The Way

The way (2010) av Emilio Estevez er en skildring av pilgrimsferden til Santiago de Compostela, som øyelegen Thomas Avery gjennomfører "by accident", som han selv sier i filmen.  En dag blir han ringt opp på golfbanen av fransk politi som vil meddele at hans sønn Daniel har omkommet i en storm i Pyrenneene på reisens første dag.

Thomas bestemmer seg for å gå turen "for Daniel" med sønnens aske som han legger igjen på mange stoppesteder langs veien og stadig ser Daniel for seg.  Den gamle politimannen fra St. Jean som meddelte dødsfallet, følger Avery ut av landsbyen og sier at å gå El Camino gjør en for sin egen del. For Tom blir dette en dannelsreise som handler like mye om selverkjennelse som om sorgbearbeidelse.

På veien møter han tre andre pilgrimer.Den utadvendte overvektige Joost fra Nederland, som går ferden for å slanke seg, kanadiske tynne og sinte Sarah, som går for å slutte å røyke, og forfatteren Jack fra Irland på jakt etter historier til en reisebok.  I starten er Tom avvisende overfor de andre, men etter hvert viser det seg at hver av dem har en trist historie i bagasjen, og de tilfeldige samt vidt forskjellige reisekameratene utvikler etter hvert et varmt felleskap.

Komposisjonen er enkel og veksler mellom landskapsbilder, dialoger og kart. Spenningens høydepunkt er når Toms sekk (som inneholder boksen med sønnens aske) blir stjålet av en sigøynergutt i Burgos , men som kommer til rette, da sigøynerne har et sterkt æresbegrep. Fraværet av "action" kompenseres i massevis av en psykologisk dybde ved karakterskildringene og en gjennomgående humor og god følelse. På slutten av reisen er Joost like tykk, Sarah røyker like mye, Jack har fått en historie, og Tom har ingen aske å ta med "hjem".  Alle har imidlertid nådd til en erkjennelse av meningen ved eget liv og verdier.

En rørende film, som anbefales på det varmeste!

Farvel, Rune

I disse dager kom jeg over en ny debatt om en gammel bildebok som omhandler døden, Farvel, Rune (1986) av Marit Kaldhol og Wenche Øyen. På barnebokkritikk.no  deler Sigurd Tenningen sitt barnebokminne. Han omtaler boka som grotesk og uttrykker frustrasjon over at den stadig er i salg. I Dagbladet tar Marie Kleve til motmæle og vil "løfte fram ei bok vi for all del ikke kan risikere at blir stående og støve ned i hylla for altfor-ubehagelig-til-at-vi-orker-å-lese-den-akkurat-i-kveld-barnebøker".

Jeg kan forstå Tenningens ubehagelige minne fra møte med boka, men vil slutte meg til Kleves forsvar. Farvel Rune er ei bok om død og sorg, og dermed ikke noe en bør lese for barnet sitt en hvilken som helst kveld før leggetid.

Men la oss tenke på at skjønnlitteratur ikke bare har en underholdende, men også informativ, samfunnskritisk og ikke minst terapeutisk funksjon. Den terapeutiske funksjonen består i gjenkjennelse og bearbeidelse av følelser. Farvel Rune er en god bok for dem som vil kjenne seg igjen i situasjonen, altså en som har opplevd et dødsfall.

Mange barn opplever å miste besteforeldre, kjæledyr, noe sjeldnere mor eller far, og kanskje enda sjeldnere en lekekamerat, som i Farvel Rune. Selv har jeg hatt behov for å snakke døden til mitt barn to ganger: vi mistet mormor og en katt da han var liten.

Boka innledes med at Sara og Rune leker at de er et gift par og at Rune skal på sjøen, slik Saras pappa pleier å gjøre. Rune vasser uti tjernet med en lekebåt, mens Sara løper hjem etter nye votter. Når hun er tilbake, ligger Rune livløs i tjernet. Det er sen høst. Videre får vi oppleve begravelsen og årstidene, og historien avsluttes med at Sara sammen med mora besøker graven på våren. Gjennom hele fortellingen forklarer mor hva døden er. Det er to sett med illustrasjoner: duse akvareller som viser virkeligheten, og svarthvite sirkler med Saras tankebilder. Noen av dem er dystre, (det skulle bare mangle), andre er varme og harmoniske.

Mor forklarer at Rune søver for alltid, men han er ikke helt borte, da "vi liksom kan sjå han inni oss. Og då kan vi snakke til han også". Om kroppen sier hun at  den "ligg og blir til jord no. Slik at det kan vekse blomster". Det er absolutt en god forklaring, da den både er sann og livssynsnøytral. Samtidig pynter man noe på oppløsningsprosessen for å ufarliggjøre, men uten å lyve.

I andre bøker velger en å tro på gjenfødelse (se Bestefar er en rev, anmeldt på denne bloggen), gøyale spøkelser eller engler.  Jeg vil også anbefale Farvel, herr Muffin av Ulf Nilsson for barn som har mistet et kjæledyr. Avslutningsvis vil jeg anbefale barnehager og barneskoler om å ha flere av disse bøken i hylla og brukt dem til riktig tid.

Kilder
http://www.barnebokkritikk.no/knugende-angst-og-avgrunnsdyp-melankoli/#.VXRzwkbA3qp
http://www.dagbladet.no/2015/06/06/kultur/litteratur/bok/kommentar/meninger/39525743/