Glahn og Edvarda: en annerledes kjærlighet?

Hamsuns skildringer av kjærlighet er vidt ulike: fra den mest romantiske til det helt praktiske. I Markens grøde skildres følgende kjærlighetshistorie: Enstøingen Isak rydder seg en gård på Sellanraa og sender ut forespørsel om en ledig kvinne, da han trenger hjelp på gården. Det er så avsides at den eneste som lar seg friste av tilbudet er Inger med hareskåret. Isak er tydeligvis ikke mye kresen på det. De ligger i samme seng (i mangel på flere), han gir uttrykk for at han er lysten og han "får" henne. Romantisk eller praktisk? Når og hvor ble egentlig den romantiske kjærlighet oppfunnet? Var det noe som hørte overklassen til?

"Pan" er en dramatisk kjærlighetshistorie om to annerledes mennesker som møtes i det nordlandske natur, og som en skulle forvente kunne fått en happy ending: hovedpersonene faller for hverandre fra starten av, betatt av hverandres annerledeshet. Historien får imidlertid en helt annen slutt: Edvarda inngår et arrangert ekteskap, Glahn dør i et arrangert selvmord. Hvorfor går det egentlig som det går?

Edvarda oppfører seg annerledes en man skulle forvente av piker fra hennes stand, og har et utseende som avviker sterkt fra samtidens skjønnhetsideal. Til tross for sine 20 år,  ser hun ut som en formløs 15-åring, høy og brun i huden (et utseende som kunne gjort seg på dagens catwalk, men neppe var attraktiv i 1850-tallets Nordland). Hun er en rikmannsdatter, men klærne er oppfarget eller for korte, hendene urene, skoene utgått.  Hun kysser Glahn i alle gjestenes påsyn i et selskap fordi det bare er ham hun vil ha, ikke noe man akkurat forvender av dannede overklassepiker. Og selv om han er "prinsen" finner hun glede i å leke med ham, gjøre ham sjalu, dumme han ut foran andre. Edvarda er lite feminin, lunefull, utfordrende. Hva ser så  løytnanten i denne Twiggy/Tomboy/hippie-skikkelsen? Annerledeshet.

Glahn er også annerledes. En forventer at en løytnant kan overklassens sosiale koder, men Glahn er alt annet enn dannet. Han vifter med flueboka i et selskap, lager riper i gulvet, velter glass, slenger spydigheter til gjestene.  Samtidig utstråler hans skikkelse voldsom erotisk kraft.  Nesten alle beskrivelser av ham har en erotisk undertone.  Han fører samtaler med de "kjønnslig berusede" blomstene i skogen. Ved en anledning ønsker han å gi Edvarda en gave, men oppdager at det eneste verdifulle han eier er krutthornet med Panfiguren (et opplagt fallossymbol). Hans "dyriske blikk" blir viet stor oppmerksomhet i romanen.  Men hva vil Edvarda med denne ubehøvlede villmannen som eier en stake og et dyrisk blikk, når det er tilgang på dannede beilere? Annerledeshet.

To annerledes mennesker velger annerledes. Begge to faller for hverandre, og begge to er for stolte og krenkbare, og blir etter hvert mest opptatt av å såre hverandre. Edvarda sparer "karrig" på sin kjærlighet, Glahn tar igjen med å innlede et forhold til den uselviske og jordnære Eva som gir ham alt uten å vente noe i retur. I en samtale med Eva innrømmer Glahn følgende: "Jeg elsker en Kjærlighetsdrøm jeg hadde engang, jeg elsker dig og jeg elsker denne Plet Jord". På Evas spørsmål om hva han elsker mest, blir svaret: Drømmen.

Der har man kanskje svaret på hvorfor de gir hverandre sår i stedet for godhet. Elsker Glahn virkelig Edvarda? Og elsker Edvarda virkelig Glahn? Eller er begge egentlig forelsket i forelskelsen, i drømmen om ham/henne ikke i det virkelige mennesket. Da er det ikke overraskende at de mislykkes i sin kjærlighet.
  Pan blir en historie om det moderne menneskets kjærlighet til en drøm, som gjør det ensomt.

