttet i yrket pga syfilis, noe hun informerer Adrian om. Han insisterer imidlertid på å ha sex med henne og får sykdommen selv. Han oppsøker to leger for å få behandling, men den ene legen dør, den andre blir arrestert, noe som får leseren til å undre på om dette er tilfeldig.
Samtalen med Djevelen er høydepunktet i boka. Djevelen oppsøker Adrian i Italia og forklarer at han lenge har fulgt med komponisten, og at plassen i helvetet er garantert. Det er imidlertid ikke alle som kan slippe inn der, kun de utvalgte. Djevelen forklarer at syfilisen ikke var tilfeldig, men nødvendig! for skaperakten, da den satte hjernen i en slags transe. Dessuten påpeker han at flere genier hadde syfilis. En kan da undres om Thomas Mann selv hadde det synet på syfilis og kreativitet. Vi får ikke vite om samtalen med Djevelen er virkelig eller et produkt av en syk hjerne som følge av sekundære syfilissymptomer. Det siste verket Adrian skriver heter "Dr. Faustus veklage".
En annen litterær allusjon er H. C. Andersens lille havfrue. Adrian sammenligner stadig sine plager med havfruens lidelser. Han lider for den geniale kunsten, slik hun led for å få menneskebein (hun kjente 100 kniver i kroppen for hvert steg hun tok).
Det er en bragd å komme seg igjennom bok, da handlingen stadig avbrytes av lange essays om musikk, filosofi, religion og verdenskrigene. De første 100 sidene består hovedsaklig av tre musikkforelesninger som
Adrian og Serenus´ lærer holder, som er vanskelige å forstå for en leser uten musikkutdannelse. Videre følger en del essays om religion, som riktignok er mer forståelige, men det hele gir romanen et preg av essaysamling heller enn en fortelling.
Etter hvert følger forfatteren skjebnene til Adrians og Serenus´ vennekrets i München og er mer overkommelig. Thomas Manns fortellemåte er imidlertid arkaisk. Han gjør stadig bruk av frampek, noe som spolerer lesergleden. Handlingen blir dessuten ofte avbrutt om digresjoner der S. Zeitblom reflekterer over sin egen skrive prosess, inklusive hvorfor han deler opp et kapittel i to ved å sette tre stjerner is stedet for et romertall som nummer på et nytt kapittel !!! (som om det skulle være spennende for leseren). Selv om Thomas Mann belønner leseren med noe action på slutten (nesten westernaktig drama, der Adrians venn Rudi blir skutt av sin gifte elskerinne på et trikk), overveier det ikke for strevet med å pine seg gjennom resten av boka. Med all respekt for den filosofiske dybden i refleksjonen over kunstnerens demoniske vesen, må en kunne si at Thomas Mann hadde tjent enormt på å redusere antall sider til det strengt nødvendige.
søndag 25. september 2011
søndag 21. august 2011
Gravlunden i Praha
"Gravlunden i Praha" av Umberto Eco tar for seg antisemittisk propaganda på 1800-tallet. Jødehat og forfølgelser er jo for så vidt noe som dukket opp lenge før Hitlers tid. I "Havets katedral" kan man bl.a lese om hvordan jødene fikk skylda for Svartedauden i Barcelona i 1348.
Hovedpersonen i "Gravlunden" er en jurist og dokumentfalskner som blir rekruttert av den franske etterretningstjenesten som agent for å fabrikere dokumentasjon og bl.a. spionere på prøyssiske og russiske agenter. (Han blir for øvrig sendt til Paris etter å ha dummet seg ut som etteretningsagent i Italia under Garibaldi-opprørene). "Gravlunden i Praha" er et dokument som ifølge boka blir opphavet til den antisemittiske propaganda. Agent Simonini dikter opp et hemmelig møte mellom Europas rabbinere på en jødisk gravlund i Praha, der de legger fram sine planer for å legge Europa under seg. Intensjonen er å få dokumentet solgt til en prøyssisk og en russisk agent, og få tilgang på annen informasjon. Når disse begge plagierer dokumentet uten å betale, blir ideen om det oppdiktede møte sprdet rundt til hele Europa.
