søndag 12. oktober 2014
torsdag 2. oktober 2014
Operasjon Arktis
Eldstejenta Julia leser dagboka til forskeren som bodde i rønna de har funnet fram til og prøver å finne en utvei.
Riktignok går det galt 3 ganger, som i eventyrene. Lille Ida mister radiosenderen de skulle sende nødmelding da hun tar den med ut på en bakke, Sindre glemmer å lukke døra til matboden, så provianten blir spist av en polarbjørn. Ved et forsøk på å komme seg til nordsida av øya på scooter, går Sindre gjennom isen, og nesten omkommer sammen med Julia. Happyendingen er også til stede, så ingen barn blir skremt.
Noe forutsigbart for den filmvante seeren, men definitivt en positiv overraskelse å finne ut at den er basert på en guttebok fra 1971. Forfatteren Leif Hamre var helikopterpilot og offiser i luftforsvaret og vant litteraturprisen med denne boka. Riktignok er helten i boka en gutt (Torgeir). Filmen har gått inn for en politisk korrekt løsning. Anyway, jeg så den sammen med min sønn på 10 og min stesønn på 17, og den falt i god jord. Vi anbefaler den videre :-)
søndag 6. juli 2014
Vinternoveller
Vinternoveller (2014) av Ingvild Rishøi har blitt rost av kritikerne, men dessverre har omtalen vært for intetsigende til at en kan danne seg et inntrykk før en leser.
Felles for alle tre novellene er at handlingen er lagt til vinteren, alle handler om samfunnets underklasse, og alle beskriver en "reise".
Den første novella skildrer en alenemor på vei hjem fra barnehagen, med sin 5 år gamle datter som har tisset på seg. De har verken råd til bussbillett eller ny truse. Jeg synes denne ble for banal og sutrete, med klissete happy-ending, men neste novelle "Riktig Thomas" oppveier for den førse. Den handler om en ung far på perm fra fengselet som skal ha samvær med sønnen sin. Utfordringen hans er å komme seg fra putebutikken og hjem. Historien er originalt fortalt gjennom flere tilbakeblikk på kjærlighetshistorien mellom han og en intellektuell jente og samtaler med fengselspsykologen. I tillegg står det en kvinnelig forfatter bak en mannlig jeg-forteller, som er et sjeldent fenomen. Dette var en fin leseopplevelse.
Den tredje novella; "Søsken" følger en tenåringsjente som flykter med sine to yngre søsken fra barnevernet som ønsker å omplassere henne. Det de ikke har skjønt er at hun er søyla som holder den lille familien oppe. Her er det også mane tilbakeblikk som får oss til å lese oss inn i ungdommens situasjon. Det er en åpen slutt, der barna møter en hjelper som lover ikke å ringe noen. Mellom linjene skinner en berettiget kritikk mot det hykleriske "systemet" som vil "hjelpe" individet med å gå til grunne.
Summa summarum: kritikerne har rett, det er en lovende debutant.
Felles for alle tre novellene er at handlingen er lagt til vinteren, alle handler om samfunnets underklasse, og alle beskriver en "reise".
Den første novella skildrer en alenemor på vei hjem fra barnehagen, med sin 5 år gamle datter som har tisset på seg. De har verken råd til bussbillett eller ny truse. Jeg synes denne ble for banal og sutrete, med klissete happy-ending, men neste novelle "Riktig Thomas" oppveier for den førse. Den handler om en ung far på perm fra fengselet som skal ha samvær med sønnen sin. Utfordringen hans er å komme seg fra putebutikken og hjem. Historien er originalt fortalt gjennom flere tilbakeblikk på kjærlighetshistorien mellom han og en intellektuell jente og samtaler med fengselspsykologen. I tillegg står det en kvinnelig forfatter bak en mannlig jeg-forteller, som er et sjeldent fenomen. Dette var en fin leseopplevelse.
Den tredje novella; "Søsken" følger en tenåringsjente som flykter med sine to yngre søsken fra barnevernet som ønsker å omplassere henne. Det de ikke har skjønt er at hun er søyla som holder den lille familien oppe. Her er det også mane tilbakeblikk som får oss til å lese oss inn i ungdommens situasjon. Det er en åpen slutt, der barna møter en hjelper som lover ikke å ringe noen. Mellom linjene skinner en berettiget kritikk mot det hykleriske "systemet" som vil "hjelpe" individet med å gå til grunne.
Summa summarum: kritikerne har rett, det er en lovende debutant.
torsdag 26. juni 2014
Maleficent
Eventyr ble fortalt muntlig i flere århundrer før de ble skrevet ned en gang på 1800-tallet. Hver forteller la til noe selv, og flyttet man til et annet land, tok man eventyrene med seg for å fortelle dem på en ny måte, slik at de skulle passe inn i den nye virkeligheten. Filmskaperne i dag gjør det samme: forteller eventyrene på en ny måte. Dette er tilfellet med Maleficent, som er en ny fortelling av Tornerose.
I folkeeventyrene var personene fremstilt i svart/hvitt: enten slem/stygg/ dum eller snill/pen/smart, ikke noe mellomting. Fantasysjangeren endret på dette, skurken var ikke nødvendigvis dum eller stygg og hadde kanskje noen gode sider. La oss ta Darth Vader fra Star Wars: I begynnelsen var han den snille Anakin Skywalker, som hadde en karaktersvakhet, og denne førte ham over til den mørke siden. I Empire strikes back møter han sønnen Luke i duell og blir "snill" igjen. Dette perspektivet ser vi også i Maleficent, som forklarer hvordan den onde feen ble slem.
Maleficent var nemlig en god fé som ble forrådt av en ung bondegutt hun forelsket seg i. Han ga henne "en drink med no rart i" og kappet av henne vingene, for å bli utpekt til kongens etterfølger.
Maleficent hevnet seg ved å kaste en forbannelse over datteren hans, Aurora (Gry). Hun skulle som kjent stikke seg på en tein på sin 16 bursdag og sove til en prins vekket henne.
I et forsøk på å unngå forbannelsen, sendte kong Stefan Aurora til en hytte i skogen, overlatt til tre gode féer som viser seg å være fehuer. De prøver å mate babyen med edderkopper, og det er like før jentungen ramler utfor et stup fordi hun springer uten tilsyn. Hadde det ikke vært for Maleficent som lusker omkring, ville jentungen vært død hundre ganger, hihi :-)
Etterhvert som Aurora vokser viser hun kjærlighet til Maleficent, som hun tror er hennes gode fé. Rørt, forsøker Maleficent å trekke forbannelsen tilbake, noe som ikke går, da det var implisist at "ingen makt kunne endre den". Fehuene til féer husker ikke instruksen godt nok og tar Aurora til slottet en dag for tidlig, rett på bursdagen, så hun skal rekke å stikke seg. Nice!
Prinsen dukker selvsagt opp og kysser prinsessa, men ..... det virker ikke, da det ikke er ekte kjærlighet. Gjenopplivingen kommer overraskende nok fra Maleficent, som jo er slem?! Her ser vi revidering av begrepen godt og ondt, i likhet med Frost (Frozen), som var inspirert av Snødronningen. Også der var bodde den ekte kjærligheten i skurkens hjerte.
Høydepunktet er kampen mellom Maleficent, hennes hjelper som kan være ravn, menneske eller drage, alt etter behov, og kong Stefan. Den tilfredstille det moderne publikums krav til action, filmen blir uforutsigbar, og tilskueren vet ikke om det blir happy ending eller tragisk slutt. Det visuelle er det heller ingenting å si på: Datagrafikken gjør sitt, og Angelina Jolie er lekker som den "onde" féen. For å ikke snakke om de vandrende trær som utgjør vakten til Malefients rike: de ligner skjeletter og er trolig inspirert av entene i Ringenes herre. En herlig og nyskapende collage,du blir definitivt ikke skuffet:
I folkeeventyrene var personene fremstilt i svart/hvitt: enten slem/stygg/ dum eller snill/pen/smart, ikke noe mellomting. Fantasysjangeren endret på dette, skurken var ikke nødvendigvis dum eller stygg og hadde kanskje noen gode sider. La oss ta Darth Vader fra Star Wars: I begynnelsen var han den snille Anakin Skywalker, som hadde en karaktersvakhet, og denne førte ham over til den mørke siden. I Empire strikes back møter han sønnen Luke i duell og blir "snill" igjen. Dette perspektivet ser vi også i Maleficent, som forklarer hvordan den onde feen ble slem.
