Penetrering

                                              

Penetrering er en roman av Unni Drougge som ble utgitt i 2006. Den handler om den kontroversielle installasjon- og performance-kunstneren Maximilian Frisk som stiller sin kropp i kunstens tjeneste, og som etter eget utsagn ønsker å leve for kunsten som del av et kunstverk.

Romanen starter med Maximilians tilbakeblikk på natten da hans kjæreste Linnea blir voldtatt etter å ha drukket seg full på byen på grunn av en krangel de hadde i forveien. Hun opplever Maximilian som lite støttende og flytter ut, mens han planlegger sitt livs kunstverk. Skildringen av de tre dagene før kunstverket blir til, utgjør halve boka, og er en slags reise i seg selv. I romanens andre del viser det seg at Maximilian har gjennomgått en penisamputasjon og stiller ut sin nye kropp som et kunstverk.Dette utløser en mediastorm som gjør ham verdensberømt, og kunstneren blir kåret til Sveriges mest sexy mann. Romanen slutter med Maximilians død, da han blir mishandlet til døde av 3 fulle menn.

Det er hovedsakelig Maximilian som er jeg-fortelleren i boka, med noen unntak i andre og tredje del av romanen, der det skiftes til autoral refererende synsvinkel. Fortellemåten er svært original, da forfatteren og jeg-fortelleren har ulik kjønn. Den kvinnelige forfatteren beskriver hendelsene utfra en manns ståsted.

Maximilian Frisk er 36 år, blond, attraktivt  og er oppvokst i ett av forstedene til Stockholm med en enslig mor. Allerede fra første setningen i romanen danner vi oss et inntrykk av at han er en kynisk og hensynsløs person. «Jeg syntes det var et vakkert syn da kjæresten min akkurat har blitt voldtatt» (s. 7). Leseren blir klart sjokkert over at noen kan bli inspirert av en slik hendelse.  De tre dagene han går og venter på kunstprosjektets gjennomføring, blir vi kjent med både hans bakgrunn og kvinnesyn.

 Vi får inntrykket av at han er en kynisk kvinnehater, da han er innom en kafé, en kunstnerfest, en nattklubb og en fordekt bordell og omtaler alle kvinnene med forakt.  Den eneste kvinnen han omtaler i positive vendinger: han ser på henne som ærlig, frigjort og ekte.

Den andre kvelden drar Maximilian til forstedet han vokste opp i, og vi får innblikk i hva som har formet ham som kunstner og person. Han vokste opp med mora og en slem stefar, uten å kjenne sin biologiske far. Han knytter åndelige bånd til den homoseksuelle kunstlæreren Jösta og flytter til ham etter en episode hjemme, da stefaren ødelegger hans maleri av en naken kvinne med kniv. Læreren forteller ham at først nå er kunstverket fullbyrdet. Denne tanken om fullbyrdelse viser seg å stå sentralt i Maximilians store kunstprosjekt.

På vandringen gjennom forstedet får vi innblikk i at Maximilian har utnyttet flere kvinner i sine kunstneriske prosjekter. Ei av dem er ungdomskjæresten Yvonne, som blir stilt ut etter å ha blitt rusavhengig og prostituert. Til slutt stikker Max innom mora si, som han forakter i likhet med andre kvinner. Når hun forteller at hun har truffet en ny mann, styrter kunstneren ut av leiligheten med tanken på at  hun lar seg utnytte på nytt «Moren min lot det skje igjen. Lot pikken trenge i det ødelagte motstandløse livet sitt» (s. 135)

Å vandre i Maximilians tanker bidrar ikke akkurat til at vi føler noe sympati for ham, men tvert imot forsterker synet på ham som en antihelt . På en annen side virker det som om det ligger en del samfunnskritikk i hans sarkastiske observasjoner. Han kritiserer samfunnet for å ha blitt seksualisert: " I dag er ikke sex skambelagt overhodet. Sex er konsumsamfunnets glidemiddel. Mediene slynger sexsjokkene i ansiktet på oss, det seksuelle innholdet på tv og i underholdningspressen øker hele tiden, nettet består av 70 % porno, sex er det vanligste søkeordet. Men folk puler stadig dårligere. Pulingen har mistet sin mystikk. Likevel skal det pules hull i hodet på folk» (s. 42)