Fortelleren veksler mellom en forfatterstemme samt dagbøkene til agent Simonini og Abbed dalla Piccola. Simonini oppdager at han har en "hybelkamerat" som også skriver dagbøker. Selv mistet han hukommelsen etter en traumatisk episode (det viser seg at han hadde samleie med en kvinne under en svart messe mens han utførte et oppdrag). Han selv vet ikke om Abbed dalla Piccola eksisterer i virkeligheten eller om det er et produkt av hans egen splittede personlighet. For øvrig husker Simonini å ha drept abbeden, og lagret liket i kloakken under huset, noe som gjør situasjonen enda mer absurd.
Han møter den jødiske legen Froid (Sigmund Freud) og får kjennskap til psykoanalysen. Da han, så klart , ikke kan stole på jøder, bestemmer han seg for å psykoanalysere seg selv ved å skrive dagbøker og fortelle sitt liv fra starten av. Det samme gjør Abbed dalla Piccola.
Eco gjør klart i etterordet at alle personer unntatt Simonini har eksistert i virkeligheten, mens hovedpersonens skikkelse bygger på flere forbilder. Historiske hendelser som boka refererer til er Garibaldis felttog, Napoleon III regjeringstid, Paris-kommunen, Dreyfus-saken. Til tider blir det tungt å følge alle trådene, men
boka illustrerer veldig godt prinsippene som etterretningstjenester fungerer etter: mangler man bevis, er det ikke noe problem å produsere. En skjønner tydelig at KGB ikke har oppfunnet hjulet, og Hitler hadde heller ikke "patent" på jødehetsen.
Hovedpersonen i "Gravlunden" er en jurist og dokumentfalskner som blir rekruttert av den franske etterretningstjenesten som agent for å fabrikere dokumentasjon og bl.a. spionere på prøyssiske og russiske agenter. (Han blir for øvrig sendt til Paris etter å ha dummet seg ut som etteretningsagent i Italia under Garibaldi-opprørene). "Gravlunden i Praha" er et dokument som ifølge boka blir opphavet til den antisemittiske propaganda. Agent Simonini dikter opp et hemmelig møte mellom Europas rabbinere på en jødisk gravlund i Praha, der de legger fram sine planer for å legge Europa under seg. Intensjonen er å få dokumentet solgt til en prøyssisk og en russisk agent, og få tilgang på annen informasjon. Når disse begge plagierer dokumentet uten å betale, blir ideen om det oppdiktede møte sprdet rundt til hele Europa.
Fortelleren veksler mellom en forfatterstemme samt dagbøkene til agent Simonini og Abbed dalla Piccola. Simonini oppdager at han har en "hybelkamerat" som også skriver dagbøker. Selv mistet han hukommelsen etter en traumatisk episode (det viser seg at han hadde samleie med en kvinne under en svart messe mens han utførte et oppdrag). Han selv vet ikke om Abbed dalla Piccola eksisterer i virkeligheten eller om det er et produkt av hans egen splittede personlighet. For øvrig husker Simonini å ha drept abbeden, og lagret liket i kloakken under huset, noe som gjør situasjonen enda mer absurd.
Han møter den jødiske legen Froid (Sigmund Freud) og får kjennskap til psykoanalysen. Da han, så klart , ikke kan stole på jøder, bestemmer han seg for å psykoanalysere seg selv ved å skrive dagbøker og fortelle sitt liv fra starten av. Det samme gjør Abbed dalla Piccola.
Eco gjør klart i etterordet at alle personer unntatt Simonini har eksistert i virkeligheten, mens hovedpersonens skikkelse bygger på flere forbilder. Historiske hendelser som boka refererer til er Garibaldis felttog, Napoleon III regjeringstid, Paris-kommunen, Dreyfus-saken. Til tider blir det tungt å følge alle trådene, men
boka illustrerer veldig godt prinsippene som etterretningstjenester fungerer etter: mangler man bevis, er det ikke noe problem å produsere. En skjønner tydelig at KGB ikke har oppfunnet hjulet, og Hitler hadde heller ikke "patent" på jødehetsen.
