Vinterstemninger

Star Wars : The force awakens

Jeg er en gammel Star Wars fan, den føste filmen så jeg da jeg var 10 år. Empire strikes back og Return of Jedi gikk jeg og så flere ganger på kinoen (slik var det på 1980-tallet). Det som gjorde mest inntrykk da, var overraskelsen ved at Darth Vader viste seg å være Luke Skywalkers far. Hva var det som gjorde han slem, lurte jeg på?

Neste gjensyn med historien fikk jeg som 30-åring. Da kom forklaringen på hvordan Anakin Skywalker ble slem. Med tiden hadde jeg også blitt mer reflektert når det gjelder film, og jeg så på de gamle filmene på nytt. Noen momenter festet seg godt i hukommelsen:

"I en galakse langt, langt borte ..." er en start vi husker fra eventyrene, der alle personer er statiske: slem er også stygg, og snill er pen og smart osv. I Star Wars er helten og prinsessen ganske statiske, den mest spennende skikkelsen er Darth Vader. Først er han snill, så er han slem, så blir han snill igjen. Det som gjør han slem er karaktersvakhet - trangen til hevn, så angsten for å miste den han elsker.

En annen episode virker også interessant. Da helten Luke gjennomgikk opplæringen hos master Yoda, gikk han i en grotte der han skulle møte sin egen frykt. Inne støtte han på Darth Vader, som han hogget hodet av. da hjelmen falt av, så Luke sitt eget hode. Det han fryktet som verst var seg selv. Utfra dette kan en si at karakterene ikke er helt uten psykologisk utvikling.

Forventningene til det tredje gjensynet med Star Wars hadde bygget seg opp, og jeg må innrømme å ha blitt noe skuffet. Ikke over Luke og Leia, de har nok eldes med verdighet, aunsett hva onde penner kan finne på å skrive. Harrison Ford tar seg fortsatt godt ut som Han Solo, tross sine 73 år.  Historien begynner å preges av gjentagelser:

 1) "en droid skjuler et kart" er et motiv vi kjenner fra de første filmene.

2) "konflikten mellom far og sønn" - også. Leia og Han Solo har nemlig fått en sønn, som har gått til den mørke siden. Det i seg selv trenger ikke å være dumt, han kan ha arvet bestefars svakheter. Problemet er hvor grunn karakteren er. I et kort møte med faren, greier Ben Solo å lire av seg at han rives av en konflikt, for så å drepe faren sin noen sekunder senere. Ikke den store splittelsen, eller hva?  Utvelgelsen av skuespiller var heller ikke særlig vellykket. Vi er vel vant til at ondskapen enten er ustyggelig stygg eller kald og vakker, men ikke middelmådig og ordinær.

3) En ny og mystisk helt dukker opp  og skal læres opp til Jedi ridder. Denne gangen er det en kvinnelig helt, med Luke som læremester. Vil helten innfri forventningene i neste film? Og hvem sin hemmelige datter er dette?

River

Krimetterforskeren har gjennom sjangerens historie vært en person som ikke passet helt inn i det vanlige familielivet. For starte med Sherlock Holmes : en ungkar som misbruker kokain og gå videre til klassikeren: den skilte alkoholiserte Wallander, Harry Hole, Erlendur osv. I den dansk-svenske Broen dukker en ny spennende skikkelse opp: Saga Norén, som av anmelderne blir karakterisert som Aspergers, noe regissøren er uenig i.  Skulle tro mulighetene var oppbrukt, men etterforskerkarakteren evolusjonerer videre i BBCs serie River (2015) med Stellan Skarsgård i hovedrollen. Her møter vi nemlig en etterforsker som er schizofren, og du leser ikke feil, nei.

John Rivers makker Jackie har blitt brutalt myrdet i tjenesten, og River ønsker å komme til bunns i dette drapet, mens han etterforsker andre saker. Det er bare det at han har Jackie sittende i bilen, prater med henne i tide og utide, danser med henne på gaten osv.  Ikke overraskende at sjefen hans ber om en psykiatrisk utredning. Psykiateren lar imidlertid River fortsette i jobben, samtidig som hun melder ham på en terapigruppe som heter "Å leve med stemmer". I tillegg ttil å ha Jackie "med seg" overalt, har River andre "nisser" på slep, som f.eks en massemorder fra 1800-tallet, som han har lest om eller ofrene i mordsaker han holder på å etterforske. Hvordan klarer  han jobben er et betimelig spørsmål. Etterforskningen foregår i stor grad gjennom "dialogene" River har med de døde, han "er" dem mens han prater med seg selv, og har den beste oppklaringsprosenten i London. Absolutt verdt å se!

Serien appellerer til voksent puplikum, som kan kjenne seg i låten "Love to dance" som gjentar seg gjennom hele handlingen og som liker europeisk kino, da framdriften er noe langsommere enn i Holliwood.  Serien ligger på Netflix, du blir ikke skuffet.