Nils Holgersson

Nils Holgerssons vidunderlige reise gjennom Sverige (1907)  av Selma Lagelöf var ment som lærebok i geografi og lesebok for barneskolen. Selma Lagerlöf var lærer og ønsket at barna skulle lære på en underholdende måte.

Historien starter med at Nils er slem med med mennesker og dyr. Forelderene straffer ham med å pugge en preken, mens de selv er i kirken. Nils plager husnissen og blir forvandlet til en nisse selv: han blir bitteliten og forstår fuglespråket. På gården lander det en flokk vissgjess, ledet av Akka fra Kebnekajse. Den hvite gåsen Morten vil slå følge med dem. Nils setter seg på gåseryggen og blir med.

Ravnen Bataki forteller gutten at dersom han følger tamgåsen til Lappland og så fører ham trygt hjem til Skåne vil han bli stor igjen. På reisen lærer Nils å være snill mot andre. Til å begynne med vil ikke gjessene ha ham i følget sitt, men godtar det, når Nils redder en gås fra reven Smirre. De flyr gjennom alle Sveriges fylker opp til Gällivare og så tilbake til Skåne, før Nils får vite at det er et vilkår til:  Morten gås må slaktes for at Nils skal få tilbake sin opprinnelige størrelse. Gutten blir helt fra seg, han har ikke hjerte til å ofre vennen sin, og han tør ikke vise seg som nisse for mor og far. Når han hører at foreldrene sliter økonomisk, bestemmer han seg likevel for å dra hjem.

Han har oppgitt å bli et vanlig menneske og idet han forhindrer gåseslaktingen .... blir han STOR :-)
Budskapet er veldig tydelig: Nils ble stor når han satte andre foran sine behov.

Fortellingen avbrytes med en rekke sagt om ulike byer og landskap, samtidig som en lærer om det svenske samfunnet på begynnelsen av 1900-tallet: økende industrialisering, konflikt mellom menneske og natur, utvandringen til Amerika og tuberkulosen.  Det er en parallellhistorie om søskenparet Åsa gåsapiga og Lille Mats som drar til Gällivare for lete etter far, når resten av familien har dødd av tuberkulose.

Prototypen  for hovedpersonen var forfatterens adoptivbarn med samme navn. Selma Lagerlöf var lesbisk og hadde ikke egne barn. Den foreldreløse Nils var en utfordring å få i hus.
Senere ha boka inspirert Jostein Gaarder til å skrive Sofies verden.

Västanå teater i Sunne setter opp romanen for andre år på rad i 2014. Det er verdt å få med med seg. Flotte kostymer, koreografi, rulleskøyter og andre effekter. Boka er tobindsverk, og krever tålmodighet for å komme igjennom, men det er absolutt bryet verdt. Synd at nesten ingen nordmenn jeg har møtt, har hørt om den.

Frost (frozen)

Denne Disneyfilmen fikk blandet kritikk i vinter, noe av det gikk ut på "estetisk" og "klisjefullt". Jeg kan ikke si meg enig i det siste.

Filmen er inspirert av H.C.Andersens eventyr Snødronningen og bruker noen kjente motiver, men gir dem en ny vri. Historien handler om to søstre, Anna og Elsa, som er prinsesser. Elsa forvandler alt hun rører ved til is, noe foreldrene ønsker å skjule. Hun tilbringer derfor hele barndommen og ungdomstiden innelåst på et rom og med hansker på. Foreldrene omkommer i et skipforlis, og en dag kommer kroningsdagen for Elsa.Da har prins Hans dukket opp i riket og fridd til Anna. Elsa blir sint, og forvandler sommeren til vinter, for så å flykte til fjells.

Anna er opptatt av å redde søsteren, hun nekter å tro at Elsa er ond. Elsa har imidlertid truffet Annas hjerte med en istapp og Anna er i ferd med å forvandle seg til isskulptur. Kun kjærlighet kan redde henne. Her har filmen en del overraskende vendinger. Hans, som alle tror elsker Anna viser seg å være en lykkejeger med et kaldt hjerte. Bondegutten Kristoffer kommer akkurat for sent, og Anna er blitt til isskulptur. Det viser seg at kjærligheten som tiner henne kommer fra "den slemme" søsteren, Elsa, som til slutt greier å kontrollere sine evner og bruke dem kreativt. Definitivt originalt å bryte opp godt/ondt stereotypene vi kjenner fra eventyrverdenen.


Grafikken er vakker, med originale blider av trollene (som dansende steiner), morsomme snømenn og en skummel isrobot som jager heltene, samt erinsdyret Svein.

