Operasjon Arktis

Operasjon Arktis (2014) er en actionfilm for barn, som definitivt følger Hollywoods spenningsmodell. De tre søsknene Julia, Sindre og Ida lurer seg inn som blindpassasjerer på et helikopter de tror skal til Stavanger (byen de flyttet fra), og som egentlig skulle på redningsoppdrag til en øy på Svalbard. Barna hopper ut på isen, og når de forstår at de har havna på feil sted, er det allerede for sent, helikopteret har lettet, og ingen vet at de er der.
Eldstejenta Julia leser dagboka til forskeren som bodde i rønna de har funnet fram til og prøver å finne en utvei.

 Riktignok går det galt 3 ganger, som i eventyrene. Lille Ida mister radiosenderen de skulle sende nødmelding da hun tar den med ut på en bakke, Sindre glemmer å lukke døra til matboden, så provianten blir spist av en polarbjørn. Ved et forsøk på å komme seg til nordsida av øya på scooter, går Sindre gjennom isen, og nesten omkommer sammen med Julia. Happyendingen er også til stede, så ingen barn blir skremt.

Noe forutsigbart for den filmvante seeren, men definitivt en positiv overraskelse å finne ut at den er basert på en guttebok fra 1971. Forfatteren Leif Hamre var helikopterpilot og offiser i luftforsvaret og vant litteraturprisen med denne boka. Riktignok er helten i boka en gutt (Torgeir). Filmen har gått inn for en politisk korrekt løsning. Anyway, jeg så den sammen med min sønn på 10 og min stesønn på 17, og den falt i god jord. Vi anbefaler den videre :-)

Vinternoveller

Vinternoveller (2014) av Ingvild Rishøi har blitt rost av kritikerne, men  dessverre har omtalen vært for intetsigende til at en kan danne seg et inntrykk før en leser.

Felles for alle tre novellene er at handlingen er lagt til vinteren, alle handler om samfunnets underklasse, og alle beskriver en "reise".

 Den første novella skildrer en alenemor på vei hjem fra barnehagen, med sin 5 år gamle datter som har tisset på seg. De har verken råd til bussbillett eller ny truse. Jeg synes denne ble for banal og sutrete, med klissete happy-ending, men neste novelle "Riktig Thomas" oppveier for den førse. Den handler om en ung far på perm fra fengselet som skal ha samvær med sønnen sin. Utfordringen hans er å komme seg fra putebutikken og hjem. Historien er originalt fortalt gjennom flere tilbakeblikk på kjærlighetshistorien mellom han og en intellektuell jente og samtaler med fengselspsykologen. I tillegg står det en  kvinnelig forfatter bak en mannlig jeg-forteller, som er et sjeldent fenomen. Dette var en fin leseopplevelse.

Den tredje novella; "Søsken" følger en tenåringsjente som flykter med sine to yngre søsken fra barnevernet som ønsker å omplassere henne. Det de ikke har skjønt er at hun er søyla som holder den lille familien oppe. Her er det også mane tilbakeblikk som får oss til å lese oss inn i ungdommens situasjon. Det er en åpen slutt, der barna møter en hjelper som lover ikke å ringe noen.  Mellom linjene skinner en berettiget kritikk mot det hykleriske "systemet" som vil "hjelpe" individet med å gå til grunne.

Summa summarum:  kritikerne har rett, det er en lovende debutant.

Maleficent

Eventyr ble fortalt muntlig i flere århundrer før de ble skrevet ned en gang på 1800-tallet. Hver forteller la til noe selv, og flyttet man til et annet land, tok man eventyrene med seg for å fortelle dem på en ny måte, slik at de skulle passe inn i den nye virkeligheten. Filmskaperne i dag gjør det samme: forteller eventyrene på en ny måte. Dette er tilfellet med Maleficent, som er en ny fortelling av Tornerose.

