 |
| Sofia, Bulgaria |
 |
| Før jul på Romerike |
tirsdag 10. januar 2012
tirsdag 6. desember 2011
Gjess ved kommunegrensa Eidsvoll/Nes
lørdag 29. oktober 2011
"En herrgårdssägen", Selma Lagerlöf
Denne korte romanen er en rørende fortelling om kjærlighet og "oppstandelse" . Historien innledes med at Gunnar Hede, som er student i Uppsala blir fratatt fiolinen av sin venn, for at han skal lese og klare eksamener.Samtidig mottar han beskjed hjemmefra om at det går dårlig med gården hjemme, og at moren regner med hans hjelp. Ting går ikke etter planen, da Hede hører fiolinspill fra gaten. Det er et linedanserpar som har med seg en blind fiolinist som spiller for å forsørge barnebarnet Ingrid. Ingrid mangler kunstnerisk talent, blir det sagt, og blir derfor ikke opplært til opptredener. Slik møtes Hede og Ingrid, og veiene deres skilles med det samme for å krysses igjen senere.
Hede er bestemt på å redde gården, gifte seg med forloveden og hjelpe Ingrid, som har brent seg i hans sin. Han kjøper en geiteflokk i nord, som han planlegger å føre sørover gjennom skogen i november for å selge dem til dobbel pris. Imidlertid setter vinteren inn tidligere enn beregnet, og geitene fryser og sulter i hjel på veien. Hede mister pengene, forloveden ... og forstanden. Han fortsetter som ambulerende kjøpmann, men blir til bygdeoriginal, som kalles Geitebukken.
Ingrid har tilbrakt noen år på en prestegård etter at bestefaren døde. Hun blir syk og ligger skinndød. I det hun er i ferd med å bli begravet levende, vekker Geitebukkens fiolinspill ved graven henne tilbake til livet. Hennes oppgave videre blir å få ham til å gjenoppstå fra galskapen.
En av de mest interessante skildringene i boka er fru Sorg som dyrkes på Hedes gård. " Men till sist kom hon in i ett rum, där hon aldrig förr hade varit, det vat ett ganska litet rum, där väggarna och taket voro svarta. Men då hon såg bättre efter, var inte rummet svartmålat, inte heller överdraget med svart tyg, utan det var så m¨rkt därför, att ¨over tak och vägg, hängde flädermus vid flädermus, hela rummet var inte annat en et stort läderlappsbo. []...] "det vet vel mamsell Ingrid, att det inte finns en gammal herrgård här i landet, där det inte lämnas ett rum till flädermössen [...] "Vi få lov", sade jungfru Stava. "De där läderlapparna äro fru Sorgs fåglar"( s. 67)
Ingrid bor hos Hedes mor og møter Fru Sorg som kommer på herregården og meddeler at hun vil overta den etterhvert som den er overgrodd nok. Denne skikkelsen er tydlegivis antagonisten Ingrid må vinne over.
"Ingrid ryggade tillbaka. Fru Sorg hade ett litet, rynkigt ansikte, hopklämt nedtill, så att underkäkan nästan inte märktes. Hon hade tänder, som liknade taggarna på en såg, och mycket hår på överläppen. ôgonbrynen bestodo av en enda tofs. Hyn var alldeles brun. Ingrid undrade om inte jungfru Stava såg vad hon såg. Fru Sorg var inte en människa. Hon var bara ett djur" ( s. 70) Sitert etter "En herrgårdssägen" Albert Bonniers Förlag, 2008.
Hede er bestemt på å redde gården, gifte seg med forloveden og hjelpe Ingrid, som har brent seg i hans sin. Han kjøper en geiteflokk i nord, som han planlegger å føre sørover gjennom skogen i november for å selge dem til dobbel pris. Imidlertid setter vinteren inn tidligere enn beregnet, og geitene fryser og sulter i hjel på veien. Hede mister pengene, forloveden ... og forstanden. Han fortsetter som ambulerende kjøpmann, men blir til bygdeoriginal, som kalles Geitebukken.