Spenningen bygges opp ved at leseren blir stadig mer nysgjerrig på hva kunstprosjektet går ut på. I bokas andre del skjer det leseren minst forventer: at kynikeren Maximilian får sin egen manndom amputert, får operasjonen filmet, for så å la kroppen sin bli avduket av to pinup-jenter med silikonbryster i kanindrakter. Leseren sitter igjen med flere spørsmål om hvorfor Max går til dette skrittet, og hva slags budskap han ønsker å formidle. Er han drevet av galskap, eller oppmerksomhetshunger? Eller ligger det en dypere filosofi under?

 I talkshow og intervjuer i etterkant av fremvisningene, forklarer kunstneren at fallosen er et maktsymbol i det mannsdominerte samfunnet. Han påstår da at han ved å kvitte seg med sin egen penis er blitt frigjort fra sexismen og gjort seg selv til en del av kunstverket. Samtidig hevder han at mannens identitet ikke trenger å være identisk med kjønnsorganet sitt.

 På den påfølgende verdensturnéen  utvikler han et nært forhold til Magdalena. Max gjennomgår en utvikling og ser nye sider ved forholdet mellom to mennesker. «Jeg oppdaget imidlertid en ny form for sensualisme. Berøring og kroppskontakt var absolutt en kompensasjon for seksualaktens enfoldige jukking. […] Jeg var forløst fra det orgastiske penetreringsvanviddet» (s. 204). Kunstneren bryter med gallerieieren som har hjulpet ham fram, da han oppdager at denne kun er opptatt av å tjene penger. Det virker som Maximilian begynner å føle seg lykkelig, og at han har noen planer for framtiden. Han har blant annet fått fryst sæden sin før operasjonen, og begynner å håpe at verket ikke skal bli «fullbyrdet».

Hvilken plass mishandlingen og døden har i kunstverket, skjønner vi først når Max´ assistent leser kunstnerens manifest som er blitt oppbevart i en bankboks. Av manifestet fremgår det at kunstneren har forutsett sin egen død, altså fullbyrdelsen/ødeleggelsen av kunstverket. Han planlegger bevisst å bruke mediene som et verktøy og kaller dem  «penetreringsvanviddets sterkeste våpen» ( s.  236). Det ligger krass samfunnskritikk også i dette utsagnet:   mediene er blitt et maktsymbol, de styrer, utnytter og undertrykker samfunnet. I manifestet forutser kunstneren at systemet etter å ha blitt utnyttet, vil slå tilbake. Da blir kunstverket «den frigjorte mannen» (ham selv) bli «fullbyrdet» som forhatt kunst.

De andre personene som skildres, blir det utfra Maximilians synsvinkel. Kjæresten Linnea

er stereotypen på en passiv kvinne. Hun er vakker, drømmer om å bli forfatter, men kommer aldri i gang med skrivingen. Hun ønsker å være frigjort, men trenger en mann for å føle seg verdifull. Etter bruddet med hovedpersonen løper hun inn i armene på en kjent forfatter, som utnytter og mishandler henne. Da hun etterpå søker trøst hos Max, vekker det en enda større forakt hos ham.

Mora blir også skildret som svak, lite smart og som lar seg utnytte. Hun ble først gravid med en mann som forlot henne, så levde i mange år med en spillegal mann som utnyttet henne økonomisk. I slutten av boka er hun på vei i et forhold med en ny mann, som Maximilian betrakter som snillere, men bemerker at han må være seksuelt inaktiv.

Magdalena er den eneste kvinnen Max beundrer, og som han, etter eget utsagn kunne giftet seg med. Han vet lite om henne, men føler at hun er en tvillingsjel. Hun er belest, intelligent,

og forståelsesfull, uten behov for å bygge at «omsorgsfengsel» rundt mannen, slik hovedpersonen uttrykker seg.

