torsdag 14. juli 2016
mandag 11. juli 2016
Bilder fra en utstilling, Huskvarna
Galleri Smedbyn holder til i smedgata, den gamle bebyggelsen i Huskvarna.
I bakgrunnen ruver slottsvillaen som tilhørte fabrikkeieren Wilhelm Tham. Det er ikke nødvendigvis kunst en vanligvis assosierer med Huskvarna, men dette galleriet var definitivt besøket verdt. Et godt eksempler på hvordan bildene "snakker" med hverandre, hvordan moderne kunst bygger videre på gamle mestere.
Denne vassosierer man trolig med både Picasso og Modigliani, samtidig som en legger merke til en barokk (?)
kjole.
Lunch on the grass av Edouard Manet har tydeligvis vært inspirasjonern, men her er det to damer og en mann. Van Gogh-farger i bakgrunnen pluss røyken fra en fabrikkbygg spøker i kulissene.
Denne er jo bare rå! Skogen er et kjent seksuelt
symbol, og dama får mannen til å gå seg vill
i begjæret.
Han er fullstendig blind for noe annet enn lysten
Men .... det er en liten spenning:
Er han på vei ut av bildet og sin egen villfarelse? Bevisstgjøring?
Enda en mann som er fullstendig blind og blir holdt for narr? Er det det narreluen vil fortelle oss. Den samme fargen ser vi på kvinnens kjole og plantene hun plukker: om det er forbudte bær eller blomster til fremstilling av en eliksir...
Nesten Wildenveysk - "for giften og vinen var du".
En gang hørte jeg en jente på toget fortelle en visdom: Hvis livet gir deg sitroner, lag sitronkake. Hvem har gitt sitronene til denne kvinnen, og hva vil hun gjøre ut av det? I bakgrunnen ser vi bygninger og høst, noen amerikanse veteranbiler og svenske flagg. En del av symbolikken? (Ikke meningen å få gjenskinn fra spotter, men det var uunngåelig).
Litt Salvador Dalí mellom pennestrøkene?
Kvinnelig arkitektur...
I bakgrunnen ruver slottsvillaen som tilhørte fabrikkeieren Wilhelm Tham. Det er ikke nødvendigvis kunst en vanligvis assosierer med Huskvarna, men dette galleriet var definitivt besøket verdt. Et godt eksempler på hvordan bildene "snakker" med hverandre, hvordan moderne kunst bygger videre på gamle mestere.
Denne vassosierer man trolig med både Picasso og Modigliani, samtidig som en legger merke til en barokk (?)
kjole.
Lunch on the grass av Edouard Manet har tydeligvis vært inspirasjonern, men her er det to damer og en mann. Van Gogh-farger i bakgrunnen pluss røyken fra en fabrikkbygg spøker i kulissene.
Denne er jo bare rå! Skogen er et kjent seksuelt
symbol, og dama får mannen til å gå seg vill
i begjæret.
Han er fullstendig blind for noe annet enn lystenMen .... det er en liten spenning:
Er han på vei ut av bildet og sin egen villfarelse? Bevisstgjøring?
Enda en mann som er fullstendig blind og blir holdt for narr? Er det det narreluen vil fortelle oss. Den samme fargen ser vi på kvinnens kjole og plantene hun plukker: om det er forbudte bær eller blomster til fremstilling av en eliksir...
Nesten Wildenveysk - "for giften og vinen var du".
En gang hørte jeg en jente på toget fortelle en visdom: Hvis livet gir deg sitroner, lag sitronkake. Hvem har gitt sitronene til denne kvinnen, og hva vil hun gjøre ut av det? I bakgrunnen ser vi bygninger og høst, noen amerikanse veteranbiler og svenske flagg. En del av symbolikken? (Ikke meningen å få gjenskinn fra spotter, men det var uunngåelig).
Litt Salvador Dalí mellom pennestrøkene?