lørdag 16. juli 2011
Gösta Berlingssaga på Västanå teater i Sunne
"Gösta Berlingssaga" av Selma Lagerlöf byr på flere utfordringer ved en teateroppsetting. At det er en roman på 2 bind er en utfordring i seg selv selm om en har 4,5 timers spilletid til rådighet. En annen ting er at det er lite dialog (hvis man sammenligner med f.eks "Pan", som egner seg veldig godt til dramatisering). Boka består jo av mange historier og sagn fra Värmland, som bindes til en helhet gjennom herregåerden Ekeby (Rottneros). Dette løses veldig godt ved "berättande" teater , som Västanå teater markedsfører seg med. Personene forteller i stor grad når de er på scenen, og "koret" har en viktig fortellerfunksjon.
"Plottet" (eller mangelen på sådan, om en vil det) er også en stor utfordring. Det er to hovedtråder i romanen: Majorskan på Ekeby sin historie samt Gösta Berlings kjærlighetshistorier. Majorskan møter vi i starten der vi får vite hennes bakgrunn, med arrangert ekteskap, utroskap og morens forbannelse. Hun plukker opp den avsatte presten Gösta Berling (som mistet kappen pga drikking) i snøfonna, der han har lagt seg for å dø, for å gjøre ham til kavaler på Ekeby sammen med 11 andre. Kavalerene, hjulpet av den onde Sintram (som sies å være i pakt med djevelen) gjør opprør og får Majorskan kastet ut av Ekeby, ved å gjøre utroskapen hennes kjent for Majoren. Hun drar så på botsferd til sin mor og er "ute av sagaen".
Den andre tråden er Gösta Berlings tragiske kjærlighetshistorier. Flere kvinner faller pladask for ham, og alt ender trist. Han avviser den rike Anna Stjärnhök (som han hjelper å rømme fra forlovelsen), da han føler seg uverdig. Adelsfrøkenen Marianne Sinclaire, som faren spiller bort i kort til Gösta, blir kastet ut hjemmefra og tatt vare på av kavalerene. Hun pådrar seg kopper på majorens gård når hun henter hjelp for å redde kavlerene fra Majorskans hevnforsøk, men så velger å forkaste Göstas kjærlighet for å forsone seg med foreldrene. Senere får vi vite at den fromme tenåringsgrevinnen Ebba Dohna begår "selvmord", ved å stå lettkledd i vinduet etter en lungebetennelse fordi hun er blitt lovet bort til den avsatte presten. Den neste skandalen blir den unge grevinnen Elisabeth Dohna som forelsker seg i Gösta og bekjenner dette for svigermor. Gösta er fortvilet over all elendigheten han har forårsaket, og vil gjøre bot ved å forlove seg med en pike som lager koster, det laveste på rangsstigen. Dette drar med seg mer ulykke: piken drukner seg, når han etter dette gifter seg med Elisabeth Dohna. Sympatisk? De fleste synes ikke det, men hovedpersonen greier å vinne publikums sympati, da han "kan ikke " noe for det, for intensjonen er hver gang "å være snill" eller "sone for noe". En kan også lure på hvordannobelprisvinneren kunne slå igjennom med et slikt melodrama, men det er nok Värmlandssagnene som skaper stemningen.
De 11 andre kavalerenes historier utgjør en betydelig del av romanen. Hver av dem er blitt tilegnet et kapittel, og vi får vite deres historier før de endte opp som kavelerer på Ekeby. Denne delen av romanen må nok gi tapt ved iscenesetting. Kavalerene blir til statister og "kor". Stykket kretser omkring Gösta og Majorskans historier (hun kommer inn i sagaen på slutten).
Oppsettingen er gripende, med flotte kulisser og original koreografi. Døden og Djevelen, som ikke er karakterer i sagaen utgjør koreografiske høydepunkter. Andre eksempler på spennende koreografi er Elisabeth Dohnas ferd over sjøen Fryken under isløsningen samt, gribbenes angrep på den gamle grevinnen.
Bruken av masker (viktig element i det klassiske teateret!) er også spennende: bla. Dødens og Mariannes koperrarr-maske.
Västanå teater gir publikum en virkelig opplevelse ved å ikke følge minimalistiske trender som andre teter gjør. Nationaltheatret har en del å lære her.