Handlingen foregår hovedsakelig i det sentrale Stockholm hvor Maximilian bor og stiller ut, men vi får også et bilde av forstedet hvor han vokste opp: en drabantby med blokker og pizzarestaurant som skifter eiere samt «Parabolantenner som gapte sultent etter søppel fra alle verdens hjørner» (s. 113). Det er et godt bilde på det dagens mediastyrte samfunn som kunstneren kritiserer.

Boka gjør definitivt inntrykk på leseren, være det positivt eller negativt. Tittelen, åpningen, hovedpersonen er provoserende. Samtidig ser man at dette er et seriøst verk som stiller spørsmål ved kunstens rolle. Hva er kunst? Er kunstens oppgave å sjokkere? Skal man skape kunst i samfunnets tjeneste eller kunst for kunstens skyld. Det trekkes paralleller til  flere kjente kunstnere som Vincent van Gogh, Marcel Duchamp, Wiener-aksjonistene, Andrés Serrano, noe som viser at forfatteren har solid kunnskap om moderne kunst. Det er svært originalt av en kvinnelig forfatter å gå inn i hodet på en mannlig hovedperson og får beskrivelsene til å lyde troverdig.

Romanens første del skaper assosiasjoner til Goethes «Faust», og forventninger til at vi vil møte en ambisiøs ung mann som vil gå en pakt med djevelen i moderne setting. Disse forventningene blir riktig nok ikke innfridd, da Maximilian på slutten blir fremstilt som en Jesus-figur: hans mishandlede kropp ligger med armene utslått, og «kunne vært et fint bilde». Mao en kunstner som ofrer seg selv for kunsten som skal frelse samfunnet. Overraskelsen holder imidlertid spenningen oppe, da den vekker undring. Som leser sitter man igjen med noen ubesvarte spørsmål etter å ha lest boka, noe som danner grunnlaget for videre refleksjon.

The planet of the future

The planet of the future (2010) regissert av Mikael Salomon er noe en burde vise for dagens ungdom.
Handlingen er lagt til 2510 etter en økologisk katastrofe eller en ny verdens kri, og Jorda er dekket av urskog.  Den nye "Svartedauden" herjer og har forvandlet store deler av mennesker og dyr til mutanter, et fåtall mennesker har overlevd og er normale.

Hovedpersonene Kaleb, Savan og Dorel bor sammen med sin stamme gjemt i en hule som stadig oftere blir utsatt for angrep av mutanter. De eldste lærer de unge at menneskene i "den gamle verden" laget maskiner, gjorde utdødde dyr levende og brakte med seg sykdommen, som Guds straff for deres uhemmede tukling med naturen. Alle blir advart mot å søke kontakt med verden utenfor, men en dag, etter et sammenstøt med mutantene møter Kaleb, Savan og Dorel den mystiske mannen Amal som lever i en kirkeruin sammen med sin kone og sønn.

Amal opplyser de tre at de er blitt smittet da beistene har pustet på dem, men også at de finnes en kur, som ble oppfunnet av Kalebs far, Jarret. Videre forteller Amal at han selv,  Jarret og en rekke andre var medlemmer i det hemmelige Broderskap som ville gjenoppbygge verden, men ble forrådt av en ai sin egen krets. Gagen stjal "det gule pulveret" og bygget opp et eget rike i en av spøkelsesbyene fra den "gamle verden".  Det er lite igjen av pulveret, og hemmeligheten er gått tapt da Jarret ble drept, for ingen av de overlevende kan lese. (Spørs om det er å regne som sci-fi scenario hvis man har vært i et klasserom på videregående:

Kaleb er den eneste som kan lese, ergo må han overleve. De tre hovedpersonene kjemper en kamp mot klokka og mot Gagen og beveger seg i et spennende landskap av jungel, bilvrak, flåter og gjengrodde metropoler med pil og bue og kikkert.  Det er mye action, happy ending og viktig budskap. Filmen slutter med at Kaleb med den eneste boka han har lest (Tom Sawyers eventyr) drar til
metropolens støvete bibliotek for å redde verden. Den som leser har makten!

