Bilder fra en utstilling, Huskvarna

Galleri Smedbyn holder til i smedgata, den gamle bebyggelsen i Huskvarna.

I bakgrunnen ruver slottsvillaen som tilhørte fabrikkeieren Wilhelm Tham. Det er ikke nødvendigvis kunst en vanligvis assosierer med Huskvarna, men dette galleriet var definitivt besøket verdt. Et godt eksempler på hvordan bildene "snakker" med hverandre, hvordan moderne kunst bygger videre på gamle mestere.

Denne vassosierer man trolig med både Picasso og Modigliani, samtidig som en legger merke til en barokk (?)
kjole.

Lunch on the grass av Edouard Manet har tydeligvis vært inspirasjonern, men her er det to damer og en mann. Van Gogh-farger i bakgrunnen pluss røyken fra en fabrikkbygg spøker i kulissene.








 Denne er jo bare rå! Skogen er et kjent seksuelt
symbol, og dama får mannen til å gå seg vill
i begjæret.
Han er fullstendig blind for noe annet enn lysten
 Men .... det er en liten spenning:
 Er han på vei ut av bildet  og sin egen villfarelse? Bevisstgjøring?

Enda en mann som er fullstendig blind og blir holdt for narr? Er det det narreluen vil fortelle oss. Den samme fargen ser vi på kvinnens kjole og plantene hun plukker: om det er forbudte bær eller blomster til fremstilling av en eliksir...
Nesten Wildenveysk - "for giften og vinen var du".

En gang hørte jeg en jente på toget fortelle en visdom: Hvis livet gir deg sitroner, lag sitronkake. Hvem har gitt sitronene til denne kvinnen, og hva vil hun gjøre ut av det? I bakgrunnen ser vi bygninger og høst, noen amerikanse veteranbiler og svenske flagg. En del av symbolikken? (Ikke meningen å få gjenskinn fra spotter, men det var uunngåelig).

Litt Salvador Dalí mellom pennestrøkene?
 Kvinnelig arkitektur...

Taler trolig for seg selv

Og disse er jo bare nusselige. Rømt fra buret ut i kulda?

Arven etter Arn

"Arven etter Arn"  av Jan Guillou er en frittstående fortsettelse av trilogien om tempelridderen Arn Magnusson. Hovedpersonen her er Birger Magnusson (eller Birger Jarl) som er Arns barnebarn og Stockholms grunnlegger. Det er et uklart slektskaps forhold mellom Birger Brosa (Arns onkel) og Magnus Månesköld (Arns sønn) som har gitt Guillou spillerom for å skape Arn-skikkelsen.

Etter at Arn og Magnus ble drept i slaget mot danene, blir det fredstid, de fire enkene (Cecilia Rosa, Cecilia Blanca, Ingrid Ylva og Ulvhilde Emundsdatter) trekker i trådene. Den eneste sønnen til Cecilia Blanca og Knut Eriksson som har overlevd sitter på tronen til han en dag blir forgiftet,
trolig av en biskop som ønsker sverkerne til makten. Birger Magnusson blir etter hvert valgt til folkungenes jarl og får en avgjørende rolle i å holde riket samlet.

I starten virker Birger Magnusson ganske patetisk. Han blir forelsket i sin jevnaldrende tante, Alde Arnsdatter, for så å fornærme hennes forlovede ridder Sigurd, da denne er sønn av frigitt trell. Videre reiser han med en kamerat fra bryllup til bryllup for å delta i ungkarsleker, til han ender opp som far til en uekte sønn. 

Etter hvert skjer det imidlertid en utvikling. Som sin bestefar er Birger en dyktig kriger og kunnskapsrik leder, men han styres mer av kald fornuft enn av følelser. Han oppfordrer folkungene til å hjelpe barneprinsen Erik Eriksson til tronen for å forhindre borgerkrig. "Men nå skulle alle som hadde døtre eller sønner i moden alder sørge for at de gikk i brudeseng med erikere. Hvis den ordningen ble fulgt, ville det snart bare være folkunger rundt makten og kongekronen, det var bare å regne etter" ( s. 262) Birger går foran som et godt eksempel. Til tross for den store kjærligheten Signy, som blir mor ti flere av hans frillebarn, gifter han seg med barnekongens søster.

Birger Jarl

Selv om målet hans var å få folkungene til makten uten å spille blod, viser det seg at han har forregnet seg. Folkungene er splittet, da flere av dem er gift med erikere og har dermed flere tronfordrere. Det bryter et opprør, som Birger slår ned, og viser ikke nåde mot lederne, selv om han blir minnet på om bestefarens motto: å tenke på hvem man skal skåne.

