Og fjellene ga gjenlyd

Og fjellene ga gjenlyd (And the mountains echoed) av Khaled Hosseini er en strekt rørende bok om uvanlige menneskeskjebner. Handlingen spenner over fra 1949 til 2010 , den utspiller seg i flere land, med mange hovedpersoner som bindes sammen av historien til søsknene Pari og Abdullah.

Boka starter med at faren Saboor forteller barna sine et sagn om en djinn (en kjempeånd) som kom til landsbyen en gang i året for å hente et barn. Faren i historien gir fra seg et barn for å redde de andre. Senere bestemmer han seg for å ta opp kampen mot djinnen, men får muligheten til å ta en titt på barnet før han bestemmer seg for å ta det med seg eller la det bli. Barnet har det fint og bor i et slott, og faren lar det bli, selv om avtalen da er å aldri se barnets sitt igjen.

Dette viser seg å bli familiens videre skjebne.  Abdullah og Pari har mistet moram og faren Saboor har giftet seg med Parwana, som har et lunkent forhold til stebarna. Familien lever i fattigdom, Sabbor og Parwana har mistet sin førstefødte sønn og er bekymret for sin andre sønn, Iqbal.  De bestemmer seg for å selge Pari til et velstående barnløst par, Nila og Suleiman Wahdati. Avtalen kommer i stand gjennom Parwanas bror, onkel Nabi, som jobber hos Wahdati. Pai er da liten nok til å glemmer, Abdullah er gammel nok til å huske.Vidre blir boka til en kollektivroman, med flere hovedpersoner og deres sterke historier. Romanen avslutter med møtet mellom Abdullah og Pari i USA. Han er blitt gammel og dement, men Pari får et godt forhold til sin niese Pari jrr.

Andre anmeldere kristiserer forfatteren for at det er flere fortellere som gjør historia rotete. Jeg ville heller sagt at den er logisk. De 3 jeg fortellerne i boka er onkel Nabi (som splittet søskenparet), den greske plastikk kirurgen Marlkos (som  bringer dem sammen igjen) og Pari jr. Resten av historien fortelles autoralt, og hvert kapilttel utgjør en egen fortelling om en skjebne.

Nabis brev er en fortelling om homofili som ikke leves ut. Han selv er forelsket i husets frue, men det viser seg at Suleiman er forelsket i Nabi. Etter at Suleiman Wahdati blir pleietrengende etter et slag, vier Nabi resten abv livet sitt til å pleie ham, mens Nila drar til Paris med adoptivdatteren. Nabi uttrykker noen filosofiske tanker om meningen med livet: "They say, Find a purpose in your life and live it. But, sometimes, it is only after you have lived that you recognize your life had a purpose, and likely one you never had in mind. And now that I had fulfilled mine, I felt aimless and adrift" (s. 127)

Markos Varvaris historie er også virkningsfull. Han er plastisk kirurg og kommer til Kabul som hjelpearbeider. Han skal operere mennesker som har fått ansiktene ødelagt.Vi blir kjent med hans historie, et slags søskenforholdt til Thalia, som fikk deler av ansiktet spist av en hund i barndommen. Det ligger mellom linjene at dette motiverte han for yrkesvalget. Han får imidlertid ikke operert Thalias ansikt, da hun har akseptert sitt utseende som en del av sin identitet. Hun har imidlertid gitt avkall på utdannelse og yrkeskarriere viet sitt liv til å passe på Markos sin mor og hjelpe landsbybeboerne med tekniske ting, mens Markos lever for krigsofrene fremfor å være en velstående plastisk kirurg og stifte familie. I dette kapittelet er det mora til Markos som kommer med eksetensielle refleksjoner: "It´s a funny thing, Markos, but people mostly have it backward. They think they live by what they want. But really what guides them is what they´re afraid of. What they don´t want" (s. 340).

Fellesnevneren for flere av personene er at de  er i eksistensielle kriser og har vansker med å leve et eget liv. De styres av enten av frykt, plikt eller skyldfølelse. Deres historier er både poetiske, romantiske og dypt tragiske.

Parwanas historie er et slikt eksempel. Hun føler skyld for at tvillingsøsteren ble lam etter et fall fra en huske. Hun vier mange år av livet sitt til å pleie søstera, til denne ber om å bli forlatt alene i ørkenen.Parwana gifter seg da med den arbeidsledige enkemannen Saboor, uten noe lidenskap. At hun trolig gifter seg for å flykte fra et liv i selvpålagt soning, er kanskje grunnen til manglende følelser for stebarna. (Det antydes ikke noen steder ikke boka at hun er slem mot dem, men hun er heller ikke glad i dem).