1Q84

1Q84 av Haruki Murakami gir en opplevelse av dimensjoner for erfarne lesere :-)  Handlingen er lagt til 1984, noe som straks linker verket til George Orwell.  Historien starter med at den kvinnelige leiemorderen Aomame er på vei til oppdrag og havner i trafikkkork på motorveien i Tokyo. Taxisjåføren forteller henne at det er en måte å rekke fram i tide på: hun kan gå av på motorveien og ta rømningstrappa ned til gata, for så å ta T-banen.  Han advarer imidlertid om at dette kan endre virkeligheten. Slik havner hun i parallellverdenen 1Q84, der det er 2 måner i stedet for en.

Hovedlinjen i handlingen er kjærlighetshistorien mellom Aomame og Tengo. De har gått i samme klasse, holdt hender og ble forelsket som 10 åringer, etter det har de ikke sett hverandre. Det viser seg at de er skapt for hverandre, lengter etter hverandre, men har lite sannsynlighet til å møtes i den virkelige verden, men kan gjøre det i 1Q84.

I annethvert kapittel i bok 1 og 2 ser man virkeligheten vekselvis gjennom Tengos eller Aomames øyne. Begge to hadde ulykkelig barndom: Aomame måtte være med foreldrene og forkynne Jehovas vitnenes lære på søndager, Tengo måtte kreve inn TV lisens med faren. Begge brøt med foreldrene i ung alder og har fått problemer med å binde seg til noen. Aomame er kampsportinstruktør og leiemorder. Hun dreper menn som mishandler kvinner på oppdrag fra et krisesenter drevet av en rik gammel dame. Aomame har ingen kjæreste, kun tilfeldig sex med middelaldrende menn hun plukker opp når behovet melder seg. Tengo er mattelærer på deltid og "scanner" for talenter i et litterært forlag. Han skriver også en egen roman, og har en gift elskerinne som er 10 år eldre enn han. To ensomme postmoderne mennesker i storbyen.

Også Tengo havner i parallellverdenen 1Q84, som bringer dem sammen. Dette skjer når han får i oppdrag å skrive om fortellingen Air Chrysalis av den 17-årige jenta Fuka Eri. Den handler om et lukket samfunn og en verden med to måner som styres av de mystiske Little People, som kom ut av munnen på en død geit, laget luftpuppe og kopierte hovedpersonens alterego, som de kalte dohta. Det viser seg at Fuka Eri har rømt fra sekten Sakigake, hun er dyslektisk og har fått andre til å skrive ned fortellingeen, og hevder at The Little People finnes.

Et av Aomames oppdrag blir å myrde Lederen av Sakigake, etter at hennes oppdragsgiver finner en 10 årig jente rømt fra Sakigake, som er seksuelt misbrukt. Det viser seg at Lederen vet om Aomames intensjoner og at han selv ønsker å bli drept: Han forteller henne en annen versjon av historien: han gjennomførte samleier med dohtaer for at Little People skulle kommunisere med ham. Han kommer med et tydelig budskap til Aomame om at hun og Tengo aldri ville møtes i den virkelige verden. Samme natt som Aomame tok Lederen av dage, "voldtar"  Fuka Eri  Tengo, mens han ikke er i stand til å røre på seg.

Etter Lederens død leier Sakigake detektiven Ushikawa til å spore opp Aomame. Han har allerede vært til stede i handlingen, da han sporet opp Tengo med et mystisk stipend.  I en tredel av kapitlene i bok 3  blir synsvinkelen lagt til han.

Romanen har flere overnaturlige elementer. Sentralt i bok 3 er Tengos forhold til faren, som går i koma. Mens Tengo leser for den bevisstløse kroppen på sykehjemmet, renner farens ånd på dørene til Tengo, Aomame og Ushikawa for å kreve TV lisens. Det viser seg at Aomame venter Tengos barn som resultat av samleiet Fuka Eri gjennomførte med ham. Etter hvert forklares noen av gåtene i historia, men noen spørsmål blir igjen.

Er faren til Tengo hans biologiske far?  Det virker som Tengo gir opp å få svar på dette, selv om han håper gjennom store deler av handlinga å få bekreftelse på at det ikke er tilfelle.

Hvem er egentlig Kumi Adachi?  Når Tengo tilbringer en natt med sykepleiersken, forteller hun at hun har dødd en gang og blitt gjenfødt. Dødsårsaken var kvelning med belte fra et badekåpe. dvs samme dødsårsak som Tengos mor. Hun anmoder også Tengo om å forlate "kattebyen" (som er Tengos navn på 1Q84) før "utgangen stenges".  Er Kumi moras alterego? Og er byen med sykehjemmet egentlig de dødes by? Verdt å merke seg er også det at  når Tengo drar fra byen, bærer sykepleieren på vakt  navneskiltet Tamaki (Aomames avdøde venninne).

Møter Tengo den virkelige Fuka Eri eller hennes dohta? Hun snakker på en merkelig måte, uten å markere spørsmål, og sier at hun ikke har kommet i puberteten i en alder av 17.