I folkeeventyrene var personene fremstilt i svart/hvitt: enten slem/stygg/ dum eller snill/pen/smart, ikke noe mellomting. Fantasysjangeren endret på dette, skurken var ikke nødvendigvis dum eller stygg og hadde kanskje noen gode sider. La oss ta Darth Vader fra Star Wars: I begynnelsen var han den snille Anakin Skywalker, som hadde en karaktersvakhet, og denne førte ham over til den mørke siden. I Empire strikes back møter han sønnen Luke i duell og blir "snill" igjen. Dette perspektivet ser vi også i Maleficent, som forklarer hvordan den onde feen ble slem.

Maleficent var nemlig en god fé som ble forrådt av en ung bondegutt hun forelsket seg i. Han ga henne "en drink med no rart i" og kappet av henne vingene, for å bli utpekt til kongens etterfølger.
Maleficent hevnet seg ved å kaste en forbannelse over datteren hans, Aurora (Gry). Hun skulle som kjent stikke seg på en tein på sin 16 bursdag og sove til en prins vekket henne.

I et forsøk på å unngå forbannelsen, sendte kong Stefan Aurora til en hytte i skogen, overlatt til tre gode féer som viser seg å være fehuer. De prøver å mate babyen med edderkopper, og det er like før jentungen ramler utfor et stup fordi hun springer uten tilsyn. Hadde det ikke vært for Maleficent som lusker omkring, ville jentungen vært død hundre ganger, hihi :-)

Etterhvert som Aurora vokser viser hun kjærlighet til Maleficent, som hun tror er hennes gode fé. Rørt, forsøker Maleficent å trekke forbannelsen tilbake, noe som ikke går, da det var implisist at "ingen makt kunne endre den". Fehuene til féer husker ikke instruksen godt nok og tar Aurora til slottet en dag for tidlig, rett på bursdagen, så hun skal rekke å stikke seg. Nice!

Prinsen dukker selvsagt opp og kysser prinsessa, men ..... det virker ikke, da det ikke er ekte kjærlighet. Gjenopplivingen kommer overraskende nok fra Maleficent, som jo er slem?! Her ser vi revidering av begrepen godt og ondt, i likhet med Frost (Frozen), som var inspirert av Snødronningen. Også der var bodde den ekte kjærligheten i skurkens hjerte.

Høydepunktet er kampen mellom Maleficent, hennes hjelper som kan være ravn, menneske eller drage, alt etter behov, og kong Stefan. Den tilfredstille det moderne publikums krav til action, filmen blir uforutsigbar, og tilskueren vet ikke om det blir happy ending eller tragisk slutt. Det visuelle er det heller ingenting å si på: Datagrafikken gjør sitt, og Angelina Jolie er lekker som den "onde" féen. For å ikke snakke om de vandrende trær som utgjør vakten til Malefients rike: de ligner skjeletter og er trolig inspirert av entene i Ringenes herre. En herlig og nyskapende collage,du blir definitivt ikke skuffet:

Kirkegårdsboken

Kirkegårdsboken (2008) av Neil Gaiman er en grøsser for aldersgruppen 10 +, som ikke er skummel i det hele tatt. Forfatteren selv forteller at han ble inspirert av Kiplings Jungelboken.

I kapittel 1 blir vi vitne til hvordan en familie blir drept av mannen Jack, mens minstebarnet, en gutt på 1 år redder seg mirakuløst ved å komme seg ut av senga og kravle over til kirkegården i nabolaget.
Kirkegården er gammel og bebodd av mange snille spøkelser, som tar seg av gutten. Han får navnet Nobody Owens, da han blir adoptert av ekteparet Owens.  Det blir også oppnevnt en verge, som kan skaffe gutten mat . Det er Silas, som vi etter hvert skjønner er vampyr: han er ikke-død og ikke-levende, kan vandre i de levendes verden og mangler speilbilde.

Etter hvert får Nobody opplæring av frøken Lupescu, som er en varulv. Han blir lært opp til gliding (komme seg gjennom vegger), svinning og drømmevandring (å hjemsøke folk i drømmene deres), som de døde gjør. Da det både er lærere og leger blant de døde, får Nobody opplærin i lesing/skriving samt medisinsk hjelp når han trenger det. En av vennene hans er helsa Liza, som ble druknet og aldri fikk en gravstein.