Pari jr føyer seg inn i dette møsteret. Hun er  i ferd med å ofre seg for faren Abdullah, av frykt for verden utenfor.. "I can barely admit it to myself. Namely, how afraid I am to be free despite my frequent desire for it. Afraid of what will happen to me, what I will do with myself, when Baba is gone. All my life, I have lived like an aquarium fish in the safety of a glass tank, behind a barrier as impenetrable as it had been transparent. I have been free to observe the glimmering world on the other side, to picture myself in it, if I like. " (s. 388)  Møtet med tanta Pari, får henne imidlertid til å bryte mønsteret og realisere drømmen om å bli kunstner..

Dette er en bok en bare MÅ lese! Det er eksotisk, original og dyp beretning om en splittet familie, krig, identitet og frykten for å ha et eget liv.

Sozopol, Bulgaria

Vil du ha badeferie i Bulgaria uten å være prototypen på en norsk turist? Hvis du ønsker å være litt utenfor "the beaten track",  bør du velge Sozopol av flere grunner. Denne byen eksisterte allerede i romertiden under navnet Apollonia, etter det var det en fiskerby, så ble det et populært feriested allerede i kommunisttiden. Da leide de fleste innbyggerne privatrom til folk, da ofte gjennom bedriftsavtaler. Byen bestod da av 2-3 etasjes hus.

I likhet med Nessebar (som ligger 8 km utenfor Sunny Beach) har Sozopol festningsruiner og gamle kirker å by på. Festningsmuren er også godt bevart. I tillegg kan man se mange bulgarske hus fra 1800-tallet i gamlebyen: første etasje i stein, andre i tre.

Heller ikke ulikt Nessebar, men ....... i Sozopol holdes utbyggingen innenfor fornuftens grenser. Det er hovedsaklig familiehoteller på 4-5 etasjer, de fleste har bygd på eksisterende tomter der de hadde 2-3 etasjes hus med hage. I gamlebyen er det ikke lov å bygge mer enn 2 etasjer.

Prisene er også mye hyggeligere. Turistene kommer tradisjonen tro for det meste fra Bulgaria, Russland, Serbia og tidligere Øst Tyskland, så fulle nordmenn ser man lite til.

Skal man velge hotell, bør man booke i den nye byen, da stranda Harmanite er mye bedre enn den som hører til gamlebyen. Kvelden anbefales det å til bringe i den gamle byen. En flott prak forbinder gamle og nye Sozopol og et fint oppholdssted både midt på dagen og på kveldstid.

Havet er heller ikke likt over alt langs den bulgarske kysten. Noen ligger i grunne, stille bukter, andre kan ha urolig hav. I Sozopol kan man ofte oppleve bølger, noe som er kjempemoro, så lenge de ikke er store nok til at all bading forbys. Gult flag på stranda betyr at bading med oppblåsbare saker er forbudt, kun for svømmedyktige: Da er det kjempekult å hoppe i bølgene. Hvis man er så uheldig at rødt flagg heises, kan det være moro å lete etter skatter som havet har skylt opp dagen etter. Et annet spektakulært syn er klippene i gamlebyen.

Og så et imponerende møte med en gatemusiker som spilte Edvard Grieg på fiolin! Han gik bort til ulike turister og spurte hvor de var fra. Da valgte han ofte "Natt i Moskva" eller " My Bonnie is over the ocean". Da han kom bort til oss, tenkte vi at Grieg kanskje var ukjent, men ..... Den  gang ei. Mannen kunne klassikerne.

Sozopol anbefales på det varmeste!

Peer Gynt ved Gålåvatnet 2015

Dagen etter å ha sett Peer Gynt ved Gålåvatnet overhørte jeg en samtale mellom noen eldre medpublikummere i en av de lokalekirkene. De virket veldig frustrert over at en endrer på den opprinnelige teksten. "Hvorfor skal man endre på noe som er bra?" og "Forestillingene var mye bedre før", hevdet de. Vel, jeg vil tillate meg å uttrykke min uenighet. Det er ikke alltid slik at filmatiseringer og oppsettinger er best hvis de holder seg trofast til teksten. Da ville vi sett ett og samme verk om og om igjen i århundrer. Er dette nødvendig?

Ibsens samtidige fikk trolig noe helt annet av fjerde akt i Peer Gynt, da de hadde kjennskap til politikere og andre berømtheter  karikert i Dårekisten enn dagens tilskuer, uansett hvor belest denne måtte være. Dette er bare ett eksempel på at aktualiseringen av klassikere ofte er på sin plass. I tillegg gir en  utendørsscene ved et vann større muligheter enn kulissene i et teaterbygg.

