Knappestøperen/Peer Gynt-parken

Peer Gynt-parken er en av de nye Oslo severdigheter. En bydel med nye blokker er blitt bortskjemt med ca 20 skulpturer av kunstnere fra ulike land. Alle tar for seg et motiv fra Ibsen drama, og er definitivt besøket verdt :

http://peergyntparken.no

 En av de mest spennende skikkelsene i dramaet er Knappestøperen. Det er en av skikkelsene som møter den gamle Peer Gynt på slutten av dennes dannelsesreise og stiller ham til regnskap for sitt bortkastede liv. Slik Knappestøperen selv sier, er hans oppgave "på Mesters vegne å hente sjelen". Om han er Guds eller Djevelens utsending sies det ikke noe om, men det viser seg at Peers sjel verken skal til himmel eller helvete, for han var verken god nok eller slem nok. Peer er "mislykket gods" og skal i støpeskjeen for å smeltes om til noe nytt. Dette skremmer Peer til de grader at han gjerne vil be djevelen (i Den magres skikkelse) om attest på at han er en synder for å unngå støpeskjeen.

Resirkuleringstanken gir assosiasjoner til hinduismen hvor man tror på gjenfødelse og nirvana. En fødes på nytt i en ny skikkelse fram til man oppnår nirvana, en tilstand der en ikke blir født på nytt. Da har man perfeksjonert seg og blitt "god nok".  Som verdensvant person, kan man ikke helt utelukke at Ibsen kjente til hinduismen og hentet inspirasjon der.

En annen mulig tolkning er at Peer Gynt rett og slett møter seg selv som liten. Tidlig i dramaet  forteller mor Aase at Peer lekte knappestøper med en støpeskje og at faren hadde gitt ham en gullmynt å støpe om. I tillegg sier Knappestøperen at Peer var ment til å bli "en blinkende knapp på verdensvesten ; men hempen glapp". Det kan vel tenkes at Peer møter seg selv i døren og holder dommedag over seg selv?

Ingen vil bekrefte at Peer har vært seg selv, så "resirkuleringen" er rett rundt hjørnet når Solveig redder ham ved å si at han har vært i hennes tro, hennes håp og hennes kjærlighet samt gjort livet hennes til en deilig sang (etter ca 40 års venting i en avsides hytte!).

Møtet mellom Peer Gynt, Solveig og Knappestøperen

Biutiful

Biutiful (2010) er det nye verket fra regissøren Alejandro González Iñárritu, som også står bak filmen 21 grams (som er bare helt rå).  Selvsagt skaper dette forventninger til det nye kunstverket, som er vanskelig å gi ensidig kritikk av. Også her viser regissøren en sterk skildring av sosial elendighet, med temaer som rusmisbruk, dødelig sykdom og illegal innvandring. Man får se et helt annet bilde av Barcelona enn det man er vant til som turist.

Kort fortalt handler filmen om alenefaren Uxbal som må ta seg av barna Ana og Mateo fordi ekskona er alkoholisert, manisk-depressiv og prostituert (alle superlativer på en gang). Han selv er med på å drive en fabrikk hvor illegale kinesiske innvandrere syr vesker 16 timer om dagen for luselønn. Da Uxbal og broren Tito trenger penger diskuterer de å selge graven til faren ( som befinner seg i en 6-etasjers "betongblokk" på kirkegården Motnjuic). Uxbal får diagnosen prostatakreft med spredninger og beskjeden om at han har et par måneder igjen. Da bestemmer han seg for å bli "snill gutt" , reparere forholdet til ekskona, hjelpe den senegalske innvandrerkvinnen Ige og kjøpe ovner til kjelleren der kineserne sover. Ting går ikke etter planen, da kona Marambra ikke har forbedret seg stort, og de billige ovnene gasser alle kinaarbeiderne i hjel. Før Uxbal dør overlater han ungene til Ige som han knapt nok kjenner, men vurderer som bedre omsorgsperson enn kona Marambra.

Mye samfunnsfag i denne filmen,og selvsagt ikke noe galt i å vise samfunnets skyggesider, men
filmen ville nok vært bedre dersom Iñárritu hadde benyttet seg av den ukronologiske klipp-fortellingen fra 21 grams. "Biutiful" er kronologisk og litt vel langtrukken.

En av sjokkerende episodene var når Uxbal får lyst til å se sin far som har ligget i betonggraven siden 1966 og får lov til det (balsamert?) før denne kremeres. Har vært innom denne kirkegården under et besøk i Barcelona selv, den ligger ved botanisk hage og de olympiske anleggene. Tenkte tanken på hvor trist det måtte være å flytte inn i en betongblokk etter døden når man har bodd i en betongblokk hele livet, men det spiller kanskje ingen rolle? Den gangen tenkte jeg ikke på det som fullverdig grav, men det er tydelig det. Så er det tydeligvis attraktivt å kjøpe graver der også...

Tittelen "Biutiful" kommer fra en episode der barna spør Uxbal om hvordan man staver "Beautiful".
Hvis jeg hadde vist den på skolen ville det nok blitt i en samfunnsfagtime heller enn i spansktimen.

Montjuic kirkegården sett fra Botanisk hage

Fyrvokteren

Fyrvokteren (2009) av Camilla Läckberg. Handlingen er lagt til Fjällbacka i Bohuslän, et lite tettsted med et sagnomsust fyrtårn. Det sies at de døde aldri forlater øya. Patrik Hedström må etterforske drapet på den nye økonomisjefen i kommunen, Mats Sverin.Parallellt med etterforskningen som tar 2 uker tid, fortelles historien til fyrvokterens kone Emelie fra 1870 til 1875.

Romanen innledes med at Annie Wäster, har flyktet fra sin voldelige mann og flyttet inn i fyret som har vært i familiens eie, med sin lille sønn Sam på 5 år, som er syk. Hun ser Emelie og dennes sønn som tydeligvis går igjen i fyret. Annie gamle kjæreste Mats kommer ut med båt etter å ha handlet for henne. Neste dag blir han funnet skutt i sin leilighet.

Det viser seg at Mats er en snill gutt, som ingen har noe å utsette på.  Han har flyttet til Fjällbacka fra Göteborg etter å ha blitt grovt mishandlet av en gjeng. Han har også fattet mistanke til regnskapet for spaanlegget Badis i kommunen. Mats har dessuten jobbet for en organisasjon som hjelper mishandledekvinner å flykte fra sine menn og innledet et forhold til en av kvinnene han var kontaktperson for, Madeleine, hvis mann er leder for en motorsykkelgjeng. I tillegg blir 3 skolegutter forgiftet med kokain som de har funnet utenfor Mats port og med hans fingeravtrykk på.

Det virker som flere har hatt motiver for å ta ham av dage, men forfatteren greier å overraske leseren helt til det siste. Boka gir en bred skildring av kvinnemishandling både før og nå. Fint å se at det er mulig å skrive en god krim uten at ofrene blir partert eller at morderen skal være en busemann. Etterforskeren er her en familiemann, ikke den klassiske skilte og alkoholiserte typen (selv om jeg liker Wallander også). Har ikke lest noe av denne forfatteren tidligere, men det virker lovende.