Maleficent var nemlig en god fé som ble forrådt av en ung bondegutt hun forelsket seg i. Han ga henne "en drink med no rart i" og kappet av henne vingene, for å bli utpekt til kongens etterfølger.
Maleficent hevnet seg ved å kaste en forbannelse over datteren hans, Aurora (Gry). Hun skulle som kjent stikke seg på en tein på sin 16 bursdag og sove til en prins vekket henne.
I et forsøk på å unngå forbannelsen, sendte kong Stefan Aurora til en hytte i skogen, overlatt til tre gode féer som viser seg å være fehuer. De prøver å mate babyen med edderkopper, og det er like før jentungen ramler utfor et stup fordi hun springer uten tilsyn. Hadde det ikke vært for Maleficent som lusker omkring, ville jentungen vært død hundre ganger, hihi :-)
Etterhvert som Aurora vokser viser hun kjærlighet til Maleficent, som hun tror er hennes gode fé. Rørt, forsøker Maleficent å trekke forbannelsen tilbake, noe som ikke går, da det var implisist at "ingen makt kunne endre den". Fehuene til féer husker ikke instruksen godt nok og tar Aurora til slottet en dag for tidlig, rett på bursdagen, så hun skal rekke å stikke seg. Nice!
Prinsen dukker selvsagt opp og kysser prinsessa, men ..... det virker ikke, da det ikke er ekte kjærlighet. Gjenopplivingen kommer overraskende nok fra Maleficent, som jo er slem?! Her ser vi revidering av begrepen godt og ondt, i likhet med Frost (Frozen), som var inspirert av Snødronningen. Også der var bodde den ekte kjærligheten i skurkens hjerte.
Høydepunktet er kampen mellom Maleficent, hennes hjelper som kan være ravn, menneske eller drage, alt etter behov, og kong Stefan. Den tilfredstille det moderne publikums krav til action, filmen blir uforutsigbar, og tilskueren vet ikke om det blir happy ending eller tragisk slutt. Det visuelle er det heller ingenting å si på: Datagrafikken gjør sitt, og Angelina Jolie er lekker som den "onde" féen. For å ikke snakke om de vandrende trær som utgjør vakten til Malefients rike: de ligner skjeletter og er trolig inspirert av entene i Ringenes herre. En herlig og nyskapende collage,du blir definitivt ikke skuffet:
tirsdag 24. juni 2014
Kirkegårdsboken
Kirkegårdsboken (2008) av Neil Gaiman er en grøsser for aldersgruppen 10 +, som ikke er skummel i det hele tatt. Forfatteren selv forteller at han ble inspirert av Kiplings Jungelboken.
I kapittel 1 blir vi vitne til hvordan en familie blir drept av mannen Jack, mens minstebarnet, en gutt på 1 år redder seg mirakuløst ved å komme seg ut av senga og kravle over til kirkegården i nabolaget.
Kirkegården er gammel og bebodd av mange snille spøkelser, som tar seg av gutten. Han får navnet Nobody Owens, da han blir adoptert av ekteparet Owens. Det blir også oppnevnt en verge, som kan skaffe gutten mat . Det er Silas, som vi etter hvert skjønner er vampyr: han er ikke-død og ikke-levende, kan vandre i de levendes verden og mangler speilbilde.
Etter hvert får Nobody opplæring av frøken Lupescu, som er en varulv. Han blir lært opp til gliding (komme seg gjennom vegger), svinning og drømmevandring (å hjemsøke folk i drømmene deres), som de døde gjør. Da det både er lærere og leger blant de døde, får Nobody opplærin i lesing/skriving samt medisinsk hjelp når han trenger det. En av vennene hans er helsa Liza, som ble druknet og aldri fikk en gravstein.
Alle Nobodys forsøk til å komme seg i de levendes verden utløser fare: vennskapet med jenta Scarlet, forsøket på å gå på vanlig skole, ol fører til at han kan bli avslørt av Jack som fortsatt leter etter ham.
Vendepunktet er kampen mellom Nobody og de 4 Jackene på kirkegården. Vi får vite hvorfor de var ute etter ham, og hvordan Nobody og hjelperne hans får dem i "underverdenen" til ghulene og til det trehodete slangelignende vesenet som vokter en skatt.
Fortellingen følger Nobody til han fyller 15 år og måt ut i de levendes verden. Han mister evnen til å se de døde og blir fulgt av Silas til kirkegårdsporten. Masse spenning og stemning, MÅ leses!
Like bra for voksne som for barn.
I kapittel 1 blir vi vitne til hvordan en familie blir drept av mannen Jack, mens minstebarnet, en gutt på 1 år redder seg mirakuløst ved å komme seg ut av senga og kravle over til kirkegården i nabolaget.
Kirkegården er gammel og bebodd av mange snille spøkelser, som tar seg av gutten. Han får navnet Nobody Owens, da han blir adoptert av ekteparet Owens. Det blir også oppnevnt en verge, som kan skaffe gutten mat . Det er Silas, som vi etter hvert skjønner er vampyr: han er ikke-død og ikke-levende, kan vandre i de levendes verden og mangler speilbilde.
Etter hvert får Nobody opplæring av frøken Lupescu, som er en varulv. Han blir lært opp til gliding (komme seg gjennom vegger), svinning og drømmevandring (å hjemsøke folk i drømmene deres), som de døde gjør. Da det både er lærere og leger blant de døde, får Nobody opplærin i lesing/skriving samt medisinsk hjelp når han trenger det. En av vennene hans er helsa Liza, som ble druknet og aldri fikk en gravstein.
Alle Nobodys forsøk til å komme seg i de levendes verden utløser fare: vennskapet med jenta Scarlet, forsøket på å gå på vanlig skole, ol fører til at han kan bli avslørt av Jack som fortsatt leter etter ham.
Vendepunktet er kampen mellom Nobody og de 4 Jackene på kirkegården. Vi får vite hvorfor de var ute etter ham, og hvordan Nobody og hjelperne hans får dem i "underverdenen" til ghulene og til det trehodete slangelignende vesenet som vokter en skatt.
Fortellingen følger Nobody til han fyller 15 år og måt ut i de levendes verden. Han mister evnen til å se de døde og blir fulgt av Silas til kirkegårdsporten. Masse spenning og stemning, MÅ leses!
Like bra for voksne som for barn.
 |
| Egyptergangen, Highgate |
 |
| Highgate Cemetery, der handlingen er lagt til |
Byen uten tid
Byen uten tid (2007) av Enrique Moriel (pseudonym for Francisco Gómez Ledesma) starter som en krimroman med et lik som er fullstedig tømt for blod gjennom et lite hull i nakken. Den avdøde er en klient av advokaten Marcos Solana.
Videre følger vi to parallellhistorier. Den ene følger Marta Vives (advokatfullmektig) som driver slektsforskning. Den andre av en jeg-person som er udødelig og livnærer seg med blod.
Han ble født av en prostituert på 1400-tallet og lever videre uten at utseendet hans blir forandret. For å ikke vekker mistanke, må han stadig skifte identiteter som har overtar etter noen av sine ofre/klienter.
Det dreier seg nemlig om en snill vampyr som begår barmhjertighets drap. Vi skjønner tidlig at Martas etterforskning og jeg-personens fortelling henger sammen.
Det mest interessante ved romanen er den historiske biten, den udødelige fortelleneren tar oss gjennom flere viktige historiske hendelser. Det viser seg også at Marta Vives blir forsøkt drept av gullsmeden Masdeu, som er av presteslekt. Slekta hans har gjennom århundres forfulgt Martas slekt, som alltid har vært tvilere.