Ingrid har tilbrakt noen år på en prestegård etter at bestefaren døde. Hun blir syk og ligger skinndød. I det hun er i ferd med å bli begravet levende, vekker Geitebukkens fiolinspill ved graven henne tilbake til livet. Hennes oppgave videre blir å få ham til å gjenoppstå fra galskapen.
En av de mest interessante skildringene i boka er fru Sorg som dyrkes på Hedes gård. " Men till sist kom hon in i ett rum, där hon aldrig förr hade varit, det vat ett ganska litet rum, där väggarna och taket voro svarta. Men då hon såg bättre efter, var inte rummet svartmålat, inte heller överdraget med svart tyg, utan det var så m¨rkt därför, att ¨over tak och vägg, hängde flädermus vid flädermus, hela rummet var inte annat en et stort läderlappsbo. []...] "det vet vel mamsell Ingrid, att det inte finns en gammal herrgård här i landet, där det inte lämnas ett rum till flädermössen [...] "Vi få lov", sade jungfru Stava. "De där läderlapparna äro fru Sorgs fåglar"( s. 67)
Ingrid bor hos Hedes mor og møter Fru Sorg som kommer på herregården og meddeler at hun vil overta den etterhvert som den er overgrodd nok. Denne skikkelsen er tydlegivis antagonisten Ingrid må vinne over.
"Ingrid ryggade tillbaka. Fru Sorg hade ett litet, rynkigt ansikte, hopklämt nedtill, så att underkäkan nästan inte märktes. Hon hade tänder, som liknade taggarna på en såg, och mycket hår på överläppen. ôgonbrynen bestodo av en enda tofs. Hyn var alldeles brun. Ingrid undrade om inte jungfru Stava såg vad hon såg. Fru Sorg var inte en människa. Hon var bara ett djur" ( s. 70) Sitert etter "En herrgårdssägen" Albert Bonniers Förlag, 2008.
 |
| Fra kostymeutstillingen ved Västanå teater, Sunne (Värmland) |
søndag 23. oktober 2011
mandag 10. oktober 2011
Tur til Vestlandet gjennom årstidene
Reisen fra Østlandet til Vestlandet byr på overraskelser om høsten, men det gjør at turen blir enda mer verdt det :-) Langt å kjøre, men reisen kan være et mål i seg selv.
 | |
| Langs Mjøsa skinte sola |
 |
| Merkbart at man er på Vestlandet: sludd og vind lot ikke vente på seg |
 |
| "... kommer fra Bergen, og regnet er vått..." |
 | ||
| Vinteren satt inn for fullt på tilbakeveien |
 | |||||||||
| Jeg hadde imidlertid vinterdekk (er brunette :-) |
 |
| Slik så overgangene ut. Radioen melder om kaos i fjellet. Synd at aboriginerne aldri lærer og lar seg overraske med sommerdekk. Det var jo ikke i går at fjellene vokste ... |
 |
| "Det hev ei rose sprunge ut ... midt i den kalde vinter"? (ved Slidredomen) |
søndag 25. september 2011
"Doktor Faustus" Thomas Mann
"Doktor Faustus" (1947) er Thomas Manns siste roman. Den handler om komponisten Adrian Leverkühns liv og bygger på den litterære myten om Dr. Fausts pakt med Djevelen. Fortelleren er Adrians venn Serenus Zeitblom.
Adrian er veldig smart, hovmodig og ærgjerrig fra ungdommen av, og mangler ifølge Serenus tro på absolutte verdier. Disse karaktertrekkene fører ham til pakten han inngår med Satan. Adrian studerer først teologi (av hovmod ) og går senere over til musikkstudier. Han begynner å komponere etter tolvtoneteknikken (dodekafonien). Arnold Schönbergs musikkteori ligger til grunn for dette. Schönberg selv reagerte på Thomas Manns bruk av denne i romanen og forlangte at forfatteren skulle få dette med i etterskriften.