Resistire : en sang om ikke å gi opp

En sang med en flott tekst om aldri å gi opp. Den ble brukt i Pedro Almod\ovars film "Bind meg, elsk meg", som ble Antonio Banderas sitt gjennombrudd. Den er laget av Duo dinámico, men jeg har funnet også en rockversjon.

Skal holde ut

Når jeg taper alle mine kamper
Når jeg går til sengs i ensomhet,
Når alle utveier virker lukket
og når natta ikke gir meg fred.

Når jeg frykter stillheten omkring meg,
når det blir for hardt å stå oppreist,
når ens egne minner blir opprørske
og man stilles mot den harde vegg.

Refreng: Skal holde ut, for jeg vil leve livet,
              og bli til jern, mens huden blir til stål.
              Om livets vinder stadig blåser kraftig,
              blir jeg som sivet bøyd og reiser meg igjen.
              Skal holde ut, oppreist mot alt i verden,
               vil tåle slag, og aldri gir jeg opp,
               selv når alle drømmer går i stykker,
               skal holde ut (2)

Når verdens fortryllelse forsvinner,
og min egen fiende blir meg,
Når lengslens spisse kniver stikker
og min egen stemme blir ukjent.
Når galskapens trusler henger over,
når å kaste kron og mynt slår feil,
og når satan stikker kjepp i hjula
eller om jeg savner deg.

Refreng:


Norsk oversettelse: Edvarda

Mandø

Mandø ligger i Vadehavet nasjonalpark, utenfor Ribe. Den har 40 innbyggere som driver jordbruk og markene bskyttes av diker. Det spesielle er at tidevannet avskjærer veiforbindelsen vei høyvann 2 ganger i døgnet. Derfor skal man ikke kjøre uten å vite når høyvannet setter inn. Kult :-)

 http://www.dagbladet.no/2013/07/10/tema/reise/ferie/danmark_and_natur/danmark/27767763/

Ribe

Ribe er Danmarks eldste by, og fylte 1300 år i 2010. Storken har gjennom tidene vært byens kjennemerke, og i perioder på 1930 og 1940-tallet har opptil 150 fugler samlet seg der. De siste årene har storken imidlertid sviktet, noe som sannsynligvis henger sammen med ødeleggelse av våtmarkene, så redet på det gamle rådhuset stod tomt. Det er imidlertid en flott atmosfære, da slike småbyer har bevart mye av sitt opprinnelige image. Ribes Vikinger er et morsomt museum hvor barna kan få leke vikinger og riddere og kle seg uti middelalderkostymer. Raadhuset Conditori er et koselig overnattigssted, og Pizzeria Pinocchio er et spisested å anbefale (både pga pizza, biff og hyggelige service).

Vårstemninger

Othello på Nationaltheatret

Othello skal være en typisk tragisk helt i et aristotelisk drama.  Helten er edel og begår en feil som bringer en katastrofe. Siden helten er edel,  identifiserer publikum seg med ham. Men er det slik sett fra en annen tid.
 Othello er en general i 1600-tallets Venezia. Han er en kristen mór (fra Mauretania), som har opplevd mange motbakker, men nådd en høy posisjon. Senatordatteren Desdemona (som har avvist flere beilere) forelsker seg i ham og de gifter seg i all hemmelighet.  Men Othello utnevner den unge Cassio til løytnat i stedenfor sin trofaste fanebærer, fenriken Iago. Den forbigåtte Iago tar en grusom hevn. Han får Othello til å tro at Desdemona har vært utro med Cassio, noe som fører til at Othello begår et æresdrap.

Å se på konflikten med dagens øyne er interessant. Prototypen til Iago er karakteren Vice (Synden) fra middelalderens moralitet. Iago er tvers igjennom ond.  Er det så enkelt? Dagens publikum er vant til antihelter, og til tider kan vi identifisere oss med antihelten. Iago er forbigått, det er forståelig at han vil hevne seg. Han er ondskapsfull, men også vittig, smart.