Kvinnelig arkitektur...
 |
| Taler trolig for seg selv |
 |
| Og disse er jo bare nusselige. Rømt fra buret ut i kulda? |
mandag 28. mars 2016
Arven etter Arn
"Arven etter Arn" av Jan Guillou er en frittstående fortsettelse av trilogien om tempelridderen Arn Magnusson. Hovedpersonen her er Birger Magnusson (eller Birger Jarl) som er Arns barnebarn og Stockholms grunnlegger. Det er et uklart slektskaps forhold mellom Birger Brosa (Arns onkel) og Magnus Månesköld (Arns sønn) som har gitt Guillou spillerom for å skape Arn-skikkelsen.
Etter at Arn og Magnus ble drept i slaget mot danene, blir det fredstid, de fire enkene (Cecilia Rosa, Cecilia Blanca, Ingrid Ylva og Ulvhilde Emundsdatter) trekker i trådene. Den eneste sønnen til Cecilia Blanca og Knut Eriksson som har overlevd sitter på tronen til han en dag blir forgiftet,
trolig av en biskop som ønsker sverkerne til makten. Birger Magnusson blir etter hvert valgt til folkungenes jarl og får en avgjørende rolle i å holde riket samlet.
I starten virker Birger Magnusson ganske patetisk. Han blir forelsket i sin jevnaldrende tante, Alde Arnsdatter, for så å fornærme hennes forlovede ridder Sigurd, da denne er sønn av frigitt trell. Videre reiser han med en kamerat fra bryllup til bryllup for å delta i ungkarsleker, til han ender opp som far til en uekte sønn.
Etter hvert skjer det imidlertid en utvikling. Som sin bestefar er Birger en dyktig kriger og kunnskapsrik leder, men han styres mer av kald fornuft enn av følelser. Han oppfordrer folkungene til å hjelpe barneprinsen Erik Eriksson til tronen for å forhindre borgerkrig. "Men nå skulle alle som hadde døtre eller sønner i moden alder sørge for at de gikk i brudeseng med erikere. Hvis den ordningen ble fulgt, ville det snart bare være folkunger rundt makten og kongekronen, det var bare å regne etter" ( s. 262) Birger går foran som et godt eksempel. Til tross for den store kjærligheten Signy, som blir mor ti flere av hans frillebarn, gifter han seg med barnekongens søster.
Selv om målet hans var å få folkungene til makten uten å spille blod, viser det seg at han har forregnet seg. Folkungene er splittet, da flere av dem er gift med erikere og har dermed flere tronfordrere. Det bryter et opprør, som Birger slår ned, og viser ikke nåde mot lederne, selv om han blir minnet på om bestefarens motto: å tenke på hvem man skal skåne.
Vi danner oss et bilde av Birger Jarl som kaldtberegnende og usympatisk, men satidig er han skildret som et eksempel på renessansetenkning. Han inngår en avtale med pavens utsending om å reformere kirken, samtidig skiller han kirke og stat. Ifølge ham er loven det viktigste, og det er her Birger mener ar bestefaren tok feil: "Arn Magnusson overså betydningen av loven fordi han var så god kristen at han trodde kirkens og samvittighetens lover skulle være mer en nok for oss alle. Og der tok han feil, kanskje nettopp fordi han var enn så bedre mann enn du og jeg. Etter den seieren vi skal sikre oss i morgen, vil det bli kongelig lov om hjemmets ukrenkelighet i hele riket" (s. 420)
Birger Magnusson greier å samle Sverige til ett rike og grunnlegger Stockholm for å hindre angrep fra øst. Da barnekongen Erik Eriksson ikke etterlater seg barn, blir etter hvert Birgers sønn Valdemar valgt til konge.
trolig av en biskop som ønsker sverkerne til makten. Birger Magnusson blir etter hvert valgt til folkungenes jarl og får en avgjørende rolle i å holde riket samlet.
I starten virker Birger Magnusson ganske patetisk. Han blir forelsket i sin jevnaldrende tante, Alde Arnsdatter, for så å fornærme hennes forlovede ridder Sigurd, da denne er sønn av frigitt trell. Videre reiser han med en kamerat fra bryllup til bryllup for å delta i ungkarsleker, til han ender opp som far til en uekte sønn.