Pakten med Djevelen blir i denne romanen knyttet til syfilis. Som student blir Adrian dratt inn på et horehus av sine venner, som han forlater med avsky uten å ha benyttet seg av tjenestene der. Slik han senere bekjenner i brev til Serenus, er han likevel blitt "forhekset" av en prostituert han kaller for Esmeralda, som han senere oppsøker. Hun er da bosatt i Bratislava og sluttet i yrket pga syfilis, noe hun informerer Adrian om. Han insisterer imidlertid på å ha sex med henne og får sykdommen selv. Han oppsøker to leger for å få behandling, men den ene legen dør, den andre blir arrestert, noe som får leseren til å undre på om dette er tilfeldig.
Samtalen med Djevelen er høydepunktet i boka. Djevelen oppsøker Adrian i Italia og forklarer at han lenge har fulgt med komponisten, og at plassen i helvetet er garantert. Det er imidlertid ikke alle som kan slippe inn der, kun de utvalgte. Djevelen forklarer at syfilisen ikke var tilfeldig, men nødvendig! for skaperakten, da den satte hjernen i en slags transe. Dessuten påpeker han at flere genier hadde syfilis. En kan da undres om Thomas Mann selv hadde det synet på syfilis og kreativitet. Vi får ikke vite om samtalen med Djevelen er virkelig eller et produkt av en syk hjerne som følge av sekundære syfilissymptomer. Det siste verket Adrian skriver heter "Dr. Faustus veklage".
En annen litterær allusjon er H. C. Andersens lille havfrue. Adrian sammenligner stadig sine plager med havfruens lidelser. Han lider for den geniale kunsten, slik hun led for å få menneskebein (hun kjente 100 kniver i kroppen for hvert steg hun tok).
Det er en bragd å komme seg igjennom bok, da handlingen stadig avbrytes av lange essays om musikk, filosofi, religion og verdenskrigene. De første 100 sidene består hovedsaklig av tre musikkforelesninger som
Adrian og Serenus´ lærer holder, som er vanskelige å forstå for en leser uten musikkutdannelse. Videre følger en del essays om religion, som riktignok er mer forståelige, men det hele gir romanen et preg av essaysamling heller enn en fortelling.
Etter hvert følger forfatteren skjebnene til Adrians og Serenus´ vennekrets i München og er mer overkommelig. Thomas Manns fortellemåte er imidlertid arkaisk. Han gjør stadig bruk av frampek, noe som spolerer lesergleden. Handlingen blir dessuten ofte avbrutt om digresjoner der S. Zeitblom reflekterer over sin egen skrive prosess, inklusive hvorfor han deler opp et kapittel i to ved å sette tre stjerner is stedet for et romertall som nummer på et nytt kapittel !!! (som om det skulle være spennende for leseren). Selv om Thomas Mann belønner leseren med noe action på slutten (nesten westernaktig drama, der Adrians venn Rudi blir skutt av sin gifte elskerinne på et trikk), overveier det ikke for strevet med å pine seg gjennom resten av boka. Med all respekt for den filosofiske dybden i refleksjonen over kunstnerens demoniske vesen, må en kunne si at Thomas Mann hadde tjent enormt på å redusere antall sider til det strengt nødvendige.
Adrian er veldig smart, hovmodig og ærgjerrig fra ungdommen av, og mangler ifølge Serenus tro på absolutte verdier. Disse karaktertrekkene fører ham til pakten han inngår med Satan. Adrian studerer først teologi (av hovmod ) og går senere over til musikkstudier. Han begynner å komponere etter tolvtoneteknikken (dodekafonien). Arnold Schönbergs musikkteori ligger til grunn for dette. Schönberg selv reagerte på Thomas Manns bruk av denne i romanen og forlangte at forfatteren skulle få dette med i etterskriften.
Pakten med Djevelen blir i denne romanen knyttet til syfilis. Som student blir Adrian dratt inn på et horehus av sine venner, som han forlater med avsky uten å ha benyttet seg av tjenestene der. Slik han senere bekjenner i brev til Serenus, er han likevel blitt "forhekset" av en prostituert han kaller for Esmeralda, som han senere oppsøker. Hun er da bosatt i Bratislava og sluttet i yrket pga syfilis, noe hun informerer Adrian om. Han insisterer imidlertid på å ha sex med henne og får sykdommen selv. Han oppsøker to leger for å få behandling, men den ene legen dør, den andre blir arrestert, noe som får leseren til å undre på om dette er tilfeldig.