I tillegg stiller boka et filosofisk-religiøst spørsmål: Hva er godt og ondt? og Ble Gud ferdig med skaperverket?
Den udødelige relekterer gjennom hel fortellingen, med sofistikert humor: "Det er de ufornuftige som former historien, mens de kloke bare lager kalenderne" (s. 149)
Kampen mellom godt og ondt er et gjennomgående tema. Den udødelige stiller seg også spørsmålet om han representerer det onde (som mange gjennom århundrene har trodd om ham), samt hvordan en forholder seg til godt og ondt: "Man kan inngå kompromiss med et onde, for det er ingen absolutt verdi, mens med det absolutt gode , er ingen kompromiss mulig" (s. 173)
Det store spørsmålet om hvorvidt skaperverket noen gang ble ferdig stiller av arkitekten Antonio Gaudi i samtalen han har med fortelleren under byggingen av Sagrada familia. Kapittelet "Samtalen", som er en dialog mellom den udødelige og Marta er mer eller mindre et filosofisk essay, som forteller at den Onde vant kampen mot Skaperen, og at skaperverket derfor ikke er ferdig. Det er også en kritikk av Kirken som ikke lærer bort annet enn lydighet og frykt.
Marta Vives reflekterer seg fram til hvordan Guds skaperverk skal fullføres av menneskene i samtale med gullsmeden Masdeu.
"Masdeu mumlet:
Hvorfor tror du at skaperverket ennå ikke er fullført?
-Fordi kampen mellom to makter fremdeles pågår, og den Skaperen vi har snakket om så mange ganger, har ikke klart å bli ferdig med verket. Faktisk er han i gang med å lære hvordan han skal få det gjort ferdig.
- Og hvem lærer han det av?
-Av oss. " ( s. 305)
Romanen har til tider lite framdrift, men overrasker stadig leseren, slik at man etter hvert forstår at boka ikke kan leses som en vanlig krimroman, men som historisk-filosofisk essay Vi forstår tidlig at fortelleren hadde noe med liket i første kapittel å gjøre, men jeg kunne aldri forestilt meg at vampyrer skulle drive med barmhjertighets drap :-) Overraskelsen kulminerer når den snille vampiren entrer Martas kontor og blir presentert som hennes nye kollega. Hvis du liker Barcelona, må du lese denne, men gjør det på bokas premisser, uten å henge deg opp i sjangerkonvensjoner og kravene til action og vendepunkt, som det moderne publikum ofte stiller til både bøker og filmer.
Videre følger vi to parallellhistorier. Den ene følger Marta Vives (advokatfullmektig) som driver slektsforskning. Den andre av en jeg-person som er udødelig og livnærer seg med blod.
Han ble født av en prostituert på 1400-tallet og lever videre uten at utseendet hans blir forandret. For å ikke vekker mistanke, må han stadig skifte identiteter som har overtar etter noen av sine ofre/klienter.
Det dreier seg nemlig om en snill vampyr som begår barmhjertighets drap. Vi skjønner tidlig at Martas etterforskning og jeg-personens fortelling henger sammen.
Det mest interessante ved romanen er den historiske biten, den udødelige fortelleneren tar oss gjennom flere viktige historiske hendelser. Det viser seg også at Marta Vives blir forsøkt drept av gullsmeden Masdeu, som er av presteslekt. Slekta hans har gjennom århundres forfulgt Martas slekt, som alltid har vært tvilere.
I tillegg stiller boka et filosofisk-religiøst spørsmål: Hva er godt og ondt? og Ble Gud ferdig med skaperverket?
Den udødelige relekterer gjennom hel fortellingen, med sofistikert humor: "Det er de ufornuftige som former historien, mens de kloke bare lager kalenderne" (s. 149)
Kampen mellom godt og ondt er et gjennomgående tema. Den udødelige stiller seg også spørsmålet om han representerer det onde (som mange gjennom århundrene har trodd om ham), samt hvordan en forholder seg til godt og ondt: "Man kan inngå kompromiss med et onde, for det er ingen absolutt verdi, mens med det absolutt gode , er ingen kompromiss mulig" (s. 173)
Det store spørsmålet om hvorvidt skaperverket noen gang ble ferdig stiller av arkitekten Antonio Gaudi i samtalen han har med fortelleren under byggingen av Sagrada familia. Kapittelet "Samtalen", som er en dialog mellom den udødelige og Marta er mer eller mindre et filosofisk essay, som forteller at den Onde vant kampen mot Skaperen, og at skaperverket derfor ikke er ferdig. Det er også en kritikk av Kirken som ikke lærer bort annet enn lydighet og frykt.
Marta Vives reflekterer seg fram til hvordan Guds skaperverk skal fullføres av menneskene i samtale med gullsmeden Masdeu.
"Masdeu mumlet:
Hvorfor tror du at skaperverket ennå ikke er fullført?
-Fordi kampen mellom to makter fremdeles pågår, og den Skaperen vi har snakket om så mange ganger, har ikke klart å bli ferdig med verket. Faktisk er han i gang med å lære hvordan han skal få det gjort ferdig.
- Og hvem lærer han det av?
-Av oss. " ( s. 305)
Romanen har til tider lite framdrift, men overrasker stadig leseren, slik at man etter hvert forstår at boka ikke kan leses som en vanlig krimroman, men som historisk-filosofisk essay Vi forstår tidlig at fortelleren hadde noe med liket i første kapittel å gjøre, men jeg kunne aldri forestilt meg at vampyrer skulle drive med barmhjertighets drap :-) Overraskelsen kulminerer når den snille vampiren entrer Martas kontor og blir presentert som hennes nye kollega. Hvis du liker Barcelona, må du lese denne, men gjør det på bokas premisser, uten å henge deg opp i sjangerkonvensjoner og kravene til action og vendepunkt, som det moderne publikum ofte stiller til både bøker og filmer.
søndag 8. juni 2014
Jeg vet hvem du er
Jeg vet hvem du er (2010) av Yrsa Sigurdardottir starter som en krimbok, med to parallelle historier.
Den ene historien forteller om et ektepar og deres venninne Lif, som nettopp er blitt enke. Trioet drar til et forlatt hus på en avsidesliggende og fraflytta øy, der de planlegger å drive pensjonat.
Den andre historien om psykiateren Freyr, som etter sønnens forsvinning og etterfølgende skilsmisse har flyttet til Isafjordur og jobber på sykehuset der. Han starter etterforskningen av hærverk på skolen, og et merkelig selvmord. Begge hendelsene viser seg å ha tilknytning til sønnens forsvinning. Han får rede på noen merkelige dødsfall/ulykker, alle blant eldre mennesker som har gått i samme klasse. Etter hvert får Freyr tak i drømmedagboka til en av disse, og etterforskinga hans går gjennom drømmeverdenen.
Knyttepunktet mellom de to parallellhistoriene er enken Lif, som viser seg å være Freyrs tidligere pasient, elskerinne og psykopat. Dette får oss til å vente en logisk forklaring på gåtene, men den gang ei. Forklaringen er overnaturlig. Det viser seg at forsvinningen til Freys sønn ikke var knyttet til noe kriminell handling.
Temaet som tas opp i romanen er mobbing og hevn. Den overnaturlige forklaringen gjør boka til en thriller mer enn krimroman. Den er guffen nok, og har meget overraskende vendinger, helt uforutsigbar.
Den ene historien forteller om et ektepar og deres venninne Lif, som nettopp er blitt enke. Trioet drar til et forlatt hus på en avsidesliggende og fraflytta øy, der de planlegger å drive pensjonat.
Den andre historien om psykiateren Freyr, som etter sønnens forsvinning og etterfølgende skilsmisse har flyttet til Isafjordur og jobber på sykehuset der. Han starter etterforskningen av hærverk på skolen, og et merkelig selvmord. Begge hendelsene viser seg å ha tilknytning til sønnens forsvinning. Han får rede på noen merkelige dødsfall/ulykker, alle blant eldre mennesker som har gått i samme klasse. Etter hvert får Freyr tak i drømmedagboka til en av disse, og etterforskinga hans går gjennom drømmeverdenen.