Västanå teater gir publikum en opplevelse ikke minst fordi den ikke følger den minimalistiske trenden
"Plottet" (eller mangelen på sådan, om en vil det) er også en stor utfordring. Det er to hovedtråder i romanen: Majorskan på Ekeby sin historie samt Gösta Berlings kjærlighetshistorier. Majorskan møter vi i starten der vi får vite hennes bakgrunn, med arrangert ekteskap, utroskap og morens forbannelse. Hun plukker opp den avsatte presten Gösta Berling (som mistet kappen pga drikking) i snøfonna, der han har lagt seg for å dø, for å gjøre ham til kavaler på Ekeby sammen med 11 andre. Kavalerene, hjulpet av den onde Sintram (som sies å være i pakt med djevelen) gjør opprør og får Majorskan kastet ut av Ekeby, ved å gjøre utroskapen hennes kjent for Majoren. Hun drar så på botsferd til sin mor og er "ute av sagaen".
Den andre tråden er Gösta Berlings tragiske kjærlighetshistorier. Flere kvinner faller pladask for ham, og alt ender trist. Han avviser den rike Anna Stjärnhök (som han hjelper å rømme fra forlovelsen), da han føler seg uverdig. Adelsfrøkenen Marianne Sinclaire, som faren spiller bort i kort til Gösta, blir kastet ut hjemmefra og tatt vare på av kavalerene. Hun pådrar seg kopper på majorens gård når hun henter hjelp for å redde kavlerene fra Majorskans hevnforsøk, men så velger å forkaste Göstas kjærlighet for å forsone seg med foreldrene. Senere får vi vite at den fromme tenåringsgrevinnen Ebba Dohna begår "selvmord", ved å stå lettkledd i vinduet etter en lungebetennelse fordi hun er blitt lovet bort til den avsatte presten. Den neste skandalen blir den unge grevinnen Elisabeth Dohna som forelsker seg i Gösta og bekjenner dette for svigermor. Gösta er fortvilet over all elendigheten han har forårsaket, og vil gjøre bot ved å forlove seg med en pike som lager koster, det laveste på rangsstigen. Dette drar med seg mer ulykke: piken drukner seg, når han etter dette gifter seg med Elisabeth Dohna. Sympatisk? De fleste synes ikke det, men hovedpersonen greier å vinne publikums sympati, da han "kan ikke " noe for det, for intensjonen er hver gang "å være snill" eller "sone for noe". En kan også lure på hvordannobelprisvinneren kunne slå igjennom med et slikt melodrama, men det er nok Värmlandssagnene som skaper stemningen.
De 11 andre kavalerenes historier utgjør en betydelig del av romanen. Hver av dem er blitt tilegnet et kapittel, og vi får vite deres historier før de endte opp som kavelerer på Ekeby. Denne delen av romanen må nok gi tapt ved iscenesetting. Kavalerene blir til statister og "kor". Stykket kretser omkring Gösta og Majorskans historier (hun kommer inn i sagaen på slutten).
Oppsettingen er gripende, med flotte kulisser og original koreografi. Døden og Djevelen, som ikke er karakterer i sagaen utgjør koreografiske høydepunkter. Andre eksempler på spennende koreografi er Elisabeth Dohnas ferd over sjøen Fryken under isløsningen samt, gribbenes angrep på den gamle grevinnen.
Bruken av masker (viktig element i det klassiske teateret!) er også spennende: bla. Dødens og Mariannes koperrarr-maske.
Västanå teater gir publikum en virkelig opplevelse ved å ikke følge minimalistiske trender som andre teter gjør. Nationaltheatret har en del å lære her.
Västanå teater gir publikum en opplevelse ikke minst fordi den ikke følger den minimalistiske trenden
fredag 24. juni 2011
Bestefar er en rev
Bestefar er en rev (Trond Brænne, Anders Kaardahl, Cappelen Damm 2009) er en barnebok om døden. Benjamin mister bestefaren sin 1 juledag etter at de to har gått på skøyter og satt ut grøt til nissen.