Samtalen med Djevelen er høydepunktet i boka. Djevelen oppsøker Adrian i Italia og forklarer at han lenge har fulgt med komponisten, og at plassen i helvetet er garantert. Det er imidlertid ikke alle som kan slippe inn der, kun de utvalgte. Djevelen forklarer at syfilisen ikke var tilfeldig, men nødvendig! for skaperakten, da den satte hjernen i en slags transe. Dessuten påpeker han at flere genier hadde syfilis. En kan da undres om Thomas Mann selv hadde det synet på syfilis og kreativitet. Vi får ikke vite om samtalen med Djevelen er virkelig eller et produkt av en syk hjerne som følge av sekundære syfilissymptomer. Det siste verket Adrian skriver heter "Dr. Faustus veklage".
En annen litterær allusjon er H. C. Andersens lille havfrue. Adrian sammenligner stadig sine plager med havfruens lidelser. Han lider for den geniale kunsten, slik hun led for å få menneskebein (hun kjente 100 kniver i kroppen for hvert steg hun tok).
Det er en bragd å komme seg igjennom bok, da handlingen stadig avbrytes av lange essays om musikk, filosofi, religion og verdenskrigene. De første 100 sidene består hovedsaklig av tre musikkforelesninger som
Adrian og Serenus´ lærer holder, som er vanskelige å forstå for en leser uten musikkutdannelse. Videre følger en del essays om religion, som riktignok er mer forståelige, men det hele gir romanen et preg av essaysamling heller enn en fortelling.
Etter hvert følger forfatteren skjebnene til Adrians og Serenus´ vennekrets i München og er mer overkommelig. Thomas Manns fortellemåte er imidlertid arkaisk. Han gjør stadig bruk av frampek, noe som spolerer lesergleden. Handlingen blir dessuten ofte avbrutt om digresjoner der S. Zeitblom reflekterer over sin egen skrive prosess, inklusive hvorfor han deler opp et kapittel i to ved å sette tre stjerner is stedet for et romertall som nummer på et nytt kapittel !!! (som om det skulle være spennende for leseren). Selv om Thomas Mann belønner leseren med noe action på slutten (nesten westernaktig drama, der Adrians venn Rudi blir skutt av sin gifte elskerinne på et trikk), overveier det ikke for strevet med å pine seg gjennom resten av boka. Med all respekt for den filosofiske dybden i refleksjonen over kunstnerens demoniske vesen, må en kunne si at Thomas Mann hadde tjent enormt på å redusere antall sider til det strengt nødvendige.
søndag 21. august 2011
Gravlunden i Praha
"Gravlunden i Praha" av Umberto Eco tar for seg antisemittisk propaganda på 1800-tallet. Jødehat og forfølgelser er jo for så vidt noe som dukket opp lenge før Hitlers tid. I "Havets katedral" kan man bl.a lese om hvordan jødene fikk skylda for Svartedauden i Barcelona i 1348.
Hovedpersonen i "Gravlunden" er en jurist og dokumentfalskner som blir rekruttert av den franske etterretningstjenesten som agent for å fabrikere dokumentasjon og bl.a. spionere på prøyssiske og russiske agenter. (Han blir for øvrig sendt til Paris etter å ha dummet seg ut som etteretningsagent i Italia under Garibaldi-opprørene). "Gravlunden i Praha" er et dokument som ifølge boka blir opphavet til den antisemittiske propaganda. Agent Simonini dikter opp et hemmelig møte mellom Europas rabbinere på en jødisk gravlund i Praha, der de legger fram sine planer for å legge Europa under seg. Intensjonen er å få dokumentet solgt til en prøyssisk og en russisk agent, og få tilgang på annen informasjon. Når disse begge plagierer dokumentet uten å betale, blir ideen om det oppdiktede møte sprdet rundt til hele Europa.