Knyttepunktet mellom de to parallellhistoriene er enken Lif, som viser seg å være Freyrs tidligere pasient, elskerinne og psykopat. Dette får oss til å vente en logisk forklaring på gåtene, men den gang ei. Forklaringen er overnaturlig. Det viser seg at forsvinningen til Freys sønn ikke var knyttet til noe kriminell handling.
Temaet som tas opp i romanen er mobbing og hevn. Den overnaturlige forklaringen gjør boka til en thriller mer enn krimroman. Den er guffen nok, og har meget overraskende vendinger, helt uforutsigbar.
mandag 26. mai 2014
Det var en gang en blå planet
"Det var en gang en blå planet" av Andri Snær Magnason er en samfunnskritisk barnebok som definitivt gjør intrykk på leseren.
Historien startar med at det finnes en planet befolket av barn og at ei sol går i bane rundt planeten (vel å merke!). Barna lever i sin lille paradis helt til Herr Evig Lykke lander på planeten med sitt romskip. Som i andre eventyr implementerer han 3 nyoppfinnelser: 1) støvsuger sommerfuglenes hule for sommerfuglstøv, som barna kan ha på seg og fly med; 2) en ulv som sluker skyene, slik at det aldri regner; 3)Teflonspray laget av bulderet til fossen, vannføyken og regnbuen, så barna slipper å vaske seg. I tillegg spikrer han sola fast, slik at den aldri går ned. For alt dette tar han betalt med litt ungdomskraft, som brukes som drivstoff til skipet sitt.
To av barna, Brimir og Hulda flyr seg ville til den andre siden av planeten og oppdager hvilken miljøkatastrofe som er forårsaket. Der er det evig mørke og sult, og det bor barn der også!
Jeg vil ikke fortelle hvordan barna løser problemet, men som i eventyr flest er det en happy end.
Det geniale med denne boka er imidlertid at den kritiserer demokratiet ved å fortelle at flertallet ikke nødvendigvis har rett ( i likhet med Ibsens En folkefiende) og at konger er som "aper i bur".
Et av budskapene som formidles er at "less is more": De som har lite er lykkeligere en de som har mer fordi de har dikt, drømmer og deleglede. Et kjent motiv som brukes her er hjerte av stein/hjerte av stål. Det vekker assosiasjoner med Wilhelm Hauffs eventyr "Det kalde hjerte". Vår helt vil imidlertid heller dø enn å ha et slikt hjerte.
Herlig lesning! Anbefales på det varmeste!
Historien startar med at det finnes en planet befolket av barn og at ei sol går i bane rundt planeten (vel å merke!). Barna lever i sin lille paradis helt til Herr Evig Lykke lander på planeten med sitt romskip. Som i andre eventyr implementerer han 3 nyoppfinnelser: 1) støvsuger sommerfuglenes hule for sommerfuglstøv, som barna kan ha på seg og fly med; 2) en ulv som sluker skyene, slik at det aldri regner; 3)Teflonspray laget av bulderet til fossen, vannføyken og regnbuen, så barna slipper å vaske seg. I tillegg spikrer han sola fast, slik at den aldri går ned. For alt dette tar han betalt med litt ungdomskraft, som brukes som drivstoff til skipet sitt.
To av barna, Brimir og Hulda flyr seg ville til den andre siden av planeten og oppdager hvilken miljøkatastrofe som er forårsaket. Der er det evig mørke og sult, og det bor barn der også!
Jeg vil ikke fortelle hvordan barna løser problemet, men som i eventyr flest er det en happy end.
Det geniale med denne boka er imidlertid at den kritiserer demokratiet ved å fortelle at flertallet ikke nødvendigvis har rett ( i likhet med Ibsens En folkefiende) og at konger er som "aper i bur".
Et av budskapene som formidles er at "less is more": De som har lite er lykkeligere en de som har mer fordi de har dikt, drømmer og deleglede. Et kjent motiv som brukes her er hjerte av stein/hjerte av stål. Det vekker assosiasjoner med Wilhelm Hauffs eventyr "Det kalde hjerte". Vår helt vil imidlertid heller dø enn å ha et slikt hjerte.
Herlig lesning! Anbefales på det varmeste!
mandag 28. april 2014
Nils Holgersson
Nils Holgerssons vidunderlige reise gjennom Sverige (1907) av Selma Lagelöf var ment som lærebok i geografi og lesebok for barneskolen. Selma Lagerlöf var lærer og ønsket at barna skulle lære på en underholdende måte.
Historien starter med at Nils er slem med med mennesker og dyr. Forelderene straffer ham med å pugge en preken, mens de selv er i kirken. Nils plager husnissen og blir forvandlet til en nisse selv: han blir bitteliten og forstår fuglespråket. På gården lander det en flokk vissgjess, ledet av Akka fra Kebnekajse. Den hvite gåsen Morten vil slå følge med dem. Nils setter seg på gåseryggen og blir med.
Ravnen Bataki forteller gutten at dersom han følger tamgåsen til Lappland og så fører ham trygt hjem til Skåne vil han bli stor igjen. På reisen lærer Nils å være snill mot andre. Til å begynne med vil ikke gjessene ha ham i følget sitt, men godtar det, når Nils redder en gås fra reven Smirre. De flyr gjennom alle Sveriges fylker opp til Gällivare og så tilbake til Skåne, før Nils får vite at det er et vilkår til: Morten gås må slaktes for at Nils skal få tilbake sin opprinnelige størrelse. Gutten blir helt fra seg, han har ikke hjerte til å ofre vennen sin, og han tør ikke vise seg som nisse for mor og far. Når han hører at foreldrene sliter økonomisk, bestemmer han seg likevel for å dra hjem.
Han har oppgitt å bli et vanlig menneske og idet han forhindrer gåseslaktingen .... blir han STOR :-)
Budskapet er veldig tydelig: Nils ble stor når han satte andre foran sine behov.
Fortellingen avbrytes med en rekke sagt om ulike byer og landskap, samtidig som en lærer om det svenske samfunnet på begynnelsen av 1900-tallet: økende industrialisering, konflikt mellom menneske og natur, utvandringen til Amerika og tuberkulosen. Det er en parallellhistorie om søskenparet Åsa gåsapiga og Lille Mats som drar til Gällivare for lete etter far, når resten av familien har dødd av tuberkulose.
Prototypen for hovedpersonen var forfatterens adoptivbarn med samme navn. Selma Lagerlöf var lesbisk og hadde ikke egne barn. Den foreldreløse Nils var en utfordring å få i hus.
Senere ha boka inspirert Jostein Gaarder til å skrive Sofies verden.
Västanå teater i Sunne setter opp romanen for andre år på rad i 2014. Det er verdt å få med med seg. Flotte kostymer, koreografi, rulleskøyter og andre effekter. Boka er tobindsverk, og krever tålmodighet for å komme igjennom, men det er absolutt bryet verdt. Synd at nesten ingen nordmenn jeg har møtt, har hørt om den.
Historien starter med at Nils er slem med med mennesker og dyr. Forelderene straffer ham med å pugge en preken, mens de selv er i kirken. Nils plager husnissen og blir forvandlet til en nisse selv: han blir bitteliten og forstår fuglespråket. På gården lander det en flokk vissgjess, ledet av Akka fra Kebnekajse. Den hvite gåsen Morten vil slå følge med dem. Nils setter seg på gåseryggen og blir med.
Ravnen Bataki forteller gutten at dersom han følger tamgåsen til Lappland og så fører ham trygt hjem til Skåne vil han bli stor igjen. På reisen lærer Nils å være snill mot andre. Til å begynne med vil ikke gjessene ha ham i følget sitt, men godtar det, når Nils redder en gås fra reven Smirre. De flyr gjennom alle Sveriges fylker opp til Gällivare og så tilbake til Skåne, før Nils får vite at det er et vilkår til: Morten gås må slaktes for at Nils skal få tilbake sin opprinnelige størrelse. Gutten blir helt fra seg, han har ikke hjerte til å ofre vennen sin, og han tør ikke vise seg som nisse for mor og far. Når han hører at foreldrene sliter økonomisk, bestemmer han seg likevel for å dra hjem.