Blir Ushikawa klonet?  Etter at den stygge detektiven blir tatt av dage, kommer Little People ut av munnen hans for å lage en luftpuppe.

Har Tengo og Aomame kommet tilbake til 1984? Etter å ha klatret opp rømningstrappa til motorveien og kommer til en verden med en måne. Esso-reklamen som Aomame husker er imidlertid speilvendt.

Hvis man kan kalle en roman polyfonisk er 1Q84 definitivt et eksempel på det. Murakamis personer leser eller diskuterer en rekke litterære og visuelle kunstverk. Blant  disse stemmene finner vi:
Charles Dickens, Anton Chehov, Dostojevski, Tolstoj ,Kafka, Karen Blixen, Edvard Munch, George Orwell. Murakami viser på denne måten en  kjennskap til vestlig kultur, som mange europeere kan misunne.

"Halvbroren, Lars Saabye Christensen

"Hvor mye må man lyve for å bli trodd?" spør hovedpersonen Barnum i Halvbroren av Lars Saabye Christensen, en setning som er ganske genial. Barnum er en lystløgner som utvikler seg til en fortellertalent, manusforfatter og en "hvit løgn" som han kaller seg selv et sted i boka.

Bokas sjarm består i fortellingens mange lang: en slekshistorie, fortellingen om et vennskap. et essay om tiden og kronologi og fortelling om fortellingen.

Romanen åpner med at Vera Jebsen blir voldtatt av en mann som manglet 1 finger på den ene hånden, mens hun henter klesvasken på tørkeloften 8 mai 1945. Slik blir Barnums halvbror Fred unnfanget. Vera deler leilighet med moren Boletta, og bestemoren Den Gamle, og blir tredjegenerasjons alenemor. Noen år senere dukker Arnold Nilsen opp i livet deres. Han kjører en Buick, har en koffert full av applaus og  prater som en av Hamsuns romaner  ifølge den Gamle ."Han snakker som en roman vi engang kastet i kaminen" (s. 146). Merkelig nok mangler han en finger på venstre hånden samt alle fingrene på høyre, etter mineryddingsulykke. Han gifter seg med Vera og blir far tiL Barnum, som er oppkalt etter en verdenskjent sirkusskikkelse grunnet farens bakgrunn fra omreisende sirkus. For leseren blir det ganske åpenbart at halvbroren egentlig er en helbror, noe brødrene er uvitende om gjennom handlingsforløpet. Fred dreper til og med den forhatte "stefaren"i en "diskos-ulykke", for så å forsvinne i 28 år for å lete etter sin far eller Grønlandsbrevet fra oldefaren, som Arnold solgte til frimerkehanleren Oscar Miil.

Den andre sentrale historien er om vennskapet mellom den kortvokste Barnum, den tjukke Peder Miil og Vivian Wie. som blir kalt for Ulykken. Hun ble født i en bilulykke da faren hennes kjørte av veien for ikke å kollidere med Arnolds Buick. De tre blir kjent med hverandre på danseskolen, da Barnum forsøker å danse med Peder, som resulterer i at begge blir kastet ut, mens Vivian slutter selv. Alle tre har noen feil , som gjør dem mer verdifulle, i likhet med defekte frimerker, forteller Peder (hvis far er frimerkehandler). Etter hvert som Barnum blir manusforfatter, blir Peder hans impresario, mens Vivian blir Barnums samboer.

Hamsun er sentral i romanen. I tillegg til at Arnold snakker som en av hans romaner, havner Barnum, Peder og Vivian som statister i innspillingen av "Sult", som Vivian leser for moren sin,  og Barnum får Hamsuns samlede verker i gave, som er en erstaning for bøkene som endte i peisen på frigjøringsdagen i 1945.

Metafortellingen består i at Barnum forteller om hvordan fortellingen blir til, med gjentatte refleksjoner om tid og kronologi. "Jeg klipper livet mitt, livet vårt i stykker. Jeg har brutt meg inn i klipperommet med en saks av sølv, og siden limer jeg bitene sammen, med mine små hender i en annen rekkefølge. Og tilgi meg hvis jeg må lyve, for løgnen er bare det man føyer til for å få bruddflatene til å passe i fortellingens linjal" (s. 252).

Barnums fortelletalent viser seg når han vinner en skrivekonkurranse med en novelle om gutten om den lille byen, som er forankret i hans egne erfaringer. Senere vinner han Norsk films konkurranse om beste manus med "Fetning", som også er basert på hans eget liv. Han får premien og en beskjed om at manuset aldri kan bli til film,samt en oppfordring til å skrive en manus om den forsvunne halvbroren som bærer tittelen "Nattmannen". I denne kjenner vi igjen romanens fortelling. På slutten av romanen kommer Fred tilbake "For å fortelle deg dette". Vi får dermed et svar på hvordan Barnum har fått kjennskap til familiehemmelighetene.