Denne typen bøker (som det etter hvert er blitt mange av) gjenspeiler vanligvis et livssyn: kristen, agnostisk, materialistisk osv. Det originale ved denne boka er at den setter fokus på reinkarnasjon, fremstlit på en sjarmerende naiv måte. Etter døden blir man til en stjerne, en blomst eller et dyr, ifølge bastefaren.
Boka tar barnets syn på de voksnes forklaringer. Han er mistroisk, tar ikke alle forklaringer for god fisk, og vet at julenissen ikke finnes. Julenissen er bestefar. Da blir det logisk å tenke at det også er bestefar som spiser grøten som ble satt ut, helt til Benjamin ser en rev ved grøtskåla og konkluderer med at "Bestefar er en rev". Her er det også en mulig intertekstuell påvirkning fra Johan Borgens "bestefar er en stokk" (Av en født forbryters dagbok).
Flotte akvarellillustrasjoner, ofte i blåtoner som skaper en mystisk stemning. Spesielt virkningsfullt er bildet der Benjamin og bestefar ser på et strjerneskudd, mens en blå rev løper i forgrunnen mot en busk med gule blader som stikker ut av snøen samt det siste der reven bader i lys på blåisen mot en lyseblå himmel full av stjerner. En vakker opplevelse.
Denne typen bøker (som det etter hvert er blitt mange av) gjenspeiler vanligvis et livssyn: kristen, agnostisk, materialistisk osv. Det originale ved denne boka er at den setter fokus på reinkarnasjon, fremstlit på en sjarmerende naiv måte. Etter døden blir man til en stjerne, en blomst eller et dyr, ifølge bastefaren.
Boka tar barnets syn på de voksnes forklaringer. Han er mistroisk, tar ikke alle forklaringer for god fisk, og vet at julenissen ikke finnes. Julenissen er bestefar. Da blir det logisk å tenke at det også er bestefar som spiser grøten som ble satt ut, helt til Benjamin ser en rev ved grøtskåla og konkluderer med at "Bestefar er en rev". Her er det også en mulig intertekstuell påvirkning fra Johan Borgens "bestefar er en stokk" (Av en født forbryters dagbok).
Flotte akvarellillustrasjoner, ofte i blåtoner som skaper en mystisk stemning. Spesielt virkningsfullt er bildet der Benjamin og bestefar ser på et strjerneskudd, mens en blå rev løper i forgrunnen mot en busk med gule blader som stikker ut av snøen samt det siste der reven bader i lys på blåisen mot en lyseblå himmel full av stjerner. En vakker opplevelse.
torsdag 23. juni 2011
Pans labyrint
Pans labyrint (El laberinto del fauno), Guillermo del Toro, 2006. Handlingen er lagt til Spania i 1944, de første årene av Francos diktatur. Filmen åpner med at den lille Ofelia sammen med den gravide mora er på vei til landsbyen der stefaren (kapteinen) er stasjonert. Ofelias far ble drept i borgerkrigen, og det ligger mellom linjene at han kjempet på "riktig" side. Mora har ironisk nok (av svakhet eller tilpasningsdyktighet) giftet seg med en juntakaptein, hvis oppdrag er å bekjempe motstandsbevegelsen i lokalmiljøet, og som er prototypen på ondskap.
Mors svangerskap er komplisert og fører til at hun må holde sengen. Ofelia oppdager en støtte i skogen som viser seg å være porten til et fantasiunivers. Der møter hun faunen, som forteller henne at hun er en reinkarnasjon av prinsesse Moanna og blir satt på prøve med 3 oppgaver hun må løse. Ofelia får en allrune som hun legger under moras seng, noe som fører til at tilstanden bedrer seg helt til plantet blir oppdaget av kapteinen og brent i peisen.
Kapteinen er imidlertid fullstendig blottet for menneskelige følelser. Han slakter medlemmer av motsandsbevegelsen og kjelleren i huset er blitt omgjort til torturkammer. I samtaler med militærlegen vises tydelig hvor hensynsløs han er. Han gir instrukser om at dersom det må tas et valg mellom mors og det ufødte barns liv, er det barnet som må reddes. Legen trasser kapteinen ved å avlive en lemlestet fange med ordene: "å adlyde for å adlyde er det kun folk som Dem som gjør", sier han. Konsekvensen blir at han selv blir skutt i nakken få minutter etter. Ofelias mor dør i barsel, guttebarnet overlever.