Julestemninger

Hildegard

Hildegard (2009) av Anne Lise Marstrand Jørgensen er en skjønnlitterær biografi av Hildegard von Bingen (1098 - 1179), nonne, komponist, forfatter, filosof og urtekyndig, en av de mest spennende skikkelsene i middeladeren.

Romanen gir et godt bilde av hvordan det var å være kvinne i middelalderen. Hildegard blir født i en ridderfamilie som barn nr 10, hvorav 8 overlevde. Som barn var hun mye syk og fikk tidlig åpenbaringer. På denne tiden hadde kvinnene to alternativer: arrangert ekteskap eller kloster. Foreldrene var bekymret for at Hildegard ikke ville overleve fødslene som ble forventet i ekteskapet, og at hun ville blitt sett på som gal i de verdslige sfærer. Derfor ble hun sendt i kloster som 10-åring, sammen med grevinne Jutta av Sponheim, som ble eremitt av egen vilje.

En kan lure på hvem av dem som var mest "forstyrret". Begge to ble opptatt i manneklosteret Disibodenberg, noe som kunne virke pussig. Boka gir et bilde av at manneklostre ikke hadde de store problemene med å ta opp kvinner så lenge disse kom fra velstående familier, da medgiften som Jesu brudene brakte med seg,  tilførte klosteret inntekter. Jutta blir etter eget ønske eremitt (eneboer), muret inn i en celle med et vindu mot kirken og et annet mot Hildegards celle for å kunne få mat og sende nattpotta til tjenestepiken. Hun spiser minimalt, går med botsskjorte av geitehår og bærer lenke på kroppen. Til syvende og sist dør hun av underernæring tidlig i 40-årene.

Hildegard derimot fører et langt sunnere liv, noe vi ser av hennes høye alder.  For henne blir klosteret en mulighet til selvrealisering. Hun jobber på sykestua under veiledning av munken Volmar, som hun utvikler et platonisk forhold til. Etter hvert begynner hun å komponere, og får synene sine nedskrevet og illustrert ved hjelp av Volmar. Ikke noe kjedelig liv i grunnen, særs hvis man ser på skjebnen hennes søsken fikk.

To brødre ble i likhet med Hildegard sendt i kloster. Den eldste søsteren, Clementia, blir giftet bort som 15 åring og går igjennom 5 dødfødsler før 2 barn overlever. Den nest eldste, Benedikta, dør av skadene hun blir påført av en stallgutt som voldtar henne på Clementias bryllup. Søsteren Irmengard dør i barselseng som 17-åring, Odilia må annulere ekteskapet etter å ha vært jomfru etter flere års samliv. En kan da spørre seg om det virkelig var så ille å gå i kloster for en kvinne på 1100-tallet.

Et interessant moment i boka er Hildegards første reise ut av klosteret etter 30 år innenfor murene. Hun drar til Trier for å bestille gullkroner til søstrene i klosteret (18 på dette tidpunktet i et mannekloster og alle adelsdøtre!) som de skal bære under høy messe. Dette gjør hun etter en åpenbaring. Hildegard får mer eller mindre sjokk når hun ser verden utenfor : fattigdom, sykdommer, kriger og elendighet .... samt egen berømthet. Hun har jo levd et beskyttet liv og blitt skånet for mye.

Etter hvert som Hildegard og Volmar har skrevet ned synene, setter Kirken i gang en etterforskning, der begge to risikerer å bli tiltalt for kjetteri, men pave Eugen erklærer Hildegards syner som Guds nådegave, og godkjenner manusskriptet. Det er også grunnen til at en i dag vet såpass mye om  denne fremragende middelderskikkelsen.

Boka imponerer med sitt poetiske språk, som man ikke er vant til å finne i mange biografier.

"I kronen på almetreet snakker bladene med hverandre. De er uenige, ordene deres bølger først den ene veien, så den andre. De føyer seg sammen i en uendelig kjede av vekslende bilder, man har ingen innflytelse på hvilke: Først er det et smilende ansikt, så er det en dukke som får hodet revet av, etterpå en krokete stakkar som faller ned en skråning.