Vi danner oss et bilde av Birger Jarl som kaldtberegnende og usympatisk, men satidig er han skildret som et eksempel på renessansetenkning. Han inngår en avtale med pavens utsending om å reformere kirken, samtidig skiller han kirke og stat. Ifølge ham  er loven det viktigste, og det er her Birger mener ar bestefaren tok feil: "Arn Magnusson overså betydningen av loven fordi han var så god kristen at han trodde kirkens og samvittighetens lover skulle være mer en nok for oss alle. Og der tok han feil, kanskje nettopp fordi han var enn så bedre mann enn du og jeg. Etter den seieren vi skal sikre oss i morgen, vil det bli kongelig lov om hjemmets ukrenkelighet i hele riket" (s. 420)

Birger Magnusson greier å samle Sverige til ett rike og grunnlegger Stockholm for å hindre angrep fra øst. Da barnekongen Erik Eriksson ikke etterlater seg barn, blir etter hvert Birgers sønn Valdemar  valgt til konge.

Valdemar Birgersson

Vinterstemninger

Star Wars : The force awakens

Jeg er en gammel Star Wars fan, den føste filmen så jeg da jeg var 10 år. Empire strikes back og Return of Jedi gikk jeg og så flere ganger på kinoen (slik var det på 1980-tallet). Det som gjorde mest inntrykk da, var overraskelsen ved at Darth Vader viste seg å være Luke Skywalkers far. Hva var det som gjorde han slem, lurte jeg på?

Neste gjensyn med historien fikk jeg som 30-åring. Da kom forklaringen på hvordan Anakin Skywalker ble slem. Med tiden hadde jeg også blitt mer reflektert når det gjelder film, og jeg så på de gamle filmene på nytt. Noen momenter festet seg godt i hukommelsen:

"I en galakse langt, langt borte ..." er en start vi husker fra eventyrene, der alle personer er statiske: slem er også stygg, og snill er pen og smart osv. I Star Wars er helten og prinsessen ganske statiske, den mest spennende skikkelsen er Darth Vader. Først er han snill, så er han slem, så blir han snill igjen. Det som gjør han slem er karaktersvakhet - trangen til hevn, så angsten for å miste den han elsker.

En annen episode virker også interessant. Da helten Luke gjennomgikk opplæringen hos master Yoda, gikk han i en grotte der han skulle møte sin egen frykt. Inne støtte han på Darth Vader, som han hogget hodet av. da hjelmen falt av, så Luke sitt eget hode. Det han fryktet som verst var seg selv. Utfra dette kan en si at karakterene ikke er helt uten psykologisk utvikling.

Forventningene til det tredje gjensynet med Star Wars hadde bygget seg opp, og jeg må innrømme å ha blitt noe skuffet. Ikke over Luke og Leia, de har nok eldes med verdighet, aunsett hva onde penner kan finne på å skrive. Harrison Ford tar seg fortsatt godt ut som Han Solo, tross sine 73 år.  Historien begynner å preges av gjentagelser:

 1) "en droid skjuler et kart" er et motiv vi kjenner fra de første filmene.

2) "konflikten mellom far og sønn" - også. Leia og Han Solo har nemlig fått en sønn, som har gått til den mørke siden. Det i seg selv trenger ikke å være dumt, han kan ha arvet bestefars svakheter. Problemet er hvor grunn karakteren er. I et kort møte med faren, greier Ben Solo å lire av seg at han rives av en konflikt, for så å drepe faren sin noen sekunder senere. Ikke den store splittelsen, eller hva?  Utvelgelsen av skuespiller var heller ikke særlig vellykket. Vi er vel vant til at ondskapen enten er ustyggelig stygg eller kald og vakker, men ikke middelmådig og ordinær.

3) En ny og mystisk helt dukker opp  og skal læres opp til Jedi ridder. Denne gangen er det en kvinnelig helt, med Luke som læremester. Vil helten innfri forventningene i neste film? Og hvem sin hemmelige datter er dette?

River

Krimetterforskeren har gjennom sjangerens historie vært en person som ikke passet helt inn i det vanlige familielivet. For starte med Sherlock Holmes : en ungkar som misbruker kokain og gå videre til klassikeren: den skilte alkoholiserte Wallander, Harry Hole, Erlendur osv. I den dansk-svenske Broen dukker en ny spennende skikkelse opp: Saga Norén, som av anmelderne blir karakterisert som Aspergers, noe regissøren er uenig i.  Skulle tro mulighetene var oppbrukt, men etterforskerkarakteren evolusjonerer videre i BBCs serie River (2015) med Stellan Skarsgård i hovedrollen. Her møter vi nemlig en etterforsker som er schizofren, og du leser ikke feil, nei.