Ofelias mot står i tydelig kontrast til mors svakhet. Hun står på, overvinner farer, og viser omsorg for mor og den ufødte broren. Det er også et religiøst motiv i fortellingen. For å redde fantasiuniverset må uskyldig blod spilles. Ofelia vil ikke ofre lillebroren og blir selv et offerlam. Hun kommer til "Kongen", mens broren blir tatt vare på av tjenestepiken Mercedes som har bånd til motstandsbevegelsen.
Filmen er skremmende, ikke så mye på av de skumle vesenene i fantasiuniverset, men pga den brutale historiske virkelighet. De virkelig onde makter er menneskene. Tar man bort fantasielementene, er det en historisk film om den skjulte krigens grusomheter. Nettopp dette gjør filmen annerledes enn andre fantasyfilmer. Det er ikke en liksom-krig, og ingen står opp fra de døde. Mange ser grøssere fordi de liker å bli koseskremt. Men hvorfor bli skremt av fantasymonstre, når virkeligheten kan være mer skremmende?
Eller skremmer virkeligheten litt for mye?
Mors svangerskap er komplisert og fører til at hun må holde sengen. Ofelia oppdager en støtte i skogen som viser seg å være porten til et fantasiunivers. Der møter hun faunen, som forteller henne at hun er en reinkarnasjon av prinsesse Moanna og blir satt på prøve med 3 oppgaver hun må løse. Ofelia får en allrune som hun legger under moras seng, noe som fører til at tilstanden bedrer seg helt til plantet blir oppdaget av kapteinen og brent i peisen.
Kapteinen er imidlertid fullstendig blottet for menneskelige følelser. Han slakter medlemmer av motsandsbevegelsen og kjelleren i huset er blitt omgjort til torturkammer. I samtaler med militærlegen vises tydelig hvor hensynsløs han er. Han gir instrukser om at dersom det må tas et valg mellom mors og det ufødte barns liv, er det barnet som må reddes. Legen trasser kapteinen ved å avlive en lemlestet fange med ordene: "å adlyde for å adlyde er det kun folk som Dem som gjør", sier han. Konsekvensen blir at han selv blir skutt i nakken få minutter etter. Ofelias mor dør i barsel, guttebarnet overlever.
Ofelias mot står i tydelig kontrast til mors svakhet. Hun står på, overvinner farer, og viser omsorg for mor og den ufødte broren. Det er også et religiøst motiv i fortellingen. For å redde fantasiuniverset må uskyldig blod spilles. Ofelia vil ikke ofre lillebroren og blir selv et offerlam. Hun kommer til "Kongen", mens broren blir tatt vare på av tjenestepiken Mercedes som har bånd til motstandsbevegelsen.
Filmen er skremmende, ikke så mye på av de skumle vesenene i fantasiuniverset, men pga den brutale historiske virkelighet. De virkelig onde makter er menneskene. Tar man bort fantasielementene, er det en historisk film om den skjulte krigens grusomheter. Nettopp dette gjør filmen annerledes enn andre fantasyfilmer. Det er ikke en liksom-krig, og ingen står opp fra de døde. Mange ser grøssere fordi de liker å bli koseskremt. Men hvorfor bli skremt av fantasymonstre, når virkeligheten kan være mer skremmende?
Eller skremmer virkeligheten litt for mye?
tirsdag 31. mai 2011
Rayuela (Hopscotch) - en antiroman
Rayuela (eng. tittel Hopscotch) av Julio Cortázar kom ut i 1963 med sjangerbetegnelsen "antiroman". Tittelen betyr Paradis (spillet) og viser til måten romanen leses på, man "hopper" nemlig fram og tilbake mellom kapitlene. Handlingen er lagt til et bohem-miljø i Paris på 1950-tallet og kretser omkring forholdet mellom den kyniske og selvopptatte argentineren Horacio Oliveira og den noe enkle og jordnære Lucia (kalt La Maga) fra Uruguay, noen av deres intellektuelle venner (omtalt somKlubben) og forfatteren Morelli, som Klubben tilfeldigvis støter på når han blir kjørt på i gata. Morelli skriver sin egen bok, og ordner senere Klubbens notater til en bok.