Han har oppgitt å bli et vanlig menneske og idet han forhindrer gåseslaktingen .... blir han STOR :-)
Budskapet er veldig tydelig: Nils ble stor når han satte andre foran sine behov.
Fortellingen avbrytes med en rekke sagt om ulike byer og landskap, samtidig som en lærer om det svenske samfunnet på begynnelsen av 1900-tallet: økende industrialisering, konflikt mellom menneske og natur, utvandringen til Amerika og tuberkulosen. Det er en parallellhistorie om søskenparet Åsa gåsapiga og Lille Mats som drar til Gällivare for lete etter far, når resten av familien har dødd av tuberkulose.
Prototypen for hovedpersonen var forfatterens adoptivbarn med samme navn. Selma Lagerlöf var lesbisk og hadde ikke egne barn. Den foreldreløse Nils var en utfordring å få i hus.
Senere ha boka inspirert Jostein Gaarder til å skrive Sofies verden.
Västanå teater i Sunne setter opp romanen for andre år på rad i 2014. Det er verdt å få med med seg. Flotte kostymer, koreografi, rulleskøyter og andre effekter. Boka er tobindsverk, og krever tålmodighet for å komme igjennom, men det er absolutt bryet verdt. Synd at nesten ingen nordmenn jeg har møtt, har hørt om den.
onsdag 16. april 2014
Frost (frozen)
Denne Disneyfilmen fikk blandet kritikk i vinter, noe av det gikk ut på "estetisk" og "klisjefullt". Jeg kan ikke si meg enig i det siste.
Filmen er inspirert av H.C.Andersens eventyr Snødronningen og bruker noen kjente motiver, men gir dem en ny vri. Historien handler om to søstre, Anna og Elsa, som er prinsesser. Elsa forvandler alt hun rører ved til is, noe foreldrene ønsker å skjule. Hun tilbringer derfor hele barndommen og ungdomstiden innelåst på et rom og med hansker på. Foreldrene omkommer i et skipforlis, og en dag kommer kroningsdagen for Elsa.Da har prins Hans dukket opp i riket og fridd til Anna. Elsa blir sint, og forvandler sommeren til vinter, for så å flykte til fjells.
Anna er opptatt av å redde søsteren, hun nekter å tro at Elsa er ond. Elsa har imidlertid truffet Annas hjerte med en istapp og Anna er i ferd med å forvandle seg til isskulptur. Kun kjærlighet kan redde henne. Her har filmen en del overraskende vendinger. Hans, som alle tror elsker Anna viser seg å være en lykkejeger med et kaldt hjerte. Bondegutten Kristoffer kommer akkurat for sent, og Anna er blitt til isskulptur. Det viser seg at kjærligheten som tiner henne kommer fra "den slemme" søsteren, Elsa, som til slutt greier å kontrollere sine evner og bruke dem kreativt. Definitivt originalt å bryte opp godt/ondt stereotypene vi kjenner fra eventyrverdenen.
Grafikken er vakker, med originale blider av trollene (som dansende steiner), morsomme snømenn og en skummel isrobot som jager heltene, samt erinsdyret Svein.
Filmen er inspirert av H.C.Andersens eventyr Snødronningen og bruker noen kjente motiver, men gir dem en ny vri. Historien handler om to søstre, Anna og Elsa, som er prinsesser. Elsa forvandler alt hun rører ved til is, noe foreldrene ønsker å skjule. Hun tilbringer derfor hele barndommen og ungdomstiden innelåst på et rom og med hansker på. Foreldrene omkommer i et skipforlis, og en dag kommer kroningsdagen for Elsa.Da har prins Hans dukket opp i riket og fridd til Anna. Elsa blir sint, og forvandler sommeren til vinter, for så å flykte til fjells.
Anna er opptatt av å redde søsteren, hun nekter å tro at Elsa er ond. Elsa har imidlertid truffet Annas hjerte med en istapp og Anna er i ferd med å forvandle seg til isskulptur. Kun kjærlighet kan redde henne. Her har filmen en del overraskende vendinger. Hans, som alle tror elsker Anna viser seg å være en lykkejeger med et kaldt hjerte. Bondegutten Kristoffer kommer akkurat for sent, og Anna er blitt til isskulptur. Det viser seg at kjærligheten som tiner henne kommer fra "den slemme" søsteren, Elsa, som til slutt greier å kontrollere sine evner og bruke dem kreativt. Definitivt originalt å bryte opp godt/ondt stereotypene vi kjenner fra eventyrverdenen.
Grafikken er vakker, med originale blider av trollene (som dansende steiner), morsomme snømenn og en skummel isrobot som jager heltene, samt erinsdyret Svein.
tirsdag 15. april 2014
1Q84
1Q84 av Haruki Murakami gir en opplevelse av dimensjoner for erfarne lesere :-) Handlingen er lagt til 1984, noe som straks linker verket til George Orwell. Historien starter med at den kvinnelige leiemorderen Aomame er på vei til oppdrag og havner i trafikkkork på motorveien i Tokyo. Taxisjåføren forteller henne at det er en måte å rekke fram i tide på: hun kan gå av på motorveien og ta rømningstrappa ned til gata, for så å ta T-banen. Han advarer imidlertid om at dette kan endre virkeligheten. Slik havner hun i parallellverdenen 1Q84, der det er 2 måner i stedet for en.
Hovedlinjen i handlingen er kjærlighetshistorien mellom Aomame og Tengo. De har gått i samme klasse, holdt hender og ble forelsket som 10 åringer, etter det har de ikke sett hverandre. Det viser seg at de er skapt for hverandre, lengter etter hverandre, men har lite sannsynlighet til å møtes i den virkelige verden, men kan gjøre det i 1Q84.
I annethvert kapittel i bok 1 og 2 ser man virkeligheten vekselvis gjennom Tengos eller Aomames øyne. Begge to hadde ulykkelig barndom: Aomame måtte være med foreldrene og forkynne Jehovas vitnenes lære på søndager, Tengo måtte kreve inn TV lisens med faren. Begge brøt med foreldrene i ung alder og har fått problemer med å binde seg til noen. Aomame er kampsportinstruktør og leiemorder. Hun dreper menn som mishandler kvinner på oppdrag fra et krisesenter drevet av en rik gammel dame. Aomame har ingen kjæreste, kun tilfeldig sex med middelaldrende menn hun plukker opp når behovet melder seg. Tengo er mattelærer på deltid og "scanner" for talenter i et litterært forlag. Han skriver også en egen roman, og har en gift elskerinne som er 10 år eldre enn han. To ensomme postmoderne mennesker i storbyen.
Også Tengo havner i parallellverdenen 1Q84, som bringer dem sammen. Dette skjer når han får i oppdrag å skrive om fortellingen Air Chrysalis av den 17-årige jenta Fuka Eri. Den handler om et lukket samfunn og en verden med to måner som styres av de mystiske Little People, som kom ut av munnen på en død geit, laget luftpuppe og kopierte hovedpersonens alterego, som de kalte dohta. Det viser seg at Fuka Eri har rømt fra sekten Sakigake, hun er dyslektisk og har fått andre til å skrive ned fortellingeen, og hevder at The Little People finnes.
Et av Aomames oppdrag blir å myrde Lederen av Sakigake, etter at hennes oppdragsgiver finner en 10 årig jente rømt fra Sakigake, som er seksuelt misbrukt. Det viser seg at Lederen vet om Aomames intensjoner og at han selv ønsker å bli drept: Han forteller henne en annen versjon av historien: han gjennomførte samleier med dohtaer for at Little People skulle kommunisere med ham. Han kommer med et tydelig budskap til Aomame om at hun og Tengo aldri ville møtes i den virkelige verden. Samme natt som Aomame tok Lederen av dage, "voldtar" Fuka Eri Tengo, mens han ikke er i stand til å røre på seg.
Etter Lederens død leier Sakigake detektiven Ushikawa til å spore opp Aomame. Han har allerede vært til stede i handlingen, da han sporet opp Tengo med et mystisk stipend. I en tredel av kapitlene i bok 3 blir synsvinkelen lagt til han.