Fordommene Othello møter i 1600-tallets Venezia er gjennkjennelige i dagens samfunn. Hva om en flink vestkantpike kom hjem med en mørkhudet advokat, lege, IT-konsulent? Familie og venner vil nok advart mot kulturfosrskjeller og beilerens temperament.

Så til helten selv.  Kan Othello unnskyldes? Hvilken feil er det han begår? Han er godtroende og ""sluker" argumentene Iago kommer med og "bevisene" som foreligger til tross for at Emilia (Iagos kone og Desdemonas kammerpike går god for fruen). Burde han ikke gått grundigere i saken? Og er det riktig av kristen helt å begå æresdrap? Man kan skylde på temperamentet, men blir det overbevisende affekt når helten lar kona be en bønn før han dreper henne med ordene: "Jeg dreper ikke før din sjel er rede"?

Nei, jeg klarer dessverre ikke identifisere meg med denne helten. Men det er morsomt å se en hvit svenske i hovedrollen. De er jo utlendinger de også :-). 

Og hvorfor er Nationaltheatret så glad i naken scene for tiden? Det er ikke nødvendig å ha tidsriktige kulisser i hver eneste oppsetning, men noe kulisser skader ikke.

Mummipappa og det aristoteliske dramaet

Aristoteles´poetikk danner grunnlaget for utviklingen av tragediesjangeren. For at et drama skulle være vellykket, måtte en del krav være oppfylt. Tragedien skulle virke på publikums følelser og føre til renselse (katharsis), ergo gjøre publikum til bedre mennesker. Dette forutsatte en helt som var edel og opphøyet, noen man kunne føle sympati for når denne ble rammet av katastrofen. Men hvordan havnet en edel person i et uføre? Jo, ved å begå feil mot bedre viten. Og for å oppnå større virkning skulle  personene være  beslektet med hverandre. Man sjokkerer mest når folk i en familie er slemme mot hverandre. (Ikke ulikt islendingesagaene, der en kvinne ber mannen sin drepe broren hennes for å hevne eksmannens død; jfr. Gislesaga). I antikke Helllas var det også strenge krav til metrikk, altså hvor mange stavelser en verselinje skulle inneholde og hvordan trykkmønsteret skulle være. I "Farlig midtsommer" får Mummipappa en leksjon om dette:


"Om kvelden var Mummitrollets pappa ferdig med skuespillet og leste det høyt for de andre. Ingen avbrøt ham, og da han var ferdig, ble det helt stille. Endelig sa Emma: -Nei.  Neinei. Nei, og atter nei!
- Var det så dårlig, sa Mummipappa nedslått.
-Verre, sa Emma. Hør her:
"Jeg er ei redd for løver det ringeste slag.
jeg slår dem i hjel hver bidige dag."
-Grusomt.
-Jeg vil absolutt ha med en løve, sa Mummipappa sta.
-De skal skrive heksameter! Heksameter! Ikke rime.
-Hva mener du, heksameter,sa Mummipappa.
- Ja, sånn: tamta -ratam-tarara-tara-tam-taratamtara-tam-tam, forklarte Emma.
Mummipappa lysnet. -  Mener du: redsel-jegaldriharkjent-og en løv-ejegglad-elig-kverker? spurte han.
- Det kommer seg, sa Emma. - Skriv nå altsammen om igjen til heksameter. Og husk at i et ordentlig sørgespill i gammel god stil skal alle være i familie med hverandre.
- Men hvordan kan de være så sinte på hverandre hvis de er i familie? spurte Mummimamma forsiktig.- Og finnes det ikke en eneste prinsesse? Kan det ikke ende godt? Det er så trist når folk dør.

-Det er jo et sørgespill, kjære deg, sa Mummipappa. Og da må noen dø på slutten. Helst alle unntagen én og  kanskje han også. Det har Emma sagt"