Etter hvert skjer det imidlertid en utvikling. Som sin bestefar er Birger en dyktig kriger og kunnskapsrik leder, men han styres mer av kald fornuft enn av følelser. Han oppfordrer folkungene til å hjelpe barneprinsen Erik Eriksson til tronen for å forhindre borgerkrig. "Men nå skulle alle som hadde døtre eller sønner i moden alder sørge for at de gikk i brudeseng med erikere. Hvis den ordningen ble fulgt, ville det snart bare være folkunger rundt makten og kongekronen, det var bare å regne etter" ( s. 262) Birger går foran som et godt eksempel. Til tross for den store kjærligheten Signy, som blir mor ti flere av hans frillebarn, gifter han seg med barnekongens søster.
 |
| Birger Jarl |
Selv om målet hans var å få folkungene til makten uten å spille blod, viser det seg at han har forregnet seg. Folkungene er splittet, da flere av dem er gift med erikere og har dermed flere tronfordrere. Det bryter et opprør, som Birger slår ned, og viser ikke nåde mot lederne, selv om han blir minnet på om bestefarens motto: å tenke på hvem man skal skåne.
Vi danner oss et bilde av Birger Jarl som kaldtberegnende og usympatisk, men satidig er han skildret som et eksempel på renessansetenkning. Han inngår en avtale med pavens utsending om å reformere kirken, samtidig skiller han kirke og stat. Ifølge ham er loven det viktigste, og det er her Birger mener ar bestefaren tok feil: "Arn Magnusson overså betydningen av loven fordi han var så god kristen at han trodde kirkens og samvittighetens lover skulle være mer en nok for oss alle. Og der tok han feil, kanskje nettopp fordi han var enn så bedre mann enn du og jeg. Etter den seieren vi skal sikre oss i morgen, vil det bli kongelig lov om hjemmets ukrenkelighet i hele riket" (s. 420)
Birger Magnusson greier å samle Sverige til ett rike og grunnlegger Stockholm for å hindre angrep fra øst. Da barnekongen Erik Eriksson ikke etterlater seg barn, blir etter hvert Birgers sønn Valdemar valgt til konge.
 |
| Valdemar Birgersson |
torsdag 21. januar 2016
mandag 11. januar 2016
Star Wars : The force awakens
Jeg er en gammel Star Wars fan, den føste filmen så jeg da jeg var 10 år. Empire strikes back og Return of Jedi gikk jeg og så flere ganger på kinoen (slik var det på 1980-tallet). Det som gjorde mest inntrykk da, var overraskelsen ved at Darth Vader viste seg å være Luke Skywalkers far. Hva var det som gjorde han slem, lurte jeg på?
Neste gjensyn med historien fikk jeg som 30-åring. Da kom forklaringen på hvordan Anakin Skywalker ble slem. Med tiden hadde jeg også blitt mer reflektert når det gjelder film, og jeg så på de gamle filmene på nytt. Noen momenter festet seg godt i hukommelsen:
"I en galakse langt, langt borte ..." er en start vi husker fra eventyrene, der alle personer er statiske: slem er også stygg, og snill er pen og smart osv. I Star Wars er helten og prinsessen ganske statiske, den mest spennende skikkelsen er Darth Vader. Først er han snill, så er han slem, så blir han snill igjen. Det som gjør han slem er karaktersvakhet - trangen til hevn, så angsten for å miste den han elsker.
En annen episode virker også interessant. Da helten Luke gjennomgikk opplæringen hos master Yoda, gikk han i en grotte der han skulle møte sin egen frykt. Inne støtte han på Darth Vader, som han hogget hodet av. da hjelmen falt av, så Luke sitt eget hode. Det han fryktet som verst var seg selv. Utfra dette kan en si at karakterene ikke er helt uten psykologisk utvikling.
Forventningene til det tredje gjensynet med Star Wars hadde bygget seg opp, og jeg må innrømme å ha blitt noe skuffet. Ikke over Luke og Leia, de har nok eldes med verdighet, aunsett hva onde penner kan finne på å skrive. Harrison Ford tar seg fortsatt godt ut som Han Solo, tross sine 73 år. Historien begynner å preges av gjentagelser:
1) "en droid skjuler et kart" er et motiv vi kjenner fra de første filmene.