Romanen har flere overnaturlige elementer. Sentralt i bok 3 er Tengos forhold til faren, som går i koma. Mens Tengo leser for den bevisstløse kroppen på sykehjemmet, renner farens ånd på dørene til Tengo, Aomame og Ushikawa for å kreve TV lisens. Det viser seg at Aomame venter Tengos barn som resultat av samleiet Fuka Eri gjennomførte med ham. Etter hvert forklares noen av gåtene i historia, men noen spørsmål blir igjen.
Er faren til Tengo hans biologiske far? Det virker som Tengo gir opp å få svar på dette, selv om han håper gjennom store deler av handlinga å få bekreftelse på at det ikke er tilfelle.
Hvem er egentlig Kumi Adachi? Når Tengo tilbringer en natt med sykepleiersken, forteller hun at hun har dødd en gang og blitt gjenfødt. Dødsårsaken var kvelning med belte fra et badekåpe. dvs samme dødsårsak som Tengos mor. Hun anmoder også Tengo om å forlate "kattebyen" (som er Tengos navn på 1Q84) før "utgangen stenges". Er Kumi moras alterego? Og er byen med sykehjemmet egentlig de dødes by? Verdt å merke seg er også det at når Tengo drar fra byen, bærer sykepleieren på vakt navneskiltet Tamaki (Aomames avdøde venninne).
Møter Tengo den virkelige Fuka Eri eller hennes dohta? Hun snakker på en merkelig måte, uten å markere spørsmål, og sier at hun ikke har kommet i puberteten i en alder av 17.
Blir Ushikawa klonet? Etter at den stygge detektiven blir tatt av dage, kommer Little People ut av munnen hans for å lage en luftpuppe.
Har Tengo og Aomame kommet tilbake til 1984? Etter å ha klatret opp rømningstrappa til motorveien og kommer til en verden med en måne. Esso-reklamen som Aomame husker er imidlertid speilvendt.
Hvis man kan kalle en roman polyfonisk er 1Q84 definitivt et eksempel på det. Murakamis personer leser eller diskuterer en rekke litterære og visuelle kunstverk. Blant disse stemmene finner vi:
Charles Dickens, Anton Chehov, Dostojevski, Tolstoj ,Kafka, Karen Blixen, Edvard Munch, George Orwell. Murakami viser på denne måten en kjennskap til vestlig kultur, som mange europeere kan misunne.
Hovedlinjen i handlingen er kjærlighetshistorien mellom Aomame og Tengo. De har gått i samme klasse, holdt hender og ble forelsket som 10 åringer, etter det har de ikke sett hverandre. Det viser seg at de er skapt for hverandre, lengter etter hverandre, men har lite sannsynlighet til å møtes i den virkelige verden, men kan gjøre det i 1Q84.
I annethvert kapittel i bok 1 og 2 ser man virkeligheten vekselvis gjennom Tengos eller Aomames øyne. Begge to hadde ulykkelig barndom: Aomame måtte være med foreldrene og forkynne Jehovas vitnenes lære på søndager, Tengo måtte kreve inn TV lisens med faren. Begge brøt med foreldrene i ung alder og har fått problemer med å binde seg til noen. Aomame er kampsportinstruktør og leiemorder. Hun dreper menn som mishandler kvinner på oppdrag fra et krisesenter drevet av en rik gammel dame. Aomame har ingen kjæreste, kun tilfeldig sex med middelaldrende menn hun plukker opp når behovet melder seg. Tengo er mattelærer på deltid og "scanner" for talenter i et litterært forlag. Han skriver også en egen roman, og har en gift elskerinne som er 10 år eldre enn han. To ensomme postmoderne mennesker i storbyen.
Også Tengo havner i parallellverdenen 1Q84, som bringer dem sammen. Dette skjer når han får i oppdrag å skrive om fortellingen Air Chrysalis av den 17-årige jenta Fuka Eri. Den handler om et lukket samfunn og en verden med to måner som styres av de mystiske Little People, som kom ut av munnen på en død geit, laget luftpuppe og kopierte hovedpersonens alterego, som de kalte dohta. Det viser seg at Fuka Eri har rømt fra sekten Sakigake, hun er dyslektisk og har fått andre til å skrive ned fortellingeen, og hevder at The Little People finnes.
Et av Aomames oppdrag blir å myrde Lederen av Sakigake, etter at hennes oppdragsgiver finner en 10 årig jente rømt fra Sakigake, som er seksuelt misbrukt. Det viser seg at Lederen vet om Aomames intensjoner og at han selv ønsker å bli drept: Han forteller henne en annen versjon av historien: han gjennomførte samleier med dohtaer for at Little People skulle kommunisere med ham. Han kommer med et tydelig budskap til Aomame om at hun og Tengo aldri ville møtes i den virkelige verden. Samme natt som Aomame tok Lederen av dage, "voldtar" Fuka Eri Tengo, mens han ikke er i stand til å røre på seg.
Etter Lederens død leier Sakigake detektiven Ushikawa til å spore opp Aomame. Han har allerede vært til stede i handlingen, da han sporet opp Tengo med et mystisk stipend. I en tredel av kapitlene i bok 3 blir synsvinkelen lagt til han.
Romanen har flere overnaturlige elementer. Sentralt i bok 3 er Tengos forhold til faren, som går i koma. Mens Tengo leser for den bevisstløse kroppen på sykehjemmet, renner farens ånd på dørene til Tengo, Aomame og Ushikawa for å kreve TV lisens. Det viser seg at Aomame venter Tengos barn som resultat av samleiet Fuka Eri gjennomførte med ham. Etter hvert forklares noen av gåtene i historia, men noen spørsmål blir igjen.
Er faren til Tengo hans biologiske far? Det virker som Tengo gir opp å få svar på dette, selv om han håper gjennom store deler av handlinga å få bekreftelse på at det ikke er tilfelle.
Hvem er egentlig Kumi Adachi? Når Tengo tilbringer en natt med sykepleiersken, forteller hun at hun har dødd en gang og blitt gjenfødt. Dødsårsaken var kvelning med belte fra et badekåpe. dvs samme dødsårsak som Tengos mor. Hun anmoder også Tengo om å forlate "kattebyen" (som er Tengos navn på 1Q84) før "utgangen stenges". Er Kumi moras alterego? Og er byen med sykehjemmet egentlig de dødes by? Verdt å merke seg er også det at når Tengo drar fra byen, bærer sykepleieren på vakt navneskiltet Tamaki (Aomames avdøde venninne).
Møter Tengo den virkelige Fuka Eri eller hennes dohta? Hun snakker på en merkelig måte, uten å markere spørsmål, og sier at hun ikke har kommet i puberteten i en alder av 17.
Blir Ushikawa klonet? Etter at den stygge detektiven blir tatt av dage, kommer Little People ut av munnen hans for å lage en luftpuppe.
Har Tengo og Aomame kommet tilbake til 1984? Etter å ha klatret opp rømningstrappa til motorveien og kommer til en verden med en måne. Esso-reklamen som Aomame husker er imidlertid speilvendt.
Hvis man kan kalle en roman polyfonisk er 1Q84 definitivt et eksempel på det. Murakamis personer leser eller diskuterer en rekke litterære og visuelle kunstverk. Blant disse stemmene finner vi:
Charles Dickens, Anton Chehov, Dostojevski, Tolstoj ,Kafka, Karen Blixen, Edvard Munch, George Orwell. Murakami viser på denne måten en kjennskap til vestlig kultur, som mange europeere kan misunne.
mandag 3. februar 2014
"Halvbroren, Lars Saabye Christensen
"Hvor mye må man lyve for å bli trodd?" spør hovedpersonen Barnum i Halvbroren av Lars Saabye Christensen, en setning som er ganske genial. Barnum er en lystløgner som utvikler seg til en fortellertalent, manusforfatter og en "hvit løgn" som han kaller seg selv et sted i boka.
Bokas sjarm består i fortellingens mange lang: en slekshistorie, fortellingen om et vennskap. et essay om tiden og kronologi og fortelling om fortellingen.