Fortellersynsvinkelen blir delvis lagt til Oliveira, delvis til Morelli. Etter bruddet mellom Oliveira og La Maga veksler fortellingen mellom drøm og virkelighet, da Oliveira møter sin gamle venn Traveler og ser La Maga i dennes kone Talita.
I starten foreslår forfatteren to lesemåter: kap 1-56 (for å få med seg handlingen) eller hoppe mellom kap 1-155 i en rekkefølge forfatteren har satt opp evt. lage egen leseplan: "Min bok kan du lese som du vil" (forfra eller bakfra), hevder Morelli i romanen. Kap. 57-155 består av bruddstykker fra handlingsforløpet og Morellis bok, Oliveiras tenkemonologer og drømmer samt leketekster på fantasispråk eller f.eks. 2 kapitler i ett der meningen åpenbarer seg hvis man leser annenhver linje.
Den første lesemåten passer ifølge Cortazar for den "femi-leseren", som er ute etter å få løsninger eller oppleve andres problemer i mangel på sine egne mens han/hun sitter bekvemt i lenestolen. Den andre lesemåten er en utfordring til "den lekende leseren" som ønsker en dialog med forfatteren, altså å bli med på hans lek, å skape boka på nytt.
Antiromanen blir også en estetikkstudie der Cortazar stiller spørsmål om litteraturens oppgave. "Teksten skal ikke være et påskudd til å formidle et budskap", sies det i romanen. Et annet spørsmål er hvem som skaper verket: forfatteren, leseren, eller blir verket til i samspillet mellom disse? Kan ikke litteraturen være en lek?
Liker du filmer som 21 gram og Magnolia, vil denne boken sikkert appellere til deg.
God lek!
Fortellersynsvinkelen blir delvis lagt til Oliveira, delvis til Morelli. Etter bruddet mellom Oliveira og La Maga veksler fortellingen mellom drøm og virkelighet, da Oliveira møter sin gamle venn Traveler og ser La Maga i dennes kone Talita.
I starten foreslår forfatteren to lesemåter: kap 1-56 (for å få med seg handlingen) eller hoppe mellom kap 1-155 i en rekkefølge forfatteren har satt opp evt. lage egen leseplan: "Min bok kan du lese som du vil" (forfra eller bakfra), hevder Morelli i romanen. Kap. 57-155 består av bruddstykker fra handlingsforløpet og Morellis bok, Oliveiras tenkemonologer og drømmer samt leketekster på fantasispråk eller f.eks. 2 kapitler i ett der meningen åpenbarer seg hvis man leser annenhver linje.
Den første lesemåten passer ifølge Cortazar for den "femi-leseren", som er ute etter å få løsninger eller oppleve andres problemer i mangel på sine egne mens han/hun sitter bekvemt i lenestolen. Den andre lesemåten er en utfordring til "den lekende leseren" som ønsker en dialog med forfatteren, altså å bli med på hans lek, å skape boka på nytt.
Antiromanen blir også en estetikkstudie der Cortazar stiller spørsmål om litteraturens oppgave. "Teksten skal ikke være et påskudd til å formidle et budskap", sies det i romanen. Et annet spørsmål er hvem som skaper verket: forfatteren, leseren, eller blir verket til i samspillet mellom disse? Kan ikke litteraturen være en lek?
Liker du filmer som 21 gram og Magnolia, vil denne boken sikkert appellere til deg.
God lek!
fredag 20. mai 2011
Maria full of grace
Requiem for a dream er for lengst blitt en klassiker innenfor videregående skole ved hver informasjonskampanje om rus og gjør inntrykk. Imidlertid har annen film minst like god påvirkningskraft, selv om den er mindre kjent. Maria full of grace (2004, Joshua Marston, Colombia) forteller historien om den 17-årige Maria Alvarez som blir narkokurrer og flyr med 62 heroinkapsler i magen fra Bogotá til New York sammen med 3 andre "muldyr": Lucy, som hun tilfeldigvis blir kjent med hos bakmennene, bestevenninna Blanca og en navnløs.