John Rivers makker Jackie har blitt brutalt myrdet i tjenesten, og River ønsker å komme til bunns i dette drapet, mens han etterforsker andre saker. Det er bare det at han har Jackie sittende i bilen, prater med henne i tide og utide, danser med henne på gaten osv.  Ikke overraskende at sjefen hans ber om en psykiatrisk utredning. Psykiateren lar imidlertid River fortsette i jobben, samtidig som hun melder ham på en terapigruppe som heter "Å leve med stemmer". I tillegg ttil å ha Jackie "med seg" overalt, har River andre "nisser" på slep, som f.eks en massemorder fra 1800-tallet, som han har lest om eller ofrene i mordsaker han holder på å etterforske. Hvordan klarer  han jobben er et betimelig spørsmål. Etterforskningen foregår i stor grad gjennom "dialogene" River har med de døde, han "er" dem mens han prater med seg selv, og har den beste oppklaringsprosenten i London. Absolutt verdt å se!

Serien appellerer til voksent puplikum, som kan kjenne seg i låten "Love to dance" som gjentar seg gjennom hele handlingen og som liker europeisk kino, da framdriften er noe langsommere enn i Holliwood.  Serien ligger på Netflix, du blir ikke skuffet.

I Arns verden

Flere har stiftet bekjentskap med Arn Magnusson gjennom Jan Guillous bøker, og enda flere gjennom filmene. Det har pågått mange debatter om filmatiseringer av litteratur, uten et en blir enige om boken "alltid" er best. Uten å undervurdere filmenes kvalitet, må en kunne si at tilskueren ikke får  så god innsikt i de historiske og kullturelle omgivelsene som handlingen utspiller seg i.  Der har leserne en klar fordel frefor filmpublikum. For å få en enda bedre opplevelse av Arns verden er det imidlertid enda en ting å gjøre etter å ha lest bøkene - reise i Arns rike.

De historiske kulissene er veldig viktig i denne tetralogien som omhandler samlingen av det svenske riket under de tre kroner: Svealand, Västra Götaland og Östra Götaland. De tre kroner ble valgt som våpen av St Erik, far til kong Knut Eriksson, som er Arns beste ungdomsvenn. Arn er riktig nok en oppdiktet person, men det er ikke slektningene hans, som f.eks jarlen Birger Brosa.

Varnhem kloster ligger  fra Skara, og ifølge kilder ble det bygd med midler donert av en kvinne ved navn Sigrid (som i romanen er Arns mor). I kirken ligger begravet både Knut Eriksson og Birger Brosa.

Her vokste karakteren Arn opp og ble trent i krigskunst før han dro ut i verden. I boka lærer vi mye om levesettet på 1100-tallet gjennom kulturkræsjet Arn opplever når han vender tilbake til farens gård. De franske munkene har lært ham om hygiene, kosthold, og byggeskikk.
På gårdene driver folk og kastrerer annenhver trell, og forurenser drikkevannet med all slags urenheter.

Etter å ha møtt Cecilia Algottsdotter, blir Arn forelsket og forlovet, men de pådrar seg kirkens vrede etter å ha hatt samleie.Cecilias søster Katarina angir dem,og biskopen i Skara dømmer Cecilia til botgjøring i Gudhem kloster, mens Arn blir tempelridder i Det hellige land.

En reagerer på den strenge straffen når en leser, for slikt må ha hendt ofte, selv i middelalderen.Vi forstår senere at det mer lå politiske enn pietistiske motiver bak dette.
Skara kirke er et imponerende bygg og absolutt besøket verdt.

Gudhem kloster er stedet hvor Cecilia tilbringer 20 år av sitt liv under den fæle abbedissen Rikissa, som sender henne i karser vinterstid, årelater henne mens Cecilia er gravid, det er ikke måte på galskapen før Birger Brosa blander seg inn.

I klosteret blir Cecilia bestevenninne med Cecilia Blanca, Knut Erikssons tilkommende dronning.
En historie man desverre ikke får glede av i filmatiseringen er når en munk fra Varnhem kommer til Gudhem for å lære en nonne i hagebruk. Dette ender med en graviditet, og paret blir hjulpet å flykte av de to Ceciliaene og en venninne til.

En annen episode verdt å nevne er Rikissas falske skriftemål på dødsleiet hun hevder nemlig at

dronning Cecilia har avlagt klosterløftet før hun giftet seg med kongen. Derrmed kan tronarvingene

bli erklært uekte, noe som setter den politiske kampen i gang igjen.