Romanen åpner med at Vera Jebsen blir voldtatt av en mann som manglet 1 finger på den ene hånden, mens hun henter klesvasken på tørkeloften 8 mai 1945. Slik blir Barnums halvbror Fred unnfanget. Vera deler leilighet med moren Boletta, og bestemoren Den Gamle, og blir tredjegenerasjons alenemor. Noen år senere dukker Arnold Nilsen opp i livet deres. Han kjører en Buick, har en koffert full av applaus og prater som en av Hamsuns romaner ifølge den Gamle ."Han snakker som en roman vi engang kastet i kaminen" (s. 146). Merkelig nok mangler han en finger på venstre hånden samt alle fingrene på høyre, etter mineryddingsulykke. Han gifter seg med Vera og blir far tiL Barnum, som er oppkalt etter en verdenskjent sirkusskikkelse grunnet farens bakgrunn fra omreisende sirkus. For leseren blir det ganske åpenbart at halvbroren egentlig er en helbror, noe brødrene er uvitende om gjennom handlingsforløpet. Fred dreper til og med den forhatte "stefaren"i en "diskos-ulykke", for så å forsvinne i 28 år for å lete etter sin far eller Grønlandsbrevet fra oldefaren, som Arnold solgte til frimerkehanleren Oscar Miil.
Den andre sentrale historien er om vennskapet mellom den kortvokste Barnum, den tjukke Peder Miil og Vivian Wie. som blir kalt for Ulykken. Hun ble født i en bilulykke da faren hennes kjørte av veien for ikke å kollidere med Arnolds Buick. De tre blir kjent med hverandre på danseskolen, da Barnum forsøker å danse med Peder, som resulterer i at begge blir kastet ut, mens Vivian slutter selv. Alle tre har noen feil , som gjør dem mer verdifulle, i likhet med defekte frimerker, forteller Peder (hvis far er frimerkehandler). Etter hvert som Barnum blir manusforfatter, blir Peder hans impresario, mens Vivian blir Barnums samboer.
Hamsun er sentral i romanen. I tillegg til at Arnold snakker som en av hans romaner, havner Barnum, Peder og Vivian som statister i innspillingen av "Sult", som Vivian leser for moren sin, og Barnum får Hamsuns samlede verker i gave, som er en erstaning for bøkene som endte i peisen på frigjøringsdagen i 1945.
Metafortellingen består i at Barnum forteller om hvordan fortellingen blir til, med gjentatte refleksjoner om tid og kronologi. "Jeg klipper livet mitt, livet vårt i stykker. Jeg har brutt meg inn i klipperommet med en saks av sølv, og siden limer jeg bitene sammen, med mine små hender i en annen rekkefølge. Og tilgi meg hvis jeg må lyve, for løgnen er bare det man føyer til for å få bruddflatene til å passe i fortellingens linjal" (s. 252).
Barnums fortelletalent viser seg når han vinner en skrivekonkurranse med en novelle om gutten om den lille byen, som er forankret i hans egne erfaringer. Senere vinner han Norsk films konkurranse om beste manus med "Fetning", som også er basert på hans eget liv. Han får premien og en beskjed om at manuset aldri kan bli til film,samt en oppfordring til å skrive en manus om den forsvunne halvbroren som bærer tittelen "Nattmannen". I denne kjenner vi igjen romanens fortelling. På slutten av romanen kommer Fred tilbake "For å fortelle deg dette". Vi får dermed et svar på hvordan Barnum har fått kjennskap til familiehemmelighetene.
Et gjennomgangstema er også Tiden., som blir levende og inntar ulike former: "Tiden er uten kanter" s. 175, "i rusen år tiden amok" (s. 603), "t for tale, t for taushet, t for tid" (s 639).
Et spørsmål leseren ikke får svar på er hvem som er faren til Vivians barn. Et helt kapittel er viet Barnums tur med sædprøve til Rikshospitalet, hvor han får vite at han er steril. Likevel er Vivian gravid, noe Barnum har vanskelig for å fordøye, samtidg som han ikke vil fortelle om sin infertilitet.
En forklaring som byr seg når en legger sammen bitene i puslespillet er at Fred kan være faren. Han hadde et godt øye til Vivian under sin korte bokserkarriere. Et annet moment er kofferten med applaus som Barnum plutselig finner i kjellerboden uten noe logisk forklaring, "Han har vært her. Kanskje har han sovet her nede. Han har sett ansiktet mitt. Han har sett tiden som har gått. Han har sett oss" (s. 617). Fred reiste nemlig med kofferten, for 28 år siden, og har ikke vært borte hele tiden.
Det ligger kanskje også noe symbolikk i at Vivian flytter inn på "tørkeloftet" som er bygd om til leilighet.
Jeg leste denne boka halvveis for 10 år siden, og la den fra meg da de 650 sidene virket som Bøygen.
Nå, etter å ha lest hele, synes jeg at det var absolutt verdt det, og det frister med en gjennomlesning til om et år eller to på leting etter nye lag. Skikkelig leserglede! Jeg tviler på at filmatiseringen kan erstatte det!
Bokas sjarm består i fortellingens mange lang: en slekshistorie, fortellingen om et vennskap. et essay om tiden og kronologi og fortelling om fortellingen.
Romanen åpner med at Vera Jebsen blir voldtatt av en mann som manglet 1 finger på den ene hånden, mens hun henter klesvasken på tørkeloften 8 mai 1945. Slik blir Barnums halvbror Fred unnfanget. Vera deler leilighet med moren Boletta, og bestemoren Den Gamle, og blir tredjegenerasjons alenemor. Noen år senere dukker Arnold Nilsen opp i livet deres. Han kjører en Buick, har en koffert full av applaus og prater som en av Hamsuns romaner ifølge den Gamle ."Han snakker som en roman vi engang kastet i kaminen" (s. 146). Merkelig nok mangler han en finger på venstre hånden samt alle fingrene på høyre, etter mineryddingsulykke. Han gifter seg med Vera og blir far tiL Barnum, som er oppkalt etter en verdenskjent sirkusskikkelse grunnet farens bakgrunn fra omreisende sirkus. For leseren blir det ganske åpenbart at halvbroren egentlig er en helbror, noe brødrene er uvitende om gjennom handlingsforløpet. Fred dreper til og med den forhatte "stefaren"i en "diskos-ulykke", for så å forsvinne i 28 år for å lete etter sin far eller Grønlandsbrevet fra oldefaren, som Arnold solgte til frimerkehanleren Oscar Miil.
Den andre sentrale historien er om vennskapet mellom den kortvokste Barnum, den tjukke Peder Miil og Vivian Wie. som blir kalt for Ulykken. Hun ble født i en bilulykke da faren hennes kjørte av veien for ikke å kollidere med Arnolds Buick. De tre blir kjent med hverandre på danseskolen, da Barnum forsøker å danse med Peder, som resulterer i at begge blir kastet ut, mens Vivian slutter selv. Alle tre har noen feil , som gjør dem mer verdifulle, i likhet med defekte frimerker, forteller Peder (hvis far er frimerkehandler). Etter hvert som Barnum blir manusforfatter, blir Peder hans impresario, mens Vivian blir Barnums samboer.
Hamsun er sentral i romanen. I tillegg til at Arnold snakker som en av hans romaner, havner Barnum, Peder og Vivian som statister i innspillingen av "Sult", som Vivian leser for moren sin, og Barnum får Hamsuns samlede verker i gave, som er en erstaning for bøkene som endte i peisen på frigjøringsdagen i 1945.
Metafortellingen består i at Barnum forteller om hvordan fortellingen blir til, med gjentatte refleksjoner om tid og kronologi. "Jeg klipper livet mitt, livet vårt i stykker. Jeg har brutt meg inn i klipperommet med en saks av sølv, og siden limer jeg bitene sammen, med mine små hender i en annen rekkefølge. Og tilgi meg hvis jeg må lyve, for løgnen er bare det man føyer til for å få bruddflatene til å passe i fortellingens linjal" (s. 252).