Benedikta ligger i jorda, kroppen hennes er gått i stykker, som elvehunden. Bladene er støv som virvles opp av vindens sterke never, som daler viljeløst, virvles og daler, et urolig åndedrett, hestens ville man. Trekronen er en granittblokk, den ru overflaten som glitrer i lyset, stikker og fekter i lufta, blender når glimmerstykker fanger sola. Bladene er vann som strømmer  over en steinete elvebunn, de er heftig ild, et bål som slipper en hær av djevleunger løs på taket" ( s. 152, Forlaget press 2009)

Det er interessant beskrivelse av forestillingene en hadde om voldtatte kvinner. Her refereres Hildegards tanker om Margreth som er blitt voldtatt og havner på sykestua i klosteret for senere å bli tatt opp i ordenen da hun nekter å gifte seg med voldtektsmannen.

"Magen vokser for hver uke. Når barnet sparker, farer Margreth sammen, og Hildegard blir bekymret. Kanskje har hun likevel misforstått synet med Lucifer, kanskje ville Gud egentlig vise henne at denne kvinnen bærer djevelens yngel, et misfoster som stanger sin mor med spisse horn. Volmar som etter hvert hat lært henne alt han vet, har ikke bedre greie på svangerskap enn hun selv og kan ikke svare på spørsmålene hennes. "( s. 310, ibid)

Selv om dette er et skjønnlitterært verk, har forfatteren benyttet seg av historiske kilder. Både Hildegards syner (nevnt ovenfor) og hennes levnedsbeskrivelse Vita har overlevd til våre dager. Dermed har boka også stor læringsverdi .

Hildegard von Bingen grunnla senere to kvinneklostre i Rupertsberg og Eibingen, det første med midler fra Disibodenberg, slik at kvinneavdelingen kunne flyttes ut. Boka slutter imidlertid med pavens velsignelse av Hildegards nådegave.

Anbefales på det varmeste!

Svart bok av Orhan Pamuk

Dette er en veldig interessant bok, dog krevende å lese, men gir en følelse av mestring. Hovedpersonen er advokaten Galip som leter etter sin forsvunne kone Rüya i en drøy uke. Hun forsvinner plutselig uten noe beskjed. Leseren vet at Rüya elsker kriminalromaner, noe Galip hater, men ufrivillig blir han selv "helt" i en kriminalroman. På slutten begynner han selv å skrive noe han kaller den første tyrkiske kriminalroman.

Den største utfordringen er at fortellingen føres fra ulike synsvinkler. I annenhver kapittel følger en allvitende forfatter Galips etterforskning. Immellom disse kapitlene er det essays skrevet av  den berømte journalisten Celal Salik , som er Rüyas halvbror og Galips fetter, og som forsvinner samtidig med Rüya. Galip får fort mistanke om at forsvinningene er knyttet til hverandre.

Romanen er delt i 2 deler. I første del vandrer Galip gjennom Istanbuls gater og oppsøker steder han og kona har vært på tidligere. Hele tiden har han følelsen av å bli fulgt. Gjennom Celals artikler får vi innsikt i Tyrkias og Istanbuls historie, samt sufismens dikter Mevlana, som Celal i stor grad identifiserer seg med. I andre del låser Galip seg inn i en av Celals leiligheter, går i hans klær, snoker i tingene hans og leser hans artikler for å lære hvordan Celal tenker i håp om at dette kan løse gåten.  På dette tidpunktet i handlingen forstår vi fortelleteknikken: artiklene som er spredt gjennom fortellingen er noe Galip leser.

Samtidig som han "reiser" i Celals tankeverden, blir dette også en dannelsesreise hvor Galip lærer å kjenne seg selv. Denne (peergyntske) søkenen etter "å være seg selv" er et gjennomgående tema i romanen. Konflikten mellom den man er og den man ønsker å være er noe Galip og Celal har til felles. I et av essayene, "Øyet" skriver Celal at han følte seg fulgt av et Øye.