Et gjennomgangstema er også Tiden., som blir levende og inntar ulike former:  "Tiden er uten kanter" s. 175, "i rusen år tiden amok" (s. 603), "t for tale, t for taushet, t for tid" (s 639).

 Et spørsmål leseren ikke får svar på er hvem som er faren til Vivians barn. Et helt kapittel er viet Barnums tur med sædprøve til Rikshospitalet, hvor han får vite at han er steril. Likevel er Vivian gravid, noe Barnum har vanskelig for å fordøye, samtidg som han ikke vil fortelle om sin infertilitet.
En forklaring som byr seg når en legger sammen bitene i puslespillet er at Fred kan være faren. Han hadde et godt øye til Vivian under sin korte bokserkarriere. Et annet moment er kofferten med applaus som Barnum plutselig finner i kjellerboden uten noe logisk forklaring, "Han har vært her. Kanskje har han sovet her nede. Han har sett ansiktet mitt. Han har sett tiden som har gått. Han har sett oss" (s. 617). Fred reiste nemlig med kofferten, for 28 år siden, og har ikke vært borte hele tiden.
Det ligger kanskje også noe symbolikk i at Vivian flytter inn på "tørkeloftet" som er bygd om til leilighet.

Jeg leste denne boka halvveis for 10 år siden,  og la den fra meg da de 650 sidene virket som Bøygen.
Nå, etter å ha lest hele, synes jeg at det var absolutt verdt det, og det frister med en gjennomlesning til om et år eller to på leting etter nye lag. Skikkelig leserglede! Jeg tviler på at filmatiseringen kan erstatte det!

Hoffmanns eventyr i Den norske operaen

Ernst Theodor Amadeus Hoffmann er representant for den tyske Romantikken, og som flere andre samtidige forfattere skrev han eventyr. Det er få som har hørt om ham, men ett av verkene hans er gått inn i kulturhistorien. Eventyret "Nøtteknekkeren" som ligger til grunn for Tsjaikovskijs ballett er nemlig ett av Hoffmanns mange eventyr.

Operaen av Jacque Offenbach baserer seg på 4 av eventyrene og innledes ved at Hoffmann er i kneipa og forteller om den onde dvergen Klein Zach. Han avbryter fortellingen og begynner å fortelle om sitt tragiske kjærlighetsliv som består av 3 historier. I den første blir han forelsket i den mekaniske dukken Olympia, som blir ødelagt av sin skaper. I neste omgang faller han for sangerinnen Antoni, som har fått beskjed om at hun må gi avkall på karrieren fordi hun har for dårlig helse og kan dø, noe hun også gjør. Den tredje gangen forelsker Hoffmann seg i den prostituerte Giulietta, som forlater ham til fordel for en annen kunde, og som dikteren dreper i et raserianfall. Til slutt er han tilbake i kneipa, der musen oppfordrer ham til å skape sorgene sine om til kunst. Hoffmann fortsetter å synge om Klein Zach.

Det er en trend å modernisere klassiske verk, noe også denne oppsetningen bærer preg av.  Scenografien fortjener blandet kritikk. Kneipa består av en naken scene overtrukket med "søppelsekk" og statister i joggedresser og MC-jakker. Hva bidrar dette til?



Første akt, som handler om den mekaniske dukken, er imidlertid svært vellykket. Det er en flokk utsillingsdukker og speil som senkes fra taket ( "It´s raining babes"?) , blant dem sngeringen. En del erotisk koreografi mellom Hoffmann og dukken, gir mening.

I andre akt møter vi sangerne i tidsriktige kostymer og er plassert i et "rom" langt borte. Det hele ligner et bilde, helt til "rommet" starter å bevege seg sakte mot oss. Her virker imidlertid den erotiske moderniseringen fullstendig malplassert: Hvorfor gjennomfører legen en gynekologisk undersøkelse på en sangerinne som trolig har tuberkulose, og hvordan bør man tolke duen som flyr ut fra under skjørtene til Antonia? Mot slutten tar scenografien seg opp igjen: Hoffmann skriver Antonias navn i blod på veggen, og mens veggen sakte glir bakover, dukker Giulietta opp på scenen. Minnene blekner, en ny flamme er i anmarsj. Stilig utforming.

Tredje akt byr på en overraskelse: en diger konstruksjon stiger opp med mye lyseffekter. I grunnen stilig hvis en ikke kjente librettoen fra før. Når du venter å se en gondol i Venezia, blir det litt voldsomt med Titanic.

Selv om  noe av scenografien er uforståelig, var dette imidlertid en flott opplevelse.
Denne operaen er blant de mindre kjente, men to av ariene fremføres veldig ofte uavhengig av helheten. Det er "Klein Zach" og "Belle nuit, nuit d´ámour".

Klein Zach

Barcarolle