Barnums fortelletalent viser seg når han vinner en skrivekonkurranse med en novelle om gutten om den lille byen, som er forankret i hans egne erfaringer. Senere vinner han Norsk films konkurranse om beste manus med "Fetning", som også er basert på hans eget liv. Han får premien og en beskjed om at manuset aldri kan bli til film,samt en oppfordring til å skrive en manus om den forsvunne halvbroren som bærer tittelen "Nattmannen". I denne kjenner vi igjen romanens fortelling. På slutten av romanen kommer Fred tilbake "For å fortelle deg dette". Vi får dermed et svar på hvordan Barnum har fått kjennskap til familiehemmelighetene.
Et gjennomgangstema er også Tiden., som blir levende og inntar ulike former: "Tiden er uten kanter" s. 175, "i rusen år tiden amok" (s. 603), "t for tale, t for taushet, t for tid" (s 639).
Et spørsmål leseren ikke får svar på er hvem som er faren til Vivians barn. Et helt kapittel er viet Barnums tur med sædprøve til Rikshospitalet, hvor han får vite at han er steril. Likevel er Vivian gravid, noe Barnum har vanskelig for å fordøye, samtidg som han ikke vil fortelle om sin infertilitet.
En forklaring som byr seg når en legger sammen bitene i puslespillet er at Fred kan være faren. Han hadde et godt øye til Vivian under sin korte bokserkarriere. Et annet moment er kofferten med applaus som Barnum plutselig finner i kjellerboden uten noe logisk forklaring, "Han har vært her. Kanskje har han sovet her nede. Han har sett ansiktet mitt. Han har sett tiden som har gått. Han har sett oss" (s. 617). Fred reiste nemlig med kofferten, for 28 år siden, og har ikke vært borte hele tiden.
Det ligger kanskje også noe symbolikk i at Vivian flytter inn på "tørkeloftet" som er bygd om til leilighet.
Jeg leste denne boka halvveis for 10 år siden, og la den fra meg da de 650 sidene virket som Bøygen.
Nå, etter å ha lest hele, synes jeg at det var absolutt verdt det, og det frister med en gjennomlesning til om et år eller to på leting etter nye lag. Skikkelig leserglede! Jeg tviler på at filmatiseringen kan erstatte det!
tirsdag 21. januar 2014
Hoffmanns eventyr i Den norske operaen
Ernst Theodor Amadeus Hoffmann er representant for den tyske Romantikken, og som flere andre samtidige forfattere skrev han eventyr. Det er få som har hørt om ham, men ett av verkene hans er gått inn i kulturhistorien. Eventyret "Nøtteknekkeren" som ligger til grunn for Tsjaikovskijs ballett er nemlig ett av Hoffmanns mange eventyr.
Operaen av Jacque Offenbach baserer seg på 4 av eventyrene og innledes ved at Hoffmann er i kneipa og forteller om den onde dvergen Klein Zach. Han avbryter fortellingen og begynner å fortelle om sitt tragiske kjærlighetsliv som består av 3 historier. I den første blir han forelsket i den mekaniske dukken Olympia, som blir ødelagt av sin skaper. I neste omgang faller han for sangerinnen Antoni, som har fått beskjed om at hun må gi avkall på karrieren fordi hun har for dårlig helse og kan dø, noe hun også gjør. Den tredje gangen forelsker Hoffmann seg i den prostituerte Giulietta, som forlater ham til fordel for en annen kunde, og som dikteren dreper i et raserianfall. Til slutt er han tilbake i kneipa, der musen oppfordrer ham til å skape sorgene sine om til kunst. Hoffmann fortsetter å synge om Klein Zach.
Det er en trend å modernisere klassiske verk, noe også denne oppsetningen bærer preg av. Scenografien fortjener blandet kritikk. Kneipa består av en naken scene overtrukket med "søppelsekk" og statister i joggedresser og MC-jakker. Hva bidrar dette til?
Første akt, som handler om den mekaniske dukken, er imidlertid svært vellykket. Det er en flokk utsillingsdukker og speil som senkes fra taket ( "It´s raining babes"?) , blant dem sngeringen. En del erotisk koreografi mellom Hoffmann og dukken, gir mening.
I andre akt møter vi sangerne i tidsriktige kostymer og er plassert i et "rom" langt borte. Det hele ligner et bilde, helt til "rommet" starter å bevege seg sakte mot oss. Her virker imidlertid den erotiske moderniseringen fullstendig malplassert: Hvorfor gjennomfører legen en gynekologisk undersøkelse på en sangerinne som trolig har tuberkulose, og hvordan bør man tolke duen som flyr ut fra under skjørtene til Antonia? Mot slutten tar scenografien seg opp igjen: Hoffmann skriver Antonias navn i blod på veggen, og mens veggen sakte glir bakover, dukker Giulietta opp på scenen. Minnene blekner, en ny flamme er i anmarsj. Stilig utforming.
Tredje akt byr på en overraskelse: en diger konstruksjon stiger opp med mye lyseffekter. I grunnen stilig hvis en ikke kjente librettoen fra før. Når du venter å se en gondol i Venezia, blir det litt voldsomt med Titanic.
Selv om noe av scenografien er uforståelig, var dette imidlertid en flott opplevelse.
Denne operaen er blant de mindre kjente, men to av ariene fremføres veldig ofte uavhengig av helheten. Det er "Klein Zach" og "Belle nuit, nuit d´ámour".
Operaen av Jacque Offenbach baserer seg på 4 av eventyrene og innledes ved at Hoffmann er i kneipa og forteller om den onde dvergen Klein Zach. Han avbryter fortellingen og begynner å fortelle om sitt tragiske kjærlighetsliv som består av 3 historier. I den første blir han forelsket i den mekaniske dukken Olympia, som blir ødelagt av sin skaper. I neste omgang faller han for sangerinnen Antoni, som har fått beskjed om at hun må gi avkall på karrieren fordi hun har for dårlig helse og kan dø, noe hun også gjør. Den tredje gangen forelsker Hoffmann seg i den prostituerte Giulietta, som forlater ham til fordel for en annen kunde, og som dikteren dreper i et raserianfall. Til slutt er han tilbake i kneipa, der musen oppfordrer ham til å skape sorgene sine om til kunst. Hoffmann fortsetter å synge om Klein Zach.
Det er en trend å modernisere klassiske verk, noe også denne oppsetningen bærer preg av. Scenografien fortjener blandet kritikk. Kneipa består av en naken scene overtrukket med "søppelsekk" og statister i joggedresser og MC-jakker. Hva bidrar dette til?
Første akt, som handler om den mekaniske dukken, er imidlertid svært vellykket. Det er en flokk utsillingsdukker og speil som senkes fra taket ( "It´s raining babes"?) , blant dem sngeringen. En del erotisk koreografi mellom Hoffmann og dukken, gir mening.
I andre akt møter vi sangerne i tidsriktige kostymer og er plassert i et "rom" langt borte. Det hele ligner et bilde, helt til "rommet" starter å bevege seg sakte mot oss. Her virker imidlertid den erotiske moderniseringen fullstendig malplassert: Hvorfor gjennomfører legen en gynekologisk undersøkelse på en sangerinne som trolig har tuberkulose, og hvordan bør man tolke duen som flyr ut fra under skjørtene til Antonia? Mot slutten tar scenografien seg opp igjen: Hoffmann skriver Antonias navn i blod på veggen, og mens veggen sakte glir bakover, dukker Giulietta opp på scenen. Minnene blekner, en ny flamme er i anmarsj. Stilig utforming.Tredje akt byr på en overraskelse: en diger konstruksjon stiger opp med mye lyseffekter. I grunnen stilig hvis en ikke kjente librettoen fra før. Når du venter å se en gondol i Venezia, blir det litt voldsomt med Titanic.
Selv om noe av scenografien er uforståelig, var dette imidlertid en flott opplevelse.
Denne operaen er blant de mindre kjente, men to av ariene fremføres veldig ofte uavhengig av helheten. Det er "Klein Zach" og "Belle nuit, nuit d´ámour".
Abonner på:
Innlegg (Atom)