"Han" var selfølgelig "øyet". Den personen jeg ønsket å bli, var øyet. Jeg hadde ikke først skapt øyet, men "Ham", den jeg ønsket å bli. Og den "Han" som jeg ønsket å bli, hadde kastet på meg det skremmende, kvelende blikket som strakte seg fra ham til meg. "Øyet" som begrenset min frihet, dette ubarmhjertige blikket som så og dømte alt jeg gjorde, hadde hengt seg på meg som en forbannet sol som ikke fjernet seg fra meg. Ikke la dere lure av mine ord og tro at jeg beklager meg. Jeg var fornøyd med det skinnende utsynet "øyet gav meg" (s. 127-128).

Dette temaet overføres også til et nasjonalt plan. Gjennom Celals artikler formidles frykten for at Tyrkias vestliggjøring fører til tapet av nasjonalidentiteten. Et av essayene forteller om en mann som forsøkte å lage utstillingsdukker som lignet tyrkere. Prosjektet hans ble et fiasko, da vestlige utsillingsdukker hadde tatt over markedet. Det nevnes at tyrkerne leser dårlig oversatt europeisk litteratur (bl.a krimen som Rüya sluker), og det  fortelles at "alle sivilisasjoner som etterligner en annen, og alle nasjoner som klarer å bli lykkelige med "andres historier" er dømt til undergang og glemsel" (s. 443)

 I fetterens leilighet finner Galip en bok om hurufismen : en lære om bokstavmagi knyttet til arabiske bokstaver. Hurufistene trodde nemlig at man kunne finne bokstavene i menneskeansikter og "lese" menneskene. Celals leilighet er full av fotografier med bokstaver han har tegnet i ansiktene. Galip ser seg i speilet og leter etter bokstavene i sitt eget ansikt. Der leser han skrekk.

Etterhvert som han blir klar over at Celals artikkellager i avisa går tom, begynner Galip å skrive i hans sted. Imens mottar Galip flere telefoner av en fanatisk Celal-fan, som har oversikt over alle artiklene denne har skrevet, og som har begynt å identifisere seg med journalisten. Mannen er dessuten sjalu, da Celal tidligere har hatt en affære med hans kone, og han tolker at et gammelt essay trykt i avisaer Celals forsøkt på å gjennopta kontakten med henne. han truer Galip (som han tror er Celal) med å drepe ham og avtaler samtidig et møte utenfor Alladdins butikk, som spiller en sentral rolle i fortellingen. Galip møter der i forkledning. Tydeligvis ved en tilfeldighet passerer Celal i gata og blir drept, og Rüyas lik blir funnet i Alladdins butikk neste morgen.

I den siste delen av romanen er det Galip som blir en jeg-forteller. Han har tatt over Celals spalte og skriver historien om Galip og Rüya, mens han stadig blir innkalt til etterretningstjenesten som etterforsker drapet på Celal som politisk mord.

Det nest siste kapitlet , "Historien om Prinsen" angivelig skrevet av Celal og fortalt av Galip til et team engelske journalister forteller om at for å være seg selv må en kunne fortelle en egen historie. Prinsen kjemper en kamp for å ikke bli påvirket av noe (anxiety of influence, H. Bloom?). Han fortsod at " han bare ville kunne bekjempe de historiene han hørte inni seg, ved å heve sine egne historiers stemme" ( s.443). Dette kan knyttes både til Celal, som gjennom sin karriere har "badet" i andres historier og som har gjenfunnet seg selv, og til Galip som finner sin egen stemme ved å skrive den første tyrkiske kriminalroman.

Definitivt en bok som inviterer til en ny gjennomlesning for å trenge inn i dybden og åpne for nye tolkninger.

St. Jan av Nepomuk/Praha/Tsjekkia

Jan av Nepomuk er Tsjekkias skytshelgen. Han var erekebispen av Praha sin stedfortreder? (vicar general) og ble kastet i elva Vltava fra Karlsbroen etter ordre fra Kongen av Böhmen Wenceslaus IV i 1393.  Grunnen til det skal ha  vært at Nepomuk nektet å fortelle hemmeligheter han fikk tilgang til under skriftemål (mao overholdt taushetsplikten).På Karlsbroen er det en statue av ham samt en minnesplate på stedet han ble kastet fra. Gnir man platen, heter det seg at man kommer tilbake til Praha. Levningene hans ligger i St. Georg kirken i Praha-borgen. På grunn av sin død er han en helgen som beskytter mot flom og baktalelser.