2) "konflikten mellom far og sønn" - også. Leia og Han Solo har nemlig fått en sønn, som har gått til den mørke siden. Det i seg selv trenger ikke å være dumt, han kan ha arvet bestefars svakheter. Problemet er hvor grunn karakteren er. I et kort møte med faren, greier Ben Solo å lire av seg at han rives av en konflikt, for så å drepe faren sin noen sekunder senere. Ikke den store splittelsen, eller hva? Utvelgelsen av skuespiller var heller ikke særlig vellykket. Vi er vel vant til at ondskapen enten er ustyggelig stygg eller kald og vakker, men ikke middelmådig og ordinær.
3) En ny og mystisk helt dukker opp og skal læres opp til Jedi ridder. Denne gangen er det en kvinnelig helt, med Luke som læremester. Vil helten innfri forventningene i neste film? Og hvem sin hemmelige datter er dette?
Neste gjensyn med historien fikk jeg som 30-åring. Da kom forklaringen på hvordan Anakin Skywalker ble slem. Med tiden hadde jeg også blitt mer reflektert når det gjelder film, og jeg så på de gamle filmene på nytt. Noen momenter festet seg godt i hukommelsen:
En annen episode virker også interessant. Da helten Luke gjennomgikk opplæringen hos master Yoda, gikk han i en grotte der han skulle møte sin egen frykt. Inne støtte han på Darth Vader, som han hogget hodet av. da hjelmen falt av, så Luke sitt eget hode. Det han fryktet som verst var seg selv. Utfra dette kan en si at karakterene ikke er helt uten psykologisk utvikling.
Forventningene til det tredje gjensynet med Star Wars hadde bygget seg opp, og jeg må innrømme å ha blitt noe skuffet. Ikke over Luke og Leia, de har nok eldes med verdighet, aunsett hva onde penner kan finne på å skrive. Harrison Ford tar seg fortsatt godt ut som Han Solo, tross sine 73 år. Historien begynner å preges av gjentagelser:
1) "en droid skjuler et kart" er et motiv vi kjenner fra de første filmene.
2) "konflikten mellom far og sønn" - også. Leia og Han Solo har nemlig fått en sønn, som har gått til den mørke siden. Det i seg selv trenger ikke å være dumt, han kan ha arvet bestefars svakheter. Problemet er hvor grunn karakteren er. I et kort møte med faren, greier Ben Solo å lire av seg at han rives av en konflikt, for så å drepe faren sin noen sekunder senere. Ikke den store splittelsen, eller hva? Utvelgelsen av skuespiller var heller ikke særlig vellykket. Vi er vel vant til at ondskapen enten er ustyggelig stygg eller kald og vakker, men ikke middelmådig og ordinær.
3) En ny og mystisk helt dukker opp og skal læres opp til Jedi ridder. Denne gangen er det en kvinnelig helt, med Luke som læremester. Vil helten innfri forventningene i neste film? Og hvem sin hemmelige datter er dette?
søndag 10. januar 2016
River
John Rivers makker Jackie har blitt brutalt myrdet i tjenesten, og River ønsker å komme til bunns i dette drapet, mens han etterforsker andre saker. Det er bare det at han har Jackie sittende i bilen, prater med henne i tide og utide, danser med henne på gaten osv. Ikke overraskende at sjefen hans ber om en psykiatrisk utredning. Psykiateren lar imidlertid River fortsette i jobben, samtidig som hun melder ham på en terapigruppe som heter "Å leve med stemmer". I tillegg ttil å ha Jackie "med seg" overalt, har River andre "nisser" på slep, som f.eks en massemorder fra 1800-tallet, som han har lest om eller ofrene i mordsaker han holder på å etterforske. Hvordan klarer han jobben er et betimelig spørsmål. Etterforskningen foregår i stor grad gjennom "dialogene" River har med de døde, han "er" dem mens han prater med seg selv, og har den beste oppklaringsprosenten i London. Absolutt verdt å se!
Serien appellerer til voksent puplikum, som kan kjenne seg i låten "Love to dance" som gjentar seg gjennom hele handlingen og som liker europeisk kino, da framdriften er noe langsommere enn i Holliwood. Serien ligger på Netflix, du blir ikke skuffet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)