Alle Nobodys forsøk til å komme seg i de levendes verden utløser fare: vennskapet med jenta Scarlet, forsøket på å gå på vanlig skole, ol fører til at han kan bli avslørt av Jack som fortsatt leter etter ham.
Vendepunktet er kampen mellom Nobody og de 4 Jackene på kirkegården. Vi får vite hvorfor de var ute etter ham, og hvordan Nobody og hjelperne hans får dem i "underverdenen" til ghulene og til det trehodete slangelignende vesenet som vokter en skatt.

Fortellingen følger Nobody til han fyller 15 år og måt ut i de levendes verden. Han mister evnen til å se de døde og blir fulgt av Silas til kirkegårdsporten. Masse spenning og stemning, MÅ leses!
Like bra for voksne som for barn.

Egyptergangen, Highgate

Highgate Cemetery, der handlingen er lagt til

Byen uten tid

Byen uten tid (2007) av Enrique Moriel (pseudonym for Francisco Gómez Ledesma) starter som en krimroman med et lik som er fullstedig tømt for blod gjennom et lite hull i nakken. Den avdøde er en klient av advokaten Marcos Solana.

Videre følger vi to parallellhistorier. Den ene følger Marta Vives (advokatfullmektig) som driver slektsforskning. Den andre av en jeg-person som er udødelig og livnærer seg med blod.
Han ble født av en prostituert på 1400-tallet og lever videre uten at utseendet hans blir forandret. For å ikke vekker mistanke, må han stadig skifte identiteter som har overtar etter noen av sine ofre/klienter.
Det dreier seg nemlig om en snill vampyr som begår barmhjertighets drap. Vi skjønner tidlig at Martas etterforskning og jeg-personens fortelling henger sammen.

Det mest interessante ved romanen er den historiske biten, den udødelige fortelleneren tar oss gjennom flere viktige historiske hendelser. Det viser seg også at Marta Vives blir forsøkt drept av gullsmeden Masdeu, som er av presteslekt. Slekta hans har gjennom århundres forfulgt Martas slekt, som alltid har vært tvilere.

I tillegg stiller boka et filosofisk-religiøst spørsmål: Hva er godt og ondt? og Ble Gud ferdig med skaperverket?

Den udødelige relekterer gjennom hel fortellingen, med sofistikert humor: "Det er de ufornuftige som former historien, mens de kloke bare lager kalenderne" (s. 149)

Kampen mellom godt og ondt er et gjennomgående tema. Den udødelige stiller seg også spørsmålet om han representerer det onde (som mange gjennom århundrene har trodd om ham), samt hvordan en forholder seg til godt og ondt: "Man kan inngå kompromiss med et onde, for det er ingen absolutt verdi, mens med det absolutt gode , er ingen kompromiss mulig" (s. 173)

Det store spørsmålet om hvorvidt skaperverket noen gang ble ferdig stiller av arkitekten Antonio Gaudi i samtalen han har med fortelleren under byggingen av Sagrada familia. Kapittelet "Samtalen", som er en dialog mellom den udødelige og Marta er mer eller mindre et filosofisk essay, som forteller at den Onde vant kampen mot Skaperen, og at skaperverket derfor ikke er ferdig. Det er også en kritikk av Kirken som ikke lærer bort annet enn lydighet og frykt.

Marta Vives reflekterer seg fram til hvordan Guds skaperverk skal fullføres av menneskene i samtale med gullsmeden Masdeu.