Etter at han ble kanonisert er Nepomuk blitt et motenavn i den katolske verden. Dette refereres det til i bla. "Doktor Faustus" av Thomas Mann, der en av personene heter det. En annen person oppkalt etter ham er Pablo Picasso som het så mye som Pablo Diego José Francisco de Paula Juan Nepomuceno María de los Remedios Cipriano de la Santísima Trinidad Ruiz y Picasso.

Nepomuk, helgenens hjembygd ligger ca 2 mil fra Pilzen og er definitivt besøket verdt. Don´t miss it!

Statuen på Karlsbroen

Levningene i St Georg Kirken

Henrettelsestedet

Nepomuks lik i Vltava av Frantisek Karel Palko fra 1730

fra Nepomuk

fra Nepomuk

fra Nepomuk

Knappestøperen/Peer Gynt-parken

Peer Gynt-parken er en av de nye Oslo severdigheter. En bydel med nye blokker er blitt bortskjemt med ca 20 skulpturer av kunstnere fra ulike land. Alle tar for seg et motiv fra Ibsen drama, og er definitivt besøket verdt :

http://peergyntparken.no

 En av de mest spennende skikkelsene i dramaet er Knappestøperen. Det er en av skikkelsene som møter den gamle Peer Gynt på slutten av dennes dannelsesreise og stiller ham til regnskap for sitt bortkastede liv. Slik Knappestøperen selv sier, er hans oppgave "på Mesters vegne å hente sjelen". Om han er Guds eller Djevelens utsending sies det ikke noe om, men det viser seg at Peers sjel verken skal til himmel eller helvete, for han var verken god nok eller slem nok. Peer er "mislykket gods" og skal i støpeskjeen for å smeltes om til noe nytt. Dette skremmer Peer til de grader at han gjerne vil be djevelen (i Den magres skikkelse) om attest på at han er en synder for å unngå støpeskjeen.

Resirkuleringstanken gir assosiasjoner til hinduismen hvor man tror på gjenfødelse og nirvana. En fødes på nytt i en ny skikkelse fram til man oppnår nirvana, en tilstand der en ikke blir født på nytt. Da har man perfeksjonert seg og blitt "god nok".  Som verdensvant person, kan man ikke helt utelukke at Ibsen kjente til hinduismen og hentet inspirasjon der.

En annen mulig tolkning er at Peer Gynt rett og slett møter seg selv som liten. Tidlig i dramaet  forteller mor Aase at Peer lekte knappestøper med en støpeskje og at faren hadde gitt ham en gullmynt å støpe om. I tillegg sier Knappestøperen at Peer var ment til å bli "en blinkende knapp på verdensvesten ; men hempen glapp". Det kan vel tenkes at Peer møter seg selv i døren og holder dommedag over seg selv?

Ingen vil bekrefte at Peer har vært seg selv, så "resirkuleringen" er rett rundt hjørnet når Solveig redder ham ved å si at han har vært i hennes tro, hennes håp og hennes kjærlighet samt gjort livet hennes til en deilig sang (etter ca 40 års venting i en avsides hytte!).

Møtet mellom Peer Gynt, Solveig og Knappestøperen

Biutiful

Biutiful (2010) er det nye verket fra regissøren Alejandro González Iñárritu, som også står bak filmen 21 grams (som er bare helt rå).  Selvsagt skaper dette forventninger til det nye kunstverket, som er vanskelig å gi ensidig kritikk av. Også her viser regissøren en sterk skildring av sosial elendighet, med temaer som rusmisbruk, dødelig sykdom og illegal innvandring. Man får se et helt annet bilde av Barcelona enn det man er vant til som turist.