Fortelleren veksler mellom en forfatterstemme samt dagbøkene til agent Simonini og Abbed dalla Piccola. Simonini oppdager at han har en "hybelkamerat" som også skriver dagbøker. Selv mistet han hukommelsen etter en traumatisk episode (det viser seg at han hadde samleie med en kvinne under en svart messe mens han utførte et oppdrag). Han selv vet ikke om Abbed dalla Piccola eksisterer i virkeligheten eller om det er et produkt av hans egen splittede personlighet. For øvrig husker Simonini å ha drept abbeden, og lagret liket i kloakken under huset, noe som gjør situasjonen enda mer absurd.
Han møter den jødiske legen Froid (Sigmund Freud) og får kjennskap til psykoanalysen. Da han, så klart , ikke kan stole på jøder, bestemmer han seg for å psykoanalysere seg selv ved å skrive dagbøker og fortelle sitt liv fra starten av. Det samme gjør Abbed dalla Piccola.
Eco gjør klart i etterordet at alle personer unntatt Simonini har eksistert i virkeligheten, mens hovedpersonens skikkelse bygger på flere forbilder. Historiske hendelser som boka refererer til er Garibaldis felttog, Napoleon III regjeringstid, Paris-kommunen, Dreyfus-saken. Til tider blir det tungt å følge alle trådene, men
boka illustrerer veldig godt prinsippene som etterretningstjenester fungerer etter: mangler man bevis, er det ikke noe problem å produsere. En skjønner tydelig at KGB ikke har oppfunnet hjulet, og Hitler hadde heller ikke "patent" på jødehetsen.
Hovedpersonen i "Gravlunden" er en jurist og dokumentfalskner som blir rekruttert av den franske etterretningstjenesten som agent for å fabrikere dokumentasjon og bl.a. spionere på prøyssiske og russiske agenter. (Han blir for øvrig sendt til Paris etter å ha dummet seg ut som etteretningsagent i Italia under Garibaldi-opprørene). "Gravlunden i Praha" er et dokument som ifølge boka blir opphavet til den antisemittiske propaganda. Agent Simonini dikter opp et hemmelig møte mellom Europas rabbinere på en jødisk gravlund i Praha, der de legger fram sine planer for å legge Europa under seg. Intensjonen er å få dokumentet solgt til en prøyssisk og en russisk agent, og få tilgang på annen informasjon. Når disse begge plagierer dokumentet uten å betale, blir ideen om det oppdiktede møte sprdet rundt til hele Europa.
Fortelleren veksler mellom en forfatterstemme samt dagbøkene til agent Simonini og Abbed dalla Piccola. Simonini oppdager at han har en "hybelkamerat" som også skriver dagbøker. Selv mistet han hukommelsen etter en traumatisk episode (det viser seg at han hadde samleie med en kvinne under en svart messe mens han utførte et oppdrag). Han selv vet ikke om Abbed dalla Piccola eksisterer i virkeligheten eller om det er et produkt av hans egen splittede personlighet. For øvrig husker Simonini å ha drept abbeden, og lagret liket i kloakken under huset, noe som gjør situasjonen enda mer absurd.
Han møter den jødiske legen Froid (Sigmund Freud) og får kjennskap til psykoanalysen. Da han, så klart , ikke kan stole på jøder, bestemmer han seg for å psykoanalysere seg selv ved å skrive dagbøker og fortelle sitt liv fra starten av. Det samme gjør Abbed dalla Piccola.
Eco gjør klart i etterordet at alle personer unntatt Simonini har eksistert i virkeligheten, mens hovedpersonens skikkelse bygger på flere forbilder. Historiske hendelser som boka refererer til er Garibaldis felttog, Napoleon III regjeringstid, Paris-kommunen, Dreyfus-saken. Til tider blir det tungt å følge alle trådene, men
boka illustrerer veldig godt prinsippene som etterretningstjenester fungerer etter: mangler man bevis, er det ikke noe problem å produsere. En skjønner tydelig at KGB ikke har oppfunnet hjulet, og Hitler hadde heller ikke "patent" på jødehetsen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)