Rayuela (Hopscotch) - en antiroman

Rayuela (eng. tittel Hopscotch) av Julio Cortázar kom ut  i 1963 med sjangerbetegnelsen "antiroman". Tittelen betyr Paradis (spillet) og viser til måten romanen leses på, man "hopper" nemlig fram og tilbake mellom kapitlene. Handlingen er lagt til et bohem-miljø i Paris på 1950-tallet og kretser omkring forholdet mellom den kyniske og selvopptatte argentineren Horacio Oliveira og den  noe enkle og jordnære Lucia (kalt La Maga) fra Uruguay, noen av deres intellektuelle venner (omtalt somKlubben) og forfatteren Morelli, som Klubben tilfeldigvis støter på når han blir kjørt på i gata. Morelli skriver sin egen bok, og ordner senere Klubbens notater til en bok.

Fortellersynsvinkelen blir delvis lagt til Oliveira, delvis til Morelli. Etter bruddet mellom Oliveira og La Maga veksler fortellingen mellom drøm og virkelighet, da Oliveira møter sin gamle venn Traveler og ser La Maga i dennes kone Talita.

I starten foreslår forfatteren to lesemåter: kap 1-56  (for å få med seg handlingen) eller  hoppe mellom kap 1-155 i en rekkefølge forfatteren har satt opp evt. lage egen leseplan:  "Min bok kan du lese som du vil" (forfra eller bakfra), hevder Morelli i romanen. Kap. 57-155 består av bruddstykker fra handlingsforløpet og Morellis bok, Oliveiras tenkemonologer og drømmer samt leketekster på fantasispråk eller f.eks. 2 kapitler i ett der meningen åpenbarer seg hvis man leser annenhver linje.

Den første lesemåten passer ifølge Cortazar for den "femi-leseren", som er ute etter å få løsninger eller oppleve andres problemer i mangel på sine egne mens han/hun sitter bekvemt i lenestolen. Den andre lesemåten er en utfordring til "den lekende leseren" som ønsker en dialog med forfatteren, altså å bli med på hans lek, å skape boka på nytt.

Antiromanen blir også  en estetikkstudie der Cortazar stiller spørsmål om litteraturens oppgave. "Teksten skal ikke være et påskudd til å formidle et budskap", sies det i romanen. Et annet spørsmål er hvem som skaper verket: forfatteren,  leseren, eller blir verket til i samspillet mellom disse?  Kan ikke litteraturen være en lek?

Liker du filmer som  21 gram og Magnolia,  vil  denne boken sikkert appellere til deg.
God lek!

Maria full of grace

Requiem for a dream er for lengst blitt en klassiker innenfor videregående skole ved hver informasjonskampanje om rus og gjør inntrykk. Imidlertid har annen film minst like god påvirkningskraft, selv om den er mindre kjent. Maria full of grace (2004, Joshua Marston, Colombia) forteller historien om den 17-årige Maria Alvarez som blir narkokurrer og flyr med 62 heroinkapsler i magen fra Bogotá til New York sammen med 3 andre "muldyr":  Lucy, som hun tilfeldigvis blir kjent med hos bakmennene, bestevenninna Blanca og en navnløs.

Filmen byr ikke på like mange groteske scener som Requiem, påvirkningskraften ligger i fortellemåtens enkelhet, naivitet og ærlighet. Reisen utgjør en stor del av historia og dveler ved noen få episoder som sier mye. Det er en dannelsesreise som viser at Marias verdier ikke er materielle.  Maria er opprørsk, sta, ansvarsfull og har omsorg for andre.

Ikke minst er det spennende å sette fortellingen i den norske 17-åringens referanseramme når man spør hvorfor Maria sniffer coca mens hun står og renser rosestilkene for torner i sin jobb som blomsterforpakkerske på en blomsterplantasje . Er det for å prøve ut noe nytt og spennende? Og hva er det som får henne til å svelge 62 kapsler når hun vet at en defekt kapsel kan koste henne livet?

Maria hjelper mor med å forsørge sin eldre søster og hennes barn. Hun selv er blitt gravid med en gutt hun ikke elsker. Hun er "fed up" med oppsynsmannen på plantasjen, hjemmeforpliktelsene, og hun vil ikke gifte seg uten kjærlighet fordi hun "må". Kurrerkolegaen Lucy forsikrer dessuten at hun har smuglet 2 ganger og det har gått bra. Referanseramma er noe ganske annet enn den norske 17-åringen kjenner fra sin hverdag.

Filmen dveler lenge vedpakkinga og svelginga av kapslene, flyturen, tollkontrollen og blir ganske rystende i sin troverdighet. "Hvorfor må Maria svelge igjen kapslene som uheldigvis kommer ut i løpet av flyturen? " lurer noen på. Hvorfor blir Lucy dårlig på flyet? Hvor uendelige virker tiden i tollkontrollen hvor hun risikerer et avslørende røntgenbilde?

Det mest virkningsfulle bildet i filmen er nok det blodige badekaret i leiligheten hvor Maria, Lucy og Blanca blir innlosjert av dealerne. Synet av badekaret møter Maria  når hun våkner av lyden av en dør som lukkes. Blanca sover, Lucy og dealerne er borte. Kurreren er nok bare emballasje, en kaster jo plastposen når varene er pakket ut.  Det er nok et steinhjerte som skal til for ikke å bli rystet.