Kort fortalt handler filmen om alenefaren Uxbal som må ta seg av barna Ana og Mateo fordi ekskona er alkoholisert, manisk-depressiv og prostituert (alle superlativer på en gang). Han selv er med på å drive en fabrikk hvor illegale kinesiske innvandrere syr vesker 16 timer om dagen for luselønn. Da Uxbal og broren Tito trenger penger diskuterer de å selge graven til faren ( som befinner seg i en 6-etasjers "betongblokk" på kirkegården Motnjuic). Uxbal får diagnosen prostatakreft med spredninger og beskjeden om at han har et par måneder igjen. Da bestemmer han seg for å bli "snill gutt" , reparere forholdet til ekskona, hjelpe den senegalske innvandrerkvinnen Ige og kjøpe ovner til kjelleren der kineserne sover. Ting går ikke etter planen, da kona Marambra ikke har forbedret seg stort, og de billige ovnene gasser alle kinaarbeiderne i hjel. Før Uxbal dør overlater han ungene til Ige som han knapt nok kjenner, men vurderer som bedre omsorgsperson enn kona Marambra.

Mye samfunnsfag i denne filmen,og selvsagt ikke noe galt i å vise samfunnets skyggesider, men
filmen ville nok vært bedre dersom Iñárritu hadde benyttet seg av den ukronologiske klipp-fortellingen fra 21 grams. "Biutiful" er kronologisk og litt vel langtrukken.

En av sjokkerende episodene var når Uxbal får lyst til å se sin far som har ligget i betonggraven siden 1966 og får lov til det (balsamert?) før denne kremeres. Har vært innom denne kirkegården under et besøk i Barcelona selv, den ligger ved botanisk hage og de olympiske anleggene. Tenkte tanken på hvor trist det måtte være å flytte inn i en betongblokk etter døden når man har bodd i en betongblokk hele livet, men det spiller kanskje ingen rolle? Den gangen tenkte jeg ikke på det som fullverdig grav, men det er tydelig det. Så er det tydeligvis attraktivt å kjøpe graver der også...

Tittelen "Biutiful" kommer fra en episode der barna spør Uxbal om hvordan man staver "Beautiful".
Hvis jeg hadde vist den på skolen ville det nok blitt i en samfunnsfagtime heller enn i spansktimen.

Montjuic kirkegården sett fra Botanisk hage

Fyrvokteren

Fyrvokteren (2009) av Camilla Läckberg. Handlingen er lagt til Fjällbacka i Bohuslän, et lite tettsted med et sagnomsust fyrtårn. Det sies at de døde aldri forlater øya. Patrik Hedström må etterforske drapet på den nye økonomisjefen i kommunen, Mats Sverin.Parallellt med etterforskningen som tar 2 uker tid, fortelles historien til fyrvokterens kone Emelie fra 1870 til 1875.

Romanen innledes med at Annie Wäster, har flyktet fra sin voldelige mann og flyttet inn i fyret som har vært i familiens eie, med sin lille sønn Sam på 5 år, som er syk. Hun ser Emelie og dennes sønn som tydeligvis går igjen i fyret. Annie gamle kjæreste Mats kommer ut med båt etter å ha handlet for henne. Neste dag blir han funnet skutt i sin leilighet.

Det viser seg at Mats er en snill gutt, som ingen har noe å utsette på.  Han har flyttet til Fjällbacka fra Göteborg etter å ha blitt grovt mishandlet av en gjeng. Han har også fattet mistanke til regnskapet for spaanlegget Badis i kommunen. Mats har dessuten jobbet for en organisasjon som hjelper mishandledekvinner å flykte fra sine menn og innledet et forhold til en av kvinnene han var kontaktperson for, Madeleine, hvis mann er leder for en motorsykkelgjeng. I tillegg blir 3 skolegutter forgiftet med kokain som de har funnet utenfor Mats port og med hans fingeravtrykk på.

Det virker som flere har hatt motiver for å ta ham av dage, men forfatteren greier å overraske leseren helt til det siste. Boka gir en bred skildring av kvinnemishandling både før og nå. Fint å se at det er mulig å skrive en god krim uten at ofrene blir partert eller at morderen skal være en busemann. Etterforskeren er her en familiemann, ikke den klassiske skilte og alkoholiserte typen (selv om jeg liker Wallander også). Har ikke lest noe av denne forfatteren tidligere, men det virker lovende.

Julestemninger i sør og nord

Sofia, Bulgaria

Før jul på Romerike