Filmen byr ikke på like mange groteske scener som Requiem, påvirkningskraften ligger i fortellemåtens enkelhet, naivitet og ærlighet. Reisen utgjør en stor del av historia og dveler ved noen få episoder som sier mye. Det er en dannelsesreise som viser at Marias verdier ikke er materielle. Maria er opprørsk, sta, ansvarsfull og har omsorg for andre.
Ikke minst er det spennende å sette fortellingen i den norske 17-åringens referanseramme når man spør hvorfor Maria sniffer coca mens hun står og renser rosestilkene for torner i sin jobb som blomsterforpakkerske på en blomsterplantasje . Er det for å prøve ut noe nytt og spennende? Og hva er det som får henne til å svelge 62 kapsler når hun vet at en defekt kapsel kan koste henne livet?
Maria hjelper mor med å forsørge sin eldre søster og hennes barn. Hun selv er blitt gravid med en gutt hun ikke elsker. Hun er "fed up" med oppsynsmannen på plantasjen, hjemmeforpliktelsene, og hun vil ikke gifte seg uten kjærlighet fordi hun "må". Kurrerkolegaen Lucy forsikrer dessuten at hun har smuglet 2 ganger og det har gått bra. Referanseramma er noe ganske annet enn den norske 17-åringen kjenner fra sin hverdag.
Filmen dveler lenge vedpakkinga og svelginga av kapslene, flyturen, tollkontrollen og blir ganske rystende i sin troverdighet. "Hvorfor må Maria svelge igjen kapslene som uheldigvis kommer ut i løpet av flyturen? " lurer noen på. Hvorfor blir Lucy dårlig på flyet? Hvor uendelige virker tiden i tollkontrollen hvor hun risikerer et avslørende røntgenbilde?
Det mest virkningsfulle bildet i filmen er nok det blodige badekaret i leiligheten hvor Maria, Lucy og Blanca blir innlosjert av dealerne. Synet av badekaret møter Maria når hun våkner av lyden av en dør som lukkes. Blanca sover, Lucy og dealerne er borte. Kurreren er nok bare emballasje, en kaster jo plastposen når varene er pakket ut. Det er nok et steinhjerte som skal til for ikke å bli rystet.
Filmen byr ikke på like mange groteske scener som Requiem, påvirkningskraften ligger i fortellemåtens enkelhet, naivitet og ærlighet. Reisen utgjør en stor del av historia og dveler ved noen få episoder som sier mye. Det er en dannelsesreise som viser at Marias verdier ikke er materielle. Maria er opprørsk, sta, ansvarsfull og har omsorg for andre.
Ikke minst er det spennende å sette fortellingen i den norske 17-åringens referanseramme når man spør hvorfor Maria sniffer coca mens hun står og renser rosestilkene for torner i sin jobb som blomsterforpakkerske på en blomsterplantasje . Er det for å prøve ut noe nytt og spennende? Og hva er det som får henne til å svelge 62 kapsler når hun vet at en defekt kapsel kan koste henne livet?
Maria hjelper mor med å forsørge sin eldre søster og hennes barn. Hun selv er blitt gravid med en gutt hun ikke elsker. Hun er "fed up" med oppsynsmannen på plantasjen, hjemmeforpliktelsene, og hun vil ikke gifte seg uten kjærlighet fordi hun "må". Kurrerkolegaen Lucy forsikrer dessuten at hun har smuglet 2 ganger og det har gått bra. Referanseramma er noe ganske annet enn den norske 17-åringen kjenner fra sin hverdag.
Det mest virkningsfulle bildet i filmen er nok det blodige badekaret i leiligheten hvor Maria, Lucy og Blanca blir innlosjert av dealerne. Synet av badekaret møter Maria når hun våkner av lyden av en dør som lukkes. Blanca sover, Lucy og dealerne er borte. Kurreren er nok bare emballasje, en kaster jo plastposen når varene er pakket ut. Det er nok et steinhjerte som skal til for ikke å bli rystet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)