Hoffmanns eventyr i Den norske operaen

Ernst Theodor Amadeus Hoffmann er representant for den tyske Romantikken, og som flere andre samtidige forfattere skrev han eventyr. Det er få som har hørt om ham, men ett av verkene hans er gått inn i kulturhistorien. Eventyret "Nøtteknekkeren" som ligger til grunn for Tsjaikovskijs ballett er nemlig ett av Hoffmanns mange eventyr.

Operaen av Jacque Offenbach baserer seg på 4 av eventyrene og innledes ved at Hoffmann er i kneipa og forteller om den onde dvergen Klein Zach. Han avbryter fortellingen og begynner å fortelle om sitt tragiske kjærlighetsliv som består av 3 historier. I den første blir han forelsket i den mekaniske dukken Olympia, som blir ødelagt av sin skaper. I neste omgang faller han for sangerinnen Antoni, som har fått beskjed om at hun må gi avkall på karrieren fordi hun har for dårlig helse og kan dø, noe hun også gjør. Den tredje gangen forelsker Hoffmann seg i den prostituerte Giulietta, som forlater ham til fordel for en annen kunde, og som dikteren dreper i et raserianfall. Til slutt er han tilbake i kneipa, der musen oppfordrer ham til å skape sorgene sine om til kunst. Hoffmann fortsetter å synge om Klein Zach.

Det er en trend å modernisere klassiske verk, noe også denne oppsetningen bærer preg av.  Scenografien fortjener blandet kritikk. Kneipa består av en naken scene overtrukket med "søppelsekk" og statister i joggedresser og MC-jakker. Hva bidrar dette til?



Første akt, som handler om den mekaniske dukken, er imidlertid svært vellykket. Det er en flokk utsillingsdukker og speil som senkes fra taket ( "It´s raining babes"?) , blant dem sngeringen. En del erotisk koreografi mellom Hoffmann og dukken, gir mening.

I andre akt møter vi sangerne i tidsriktige kostymer og er plassert i et "rom" langt borte. Det hele ligner et bilde, helt til "rommet" starter å bevege seg sakte mot oss. Her virker imidlertid den erotiske moderniseringen fullstendig malplassert: Hvorfor gjennomfører legen en gynekologisk undersøkelse på en sangerinne som trolig har tuberkulose, og hvordan bør man tolke duen som flyr ut fra under skjørtene til Antonia? Mot slutten tar scenografien seg opp igjen: Hoffmann skriver Antonias navn i blod på veggen, og mens veggen sakte glir bakover, dukker Giulietta opp på scenen. Minnene blekner, en ny flamme er i anmarsj. Stilig utforming.

Tredje akt byr på en overraskelse: en diger konstruksjon stiger opp med mye lyseffekter. I grunnen stilig hvis en ikke kjente librettoen fra før. Når du venter å se en gondol i Venezia, blir det litt voldsomt med Titanic.

Selv om  noe av scenografien er uforståelig, var dette imidlertid en flott opplevelse.
Denne operaen er blant de mindre kjente, men to av ariene fremføres veldig ofte uavhengig av helheten. Det er "Klein Zach" og "Belle nuit, nuit d´ámour".