"Masdeu mumlet:
Hvorfor tror du at skaperverket ennå ikke er fullført?
-Fordi kampen mellom to makter fremdeles pågår, og den Skaperen vi har snakket om så mange ganger, har ikke klart å bli ferdig med verket. Faktisk er han i gang med å lære hvordan han skal få det gjort ferdig.
- Og hvem lærer han det av?
-Av oss. " ( s. 305)

Romanen har til tider lite framdrift, men overrasker stadig leseren, slik at man etter hvert forstår at boka ikke kan leses som en vanlig krimroman, men som historisk-filosofisk essay Vi forstår tidlig at fortelleren hadde noe med liket i første kapittel å gjøre, men jeg kunne aldri forestilt meg at vampyrer skulle drive med barmhjertighets drap :-)  Overraskelsen kulminerer  når den snille vampiren entrer  Martas kontor og blir presentert som hennes nye kollega. Hvis du liker Barcelona, må du lese denne, men gjør det på bokas premisser, uten å henge deg opp i sjangerkonvensjoner og kravene til action og vendepunkt, som det moderne publikum ofte stiller til både bøker og filmer.

Jeg vet hvem du er

Jeg vet hvem du er (2010) av Yrsa Sigurdardottir starter som en krimbok, med to parallelle historier.
Den ene historien forteller om et ektepar og deres venninne Lif, som nettopp er blitt enke. Trioet drar til et forlatt hus på en avsidesliggende og fraflytta øy, der de planlegger å drive pensjonat.

Den andre historien om psykiateren Freyr, som etter sønnens forsvinning og etterfølgende skilsmisse har flyttet til Isafjordur og jobber på sykehuset der. Han starter etterforskningen av hærverk på skolen,  og et merkelig selvmord. Begge hendelsene viser seg å ha tilknytning til sønnens forsvinning. Han får rede på noen merkelige dødsfall/ulykker, alle blant eldre mennesker som har gått i samme klasse. Etter hvert får Freyr tak i drømmedagboka til en av disse, og etterforskinga hans går gjennom drømmeverdenen.

Knyttepunktet mellom de to parallellhistoriene er enken Lif, som viser seg å være Freyrs tidligere pasient, elskerinne og psykopat. Dette får oss til å vente en logisk forklaring på gåtene, men den gang ei. Forklaringen er overnaturlig. Det viser seg at forsvinningen til Freys sønn ikke var knyttet til noe kriminell handling.

Temaet som tas opp i romanen er mobbing og hevn. Den overnaturlige forklaringen gjør boka til en thriller mer enn krimroman. Den er guffen nok, og har meget overraskende vendinger, helt uforutsigbar.

Det var en gang en blå planet

"Det var en gang en blå planet" av Andri Snær Magnason er en samfunnskritisk barnebok som definitivt gjør intrykk på leseren.

Historien startar med at det finnes en planet befolket av barn og at ei sol går i bane rundt planeten (vel å merke!). Barna lever i sin lille paradis helt til Herr Evig Lykke lander på planeten med sitt romskip. Som i andre eventyr implementerer han 3 nyoppfinnelser: 1) støvsuger sommerfuglenes hule for sommerfuglstøv, som barna kan ha på seg og fly med;  2) en ulv som sluker skyene, slik at det aldri regner; 3)Teflonspray laget av bulderet til fossen, vannføyken og regnbuen, så barna slipper å vaske seg. I tillegg spikrer han sola fast, slik at den aldri går ned.  For alt dette tar han betalt med litt ungdomskraft, som brukes som drivstoff til skipet sitt.

To av barna, Brimir og Hulda flyr seg ville til den andre siden av planeten og oppdager hvilken miljøkatastrofe som er forårsaket. Der er det evig mørke og sult, og det bor barn der også!

Jeg vil ikke fortelle hvordan barna løser problemet, men som i eventyr flest er det en happy end.
Det geniale med denne boka er imidlertid at den kritiserer demokratiet ved å fortelle at flertallet ikke nødvendigvis har rett ( i likhet med Ibsens En folkefiende) og at konger er som "aper i bur".

Et av budskapene som formidles er at "less is more": De som har lite er lykkeligere en de som har mer fordi de har dikt, drømmer og deleglede. Et kjent motiv som brukes her er hjerte av stein/hjerte av stål. Det vekker assosiasjoner med Wilhelm Hauffs  eventyr "Det kalde hjerte". Vår helt vil imidlertid heller dø enn å ha et slikt hjerte.

Herlig lesning! Anbefales på det varmeste!