Bok nr 2, Tempelridderen handler om kulturmøter. I annethvert kapittel følger vi Arn og Saladin, annethvert tar oss tilbake til Gudhem.

Arn har etter mange år som tempelridder avansert til borgerherre av Gaza. Ute på oppdrag til å drepe en bande røvere, redder han Saladin som reiser inkognito
og spiser kveldsmat med ham og broren hans. Ifølge Arn er det viktig å kjenne fienden for å kunne bekjempe ham.

Konflikten mellom kristne og muslimer er gjennomgående i denne romanen, men det mest interessante er nok hvordan tempelridderen Arn de Gothia opplever de to kulturene.

Tempelridderne ansetter bare sarasenske leger (!). Etter en kamp sammen med johanittene (en annen ridderorden) mot Saladin, uttrykker en såret ridder uttrykker skepsis til å bli behandlet av en sarrasener, svarer Arnat "hvis man lå såret en vakker dag, ville det aller tryggeste være en lege fra Damaskus, det nest tryggeste ville være å ikke få lege i det hele tatt, og det absolutt dødelige ville være en frankisk lege" (s.197).

Muslimene fremstår som overlegne de kristne både når det gjelder krigføring, medisin og hygiene. Ved en anledning forteller Arn sin norske sersjant Harald Øysteinsson at en nordisk kriger ikke ville overlevd mer enn ett par uker i Det Hellige land, da nordiske krigere er sjanseløse mot sarasensk kavalleri. Rikard Løvehjerte blir i boka fremstilt som en slakter mer enn en helt.

Etter å ha blitt sendt i den sikre døden av en udugelig leder, blir Arn tatt til fange av Saladin, som står i gjeld til ham. Saladins soldater kjenner igjen Al Ghouti (som muslimene kaller ham) i det han resiterer vers fra Koranen. Med all kunnskapen ervervet om krig, drar Arn hjemover fast bestemt på å bygge fred. Ikke overraskende har han tatt med seg sarrasenske leger, armenske håndverkere og et par desertører fra Richard Løvehjertes hær tilbake til Götaland.

I den tredje romanen Riket ved veiens ende er det kampen om kronen som står i sentrum. Kong Knut er syk, og sverkerne venter på hans død for å innsette sin egen konge. Folkungene vil ruste opp, og Arn grunnlegger flere krigsskoler rundt på folkunggårdene for å bygge opp tung og lett kavalleri, og trene opp bueskyttere.

Arn er en svært idealisert karakter som forener klokskap, kunnskap, styrke og rettferdighet. Han oppfører seg alltid riktig. Et eksempel på det er når han får vite at en av de frigitte trellene er hans halvbror. Slikt strider selvsagt mot tempelriddernes moral, og Arn gjør Gure til folkung.

Han imponerer også med sin vel moderne måte å tenke på: oppdrar datteren sin sammen med sønnesønnen til å ri og skyte med pil og bue, og stiller spørsmål ved at seier i krig er Guds vilje:
"I sitt tidligere liv hadde han altfor mange tilsynelatende uforklarlige seiere eller uventede nederlag til å være overbevisst om at Gud la seg opp i hver eneste liten menneskelig strid på jorden. Dåraktig befal var etter Arns erfaring den vanligste grunnen til at den andre seiret" (s. 405)

Det er morsomt å finne ut at det er en ting den gjennomkorrekte helten ikke forstår seg på, nemlig kunst. Ved en anledning diskuterer han og Cecilia teppene vevd av en trellkvinne: "Arn hadde fremdeles vanskelig med å forsone seg med et Jerusalem som så mer ut som Skara, og Jesu disipler som så ut som om de var hentet fra nærmeste tingplass i Västgötaland. Tåpelig nok hadde han nevnt noe om dette og igjen fått hele Cecilias forelesning om at det en så i kunsten ikke var sannhet i selve bildet, men den sannheten som oppstod i betrakterens sinn" (s. 360).

Etter kong Knuts død inngår folkungene en avtale med at Sverker skal være konge, men at det er

Allvastra kloster - sverkernes gravplass

kong Knuts eldste sønn som skal arve tronen etter ham. Sverker bryter løftet, og etter at tre av Knut Erikssons sønner er drept (unntatt den eldste), står slaget mellom sveer og folkunger på den ene siden og sverkerne (med danenes støtte) på den andre. I det avgjørende slaget leder Arns sønn en gruppe ryttere i kamp uten å vente på farens signal, noe som leder til store tap, selv om folkungene seirer. Sønnen Magnus mister livet, mens Arn dør senere av sårene.

