Bestefar er en rev

Bestefar er en rev (Trond Brænne, Anders Kaardahl, Cappelen Damm 2009) er en barnebok om døden. Benjamin mister bestefaren sin 1 juledag etter at de to har gått på skøyter og satt ut grøt til nissen.
Denne typen bøker (som det etter hvert er blitt mange av) gjenspeiler vanligvis et livssyn: kristen, agnostisk, materialistisk osv. Det originale ved denne boka er at den setter fokus på reinkarnasjon, fremstlit på en sjarmerende naiv måte. Etter døden blir man til en stjerne, en blomst eller et dyr, ifølge bastefaren.

Boka tar barnets syn på de voksnes forklaringer. Han er mistroisk, tar ikke alle forklaringer for god fisk, og vet at julenissen ikke finnes. Julenissen er bestefar. Da blir det logisk å tenke at det også er bestefar som spiser grøten som ble satt ut, helt til Benjamin ser en rev ved grøtskåla og konkluderer med at "Bestefar er en rev". Her er det også en mulig intertekstuell påvirkning fra Johan Borgens "bestefar er en stokk" (Av en født forbryters dagbok).

Flotte akvarellillustrasjoner, ofte i blåtoner som skaper en mystisk stemning.  Spesielt virkningsfullt er bildet der Benjamin og bestefar ser på et strjerneskudd, mens en blå rev løper i forgrunnen mot en busk med gule blader som stikker ut av snøen samt det siste der reven bader i lys på blåisen mot en lyseblå himmel full av stjerner. En vakker opplevelse.

Pans labyrint

Pans labyrint (El laberinto del fauno), Guillermo del Toro, 2006. Handlingen er lagt til Spania i 1944, de første årene av Francos diktatur. Filmen åpner med at den lille Ofelia sammen med den gravide mora er på vei til landsbyen der stefaren (kapteinen) er stasjonert. Ofelias far ble drept i borgerkrigen, og det ligger mellom linjene at han kjempet på "riktig" side. Mora har ironisk nok (av svakhet eller tilpasningsdyktighet) giftet seg med en juntakaptein, hvis oppdrag er å bekjempe motstandsbevegelsen i lokalmiljøet, og som er prototypen på ondskap.

Mors svangerskap er komplisert og fører til at hun må holde sengen. Ofelia oppdager en støtte i skogen som viser seg å være porten til et fantasiunivers. Der møter hun faunen, som forteller henne at hun er en reinkarnasjon av prinsesse Moanna og blir satt på prøve med 3 oppgaver hun må løse. Ofelia får en allrune som hun legger under moras seng, noe som fører til at tilstanden bedrer seg helt til plantet blir oppdaget av kapteinen og brent i peisen.

Kapteinen er imidlertid fullstendig blottet for menneskelige følelser. Han slakter medlemmer av motsandsbevegelsen og kjelleren i huset er blitt omgjort til torturkammer. I samtaler med militærlegen vises tydelig hvor hensynsløs han er. Han gir instrukser om at dersom det må tas et valg mellom mors og det ufødte barns liv, er det barnet som må reddes. Legen trasser kapteinen ved å avlive en lemlestet fange med ordene: "å adlyde for å adlyde er det kun folk som Dem som gjør", sier han. Konsekvensen blir at han selv blir skutt i nakken få minutter etter. Ofelias mor dør i barsel, guttebarnet overlever.

Ofelias mot står i tydelig kontrast til mors svakhet. Hun står på, overvinner farer, og viser omsorg for mor og den ufødte broren. Det er også et religiøst motiv i fortellingen. For å redde fantasiuniverset må uskyldig blod spilles. Ofelia vil ikke ofre  lillebroren og blir selv et offerlam. Hun kommer til "Kongen", mens broren blir tatt vare på av tjenestepiken Mercedes som har bånd til motstandsbevegelsen.

Filmen er  skremmende, ikke så mye på av de skumle vesenene i fantasiuniverset, men pga den brutale historiske virkelighet. De virkelig onde makter er menneskene. Tar man bort fantasielementene, er det en historisk film om den skjulte krigens grusomheter. Nettopp dette gjør filmen annerledes enn andre fantasyfilmer. Det er ikke en liksom-krig, og ingen står opp fra de døde. Mange ser grøssere fordi de liker å bli koseskremt. Men hvorfor bli skremt av fantasymonstre, når virkeligheten kan være mer skremmende?
Eller skremmer virkeligheten litt for mye?