Du og jeg ved daggry

"Du og jeg ved daggry" (2013) av Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtvedt er en ungdomsroman om
kjærlighet og narkogjeld. Boka åpner med at de to tenåringene Liam og Louise har begått selvmord på grunn av narkotikagjeld. De var som skapt for hverandre, og forfatteren selv fortalte at dette var ment som en Romeo og Julie -historie. Åpningen er grotesk, men dypt rørende, slik at vi ser skjønnhet i hesligheten:

"Da de drar oss opp av Limfjorden, henger vi fortsatt sammen. Jeg vet ikke hvor lenge vi har ligget i vannet, det er ikke så lett å si, man mister liksom tidsfølelsen. En uke. Kanskje to. Jeg vet ikke. Rettsmedisineren kan heller ikke si det nøyaktig. Han vil gjerne ha tillatelse til å fjerne håndjernene, det gjentar han flere ganger, det er drittvanskelig å håndtere to lik som henger sammen på den måten, spesielt når vi er så oppsvulmede" (s. 7)

Synsvinkelen er lagt til Louise, den døde jeg-fortelleren, noe som i seg selv er svært originalt, og vekker hos meg assosiasjoner til "Boktyven" .  Louise svever blant de etterlatte og reflekterer over døden og sorgen som foreldrene bearbeider på hver sin måte:

"Han tror ikke på den slags. Døden er døden, og det er ikke noe etterpå, sier han til mamma. Og mamma nikker og gir ham rett når han sier at farmor kun tror på et liv etter døden fordi hun ikke orker tanken på at det plutselig er definitivt slutt: I virkeligheten har mamma det akkurat som farmor: Hun orker heller ikke å tenke sånn på det.  Det er som om hun og pappa på hver sin måte prøver å holdde litt liv i meg fremdeles. Mest pappa. Han har startet sin egen lille etterforskning. Alene og i hemmelighet. Han vil til bunns i det, sier han: Eller kanskje bare legge det puslespillet som var livet mitt: Forstå det: Skape en eller annen form for mening" (s. 30)

Fortellingen veksler mellom tilbakeblikk på hva som førte de to tenåringene ut i døden og hvordan foreldrene prøver å gå videre.

Louise reiser i sitt eget liv og reflekterer. Mot slutten får vi en innblikk i dagboka der hun sier "Livet mitt ER en film. En film som bare flimrer forbi. Jeg er alene på kinoen, og filmen jeg ser, er ikke en jeg har lyst å se.  Hovedpersonen er ikke meg engang, men en som heter Liam" (s. 255).

Vi får inntrykk av at de etterlatte er hovedpersoner på lik linje med tenåringene. På denne måten blir boka en fortelling om hvordan omgivelsene opplever et selvmord.  Faren til Louise prøver å finne svar, han lager til og med en jenteprofil på facebook og leter etter datteras dagbok. Moren hennes graver seg ned i sorgen og er på vippen til selvmord. Liams far, Ian, "gir blaffen" i det meste.

Noen av skildringene knyttet til narkomiljøet er groteske. Liam og Louise er blitt dratt i narkogjeld av Liams makker Jeppe. Et av oppdragene blir å skaffe en finger til bakmannen, noe som ender med likskjending på kirkegårdskapellet. Et annet forsøk på å gjøre opp for seg skildres slik:

"Og nå satt jeg der og spiste kald biff med fingrene og overveide seriøst å legge meg ned og la Liams voldsmann knulle meg , bare så vi kunne få lov til å være i fred og få tilbake litt av det vi hadde før" (s. 207)

Men gjelda slipper man ikke så lett unna, så Liam og Louise velger døden, som gir frihet, men også en bekymring i den sjela som svever blant de etterlatte.Louise følger foreldrene, Ian og venninnen Cille til en slags "lykkelig" slutt: forståelse og forsoning.

Jeg vil anbefale boka først og fremst for den originale fortellemåten og skildringen av pårørendes opplevelse av selvmord.

Den siste magiker

Den siste magiker (2010), Belz & Ebub (2011) og Nimrod (2012) er en trilogi av Sigbjørn Mostue er en reise i filosofien og fortsetter tradisjonen til Jostein Gaarder, med røtter til Selma Lagerlöf.

Trilogien har flere lag: fantasyfortellingen,  filosofi og samfunnskritikk. Handlingen er lagt til Kløfta i våre dager, der 13 år gamle Simen havner hos bygdeoriginalen "Indianeren" etter å å ha knust en rute i huset hans. Det viser seg at Gregers (som mannen heter) er en magiker, og Simen blir hans lærling. I kjelleren hos Gregers ligger Gnosis-hulen, som er fullt av sfærer og bøker. Sfærene til bla Mozart, Hildegard von Bingen, Nietzsche og Disney er magikerens rådgivere. Den første boka følger 3-tallsloven: Etter å ha fått streng beskjed om ikke å drive med magi utenfor hulen, bryter Simen forbudet 3 ganger, noe som får tragiske følger.

Bok nr 2 starter med at demonen Ebub og katten Belz er sluppet løs fra  fangenskap og starter et "helvete" i bygda, i form av en realityserie, der folk dummer seg ut og sttemmer ut hverandre. Fin referanseramme til dagens virkelighet :-)

De 4 hovedpersonene Simen, Anders, Margrethe og Benedicte tilhører ulike samfunnslag og opplever ulike problemer i familien. Simen har to middelklasseforeldre som holder på å skilles,

Benedicte tilhører en overklassefamilie, med foreldre som tar henne på dyre ferie, men ikke klarer å gi kjærlighet. Anders bor med en enslig, trygdet mor. Margrethes familie får vi ikke vite så mye om, den er trolig A4.  I denne delen blir Simen belært av Nietzsche og får blant annet vite Goethes sfære at Gregers er en legemliggjøring av Faust. Hans synd bestod i å mane fram Belzebub når han tørstet etter kunnskap.

Bok nr 3 tar leseren til Disneyland, på jakt etter våpenet som kan beseire ondskapen og ligger gjemt i "de foldede hender", som ikke har noe med religion å gjøre. Noen en trodde var døde, viser seg å være levende, noen finner tilbake til egen kropp, og alt ender lykkelig, slik det bør være i eventyrene.

Originalt fortalt, uten at det bli like mye "lærebok" som Sofies verden.  Hildegard von Bingen, Nietzsche, Goethe og Disney er  en overraskende kombinasjon som appelerer til den voksne leser og skaper en mystisk stemning. Det hindret imidlertid ikke min sønn på 10 år i å lese bøkene en gang til når vi først var ferdige.  Det var velanvendte timer, og anbefales videre hvis du vil dele leseropplevelser med barna dine.