Et annet interessant moment er at Arn blir forvirret av at danene er utkledd som johanitter, og advarer sine riddere om å unngå å angripe disse i unød. Det viser seg senere at danenes skjorter ser ut som det danske flagget: hvit kors mot rød bakgrunn.

johanitter

Johanittene (hospitalridderne) var opprinnelig en sykepleierorden, som senere ble militarisert. De holdt lenge til på Rhodos  og Malta. Senere er de kjent som Malteserordenen.

Tempelridderne var en ren militærorden, som hadde som sin oppgave å beskytte pilgrimer på vei mor Jerusalem. Etter at ordenen ble nedlagt tilfalt mange av eiendommene deres johanittordenen.

Når både Arn og sønnen Magnus mister livet får vi vite at hovedpersonen i den siste boka, og Arns barnebarn er en historisk person, og ingen ringere enn Birger Magnusson Jarl, Stockholms grunnlegger, som er gravlagt i Varnhem klosterkirke (se starten på artikkelen).

Birger Jarl

 Det skal være trygt å si at bøkene gir oss mye mer enn flmatiseringen i dette tilfelle!

Her Kristoffs arv

"Herr Kristoffs arv" ("House of secrets", 2013) er en fantasy roman av Chris Columbus, som har regissert to av Harry Potter filmene , Alene hjemme og andre

Boka starter med at søsknene Cordelia (15), Brendan (13) og Eleanor(10) flytter inn i huset til fantasyforfatteren Denver Kristoff sammen med foreldrene sine. I hagen ser de en statue av en engel som mangler en hånd. Det virker som statuen blir levende og forvandler seg til en skummel heks, eller er det noe barna innbiller seg?  Etter hvert havner søknene i et parallellunivers som består at 3 av Kristoffs bøker som setter i gang med å lese, da Cordelia sier at kanskje kan hjelpe å finne en løsning. I samme verden befinner også heksa seg, som viser seg å være forfatterens datter Dahlia. På sitt lag har de flyveren fra 1 verdens krig Bill, som kommer fra boka "Flyveresset".

På jakt etter mat i huset,  finner barna et skjelett som er blitt levende. Det er Penelope, tjenestepiken hos Kristoff som forteller dem bakgrunnen for historien. Hun er prototypen til en karakter i i "Flyveresset", som Bill er forelsket i, uten at hans alter ego husker det.

Det kommer fram at Denver Kristoff var en venn av søsknenes bestefar , og at de sammen hadde stjålet en bok fra hendene av et lesende skjelett i noen hemmelige ganger under San Francisco, "Boka om undergang og begjær", som Denver forbød Dahlia å bruke.  Dahlia vil at søsknene skal hjelpe henne å finne boka, som viser seg for hvert av barna i det de får egoistiske tanker.

Ideen om bokuniverset er original og minner litt om Myst-spillene der en reiser til nye verdener gjennom bøker. Imidlertid bygges det relativt lite med dette motivet i romanen, bøkene blir mer kulisser for action. Romanen hadde tjent på om løsningene i større grad ble knyttet til boklesinga.

Det må sies at boka bærer preg av spenningskurvene vi er vant til å se i spenningsfilmer. Det går fra spenningstopp til spenningstopp, men litt på tomgang, forfatteren skulle latt handlingen bygge seg noe mer opp før neste thriller tar til.  En kjempe fra boken "Ville krigere" dukker opp og bærer huset til han mister det i en flom. Hovedpersonene blir reddet av en piratskute fra boka "Hjertet og roret", og slik havner de i fangenskap hos en gal sjørøverkaptein som driver med viviseksjon og har planer om å kutte i dem. Den kjekke piloten Bill fra "Flyveresset" som er med søsknene hele veien, greier å ta over maktenn på skipet, men når de endelig er i havn i en by, starter det en kamp mellom piratene, de ville krigerne og motstandsbevegelsen. Noen av scenene er ganske så voldsomme:

"Brendan jublet; Krom og vaktene bar rustninger, men de kappekledde skikkelsene hadde begravd armbrøstpilene i ansiktet på dem. Krom vred seg på gulvet, skrek, prøvde å dra pilen ut av øyet. Til slutt klarte han å få den ut, men øyeeplet fulgte med på veien. Da han så øyet festet til pilspissen som en oliven i en martini, hylte han høyere en noen skulle tro var mulig." (s.381))

Selv om jeg syntes dette var groteskt, ble ikke sønnen min på 10 noe redd, han syntes tvert imot dette var morsomt. Alt i alt vil jeg ikke si at boka er dårlig, men det kunne blitt lagt mer vekt på karakterdybde og dempet litt på action-spenningen.