Hvordan en skal tolke de merkelige skikkelsene som jakter på Peer i siste akt, gir også frihet til regissøren.  På denne måten vil jeg hevde at det ikke er et spørsmål om hvorvidt en bør eller ikke bør endre klassiske verk, men hvilke erndringer er heldige og hvilke ikke. Når Peer bygger sin hytte som fredløs og betrakter skyene over Gålåvatnet er en storlslagen opplevelse.

Åses død
Samme virkning har Åses død i en ekte solnedgang. Scenen hvor Åse dør gir rom for flere tolkninger.
Mens Peer dikter om at han kjører henne til himmelens port og St Peder tar henne imot med åpne armer, spør Åse om huspostillen (bønneboka). Er det fordi hun har en del synder hun vil be om forlatelse for? Peer dikter videre, og mora dør uten syndenes forlatelse. Er Peer da en omsorgsfull sønn, som fører henne trygt i det hinsidige, eller en egoist som ikke bryr seg om hvor hun havner?
I Ibsens tekst kommer Åses stemme tilbake i femte akt da Peer vandrer gjennom skogen og bebreider han å ha kjørt henne feil. Mor har ikke kommet i himmelen, men blitt eltet av den tunge snøen. Regissøren velger en annen og original tolkning. Peer legger den døde mora i båten og ror henne over Gålåvatnet, en slag Kharon, som fører henne trygt i det hinsidige, mens Arve Tellefsen spiller Griegs musikk.

Knappestøperen
Knappestøperen følger Peer gjennom hele oppsettingen som en gråkledd skikkelse med rød paraply, Et ganske surrrealistisk syn, vil jeg si. Men hvorfor ikke? Tolker en Knappestøperen som en skikkelse fra barndommen (da Peer lekte Knappestøper), som kommer for å ta oppgjøret for et levd liv, er det ikke noe til hinder for at han skal overvære hele handlingsforløpet som en stille gjest i bakgrunnen. Det skaper inntrykk!

I Afrika
Yachten Peer blir frastjålet utenfor Afrikas kyst, tar seg neppe så godt ut på en vanlig teaterscene, som den gjør her ute i det fri. Regissøren har utnyttet kulissene maksimalt. Peer Gynt ankommer stranda på vannski trukket av en kjempescooter. Klart dette ikke var mulig på Ibsens tid, men vi får det rette intrykket av Peer som en egoistisk japp. Det er også effektfullt når båten kjører bort på vannet for så å gå opp i flammer. Det gjøres også et poeng av hvorfor man ikke bør støtte Hellas økonomisk, noe som nettopp har vært et hett tema i mediene.

Anitras dans
Anitra er spretten, leken og vakker både ved ankomsten på hest og når hun danser for den middelaldrende "Profeten".  "Føttene hennes er ikke ganske rene/ ikke heller,/særlig den ene"sier teksten om henne. Beskrivelsen minner om en innvandrerfiendtlig vits jeg hørte for en del år siden, som går ut på hva muslimer skal ha brukt høyrehånden til. Det har ikke noe hensikt å gjenfortelle hele vitsen her, men et spørsmål dukker naturlig opp  i mitt sinn: Vil det si at slike fordommer fantes på Ibsens tid også?  Peer Gynt lar seg imidlertid ikke støte av Anitras hygiene, han er jo ute etter "lammekjøtt", og blir rundtlurt av beduinerpiken, selv om han vurderer hennes hode som knapt nok kan romme en liten sjel.

Solveigs sang er trolig oppsettingens største skuffelse. Griegs musikk kommer i et endret arrangement, og i stdet for å lyde som en engel,  låter Solveig som en hes Haugtussa.
Dårekista derimot kan man ikke kalle annet enn originalt, der  pasientene sitterpå bakken og tar selfies. De er jo seg selv(foruten?).

Forliset og gravferda
Til slutt vil nevne to svært virkningsfulle scener i oppsettingen: skipsforliset og bondebegravelsen. Da Peer Gynt er på vei til Norge forliser skipet han er ombord i etter en storm. Statistene er utstyrt med sølvglitrende skjøld, som senere blir snudd og blir til gravsteiner. 

Historia om militærnekteren som hogde av seg en finger for å slippe kongens klær er veldig fascinerende. Ikke bare som parallell til Peers skjødesløse levned, men som en ironisk beretning om samtiden. Bonden bygde huset sitt 3 ganger, etter at den en gang var blitt tatt av flommen og en gang av snøras. Han bar sønnene sine på arm og rygg til skolen , de ble velstående herrer i Den nye verden .... og glemte sin norske far !

Arve Tellefsen spilte selvsagt upåklagelig,  det var trolig kaldt for Knappestøperen å traske i våte sko, fotografen med hestehoven var tar ut av stykket. Endringer blir gjort, men de må kanskje til for å komme til Gålåvatnet til neste år?