"Hvor mye må man lyve for å bli trodd?" spør hovedpersonen Barnum i Halvbroren av Lars Saabye Christensen, en setning som er ganske genial. Barnum er en lystløgner som utvikler seg til en fortellertalent, manusforfatter og en "hvit løgn" som han kaller seg selv et sted i boka.
Bokas sjarm består i fortellingens mange lang: en slekshistorie, fortellingen om et vennskap. et essay om tiden og kronologi og fortelling om fortellingen.
Romanen åpner med at Vera Jebsen blir voldtatt av en mann som manglet 1 finger på den ene hånden, mens hun henter klesvasken på tørkeloften 8 mai 1945. Slik blir Barnums halvbror Fred unnfanget. Vera deler leilighet med moren Boletta, og bestemoren Den Gamle, og blir tredjegenerasjons alenemor. Noen år senere dukker Arnold Nilsen opp i livet deres. Han kjører en Buick, har en koffert full av applaus og prater som en av Hamsuns romaner ifølge den Gamle ."Han snakker som en roman vi engang kastet i kaminen" (s. 146). Merkelig nok mangler han en finger på venstre hånden samt alle fingrene på høyre, etter mineryddingsulykke. Han gifter seg med Vera og blir far tiL Barnum, som er oppkalt etter en verdenskjent sirkusskikkelse grunnet farens bakgrunn fra omreisende sirkus. For leseren blir det ganske åpenbart at halvbroren egentlig er en helbror, noe brødrene er uvitende om gjennom handlingsforløpet. Fred dreper til og med den forhatte "stefaren"i en "diskos-ulykke", for så å forsvinne i 28 år for å lete etter sin far eller Grønlandsbrevet fra oldefaren, som Arnold solgte til frimerkehanleren Oscar Miil.
Den andre sentrale historien er om vennskapet mellom den kortvokste Barnum, den tjukke Peder Miil og Vivian Wie. som blir kalt for Ulykken. Hun ble født i en bilulykke da faren hennes kjørte av veien for ikke å kollidere med Arnolds Buick. De tre blir kjent med hverandre på danseskolen, da Barnum forsøker å danse med Peder, som resulterer i at begge blir kastet ut, mens Vivian slutter selv. Alle tre har noen feil , som gjør dem mer verdifulle, i likhet med defekte frimerker, forteller Peder (hvis far er frimerkehandler). Etter hvert som Barnum blir manusforfatter, blir Peder hans impresario, mens Vivian blir Barnums samboer.
Hamsun er sentral i romanen. I tillegg til at Arnold snakker som en av hans romaner, havner Barnum, Peder og Vivian som statister i innspillingen av "Sult", som Vivian leser for moren sin, og Barnum får Hamsuns samlede verker i gave, som er en erstaning for bøkene som endte i peisen på frigjøringsdagen i 1945.
Metafortellingen består i at Barnum forteller om hvordan fortellingen blir til, med gjentatte refleksjoner om tid og kronologi. "Jeg klipper livet mitt, livet vårt i stykker. Jeg har brutt meg inn i klipperommet med en saks av sølv, og siden limer jeg bitene sammen, med mine små hender i en annen rekkefølge. Og tilgi meg hvis jeg må lyve, for løgnen er bare det man føyer til for å få bruddflatene til å passe i fortellingens linjal" (s. 252).
Barnums fortelletalent viser seg når han vinner en skrivekonkurranse med en novelle om gutten om den lille byen, som er forankret i hans egne erfaringer. Senere vinner han Norsk films konkurranse om beste manus med "Fetning", som også er basert på hans eget liv. Han får premien og en beskjed om at manuset aldri kan bli til film,samt en oppfordring til å skrive en manus om den forsvunne halvbroren som bærer tittelen "Nattmannen". I denne kjenner vi igjen romanens fortelling. På slutten av romanen kommer Fred tilbake "For å fortelle deg dette". Vi får dermed et svar på hvordan Barnum har fått kjennskap til familiehemmelighetene.
Et gjennomgangstema er også Tiden., som blir levende og inntar ulike former: "Tiden er uten kanter" s. 175, "i rusen år tiden amok" (s. 603), "t for tale, t for taushet, t for tid" (s 639).
Et spørsmål leseren ikke får svar på er hvem som er faren til Vivians barn. Et helt kapittel er viet Barnums tur med sædprøve til Rikshospitalet, hvor han får vite at han er steril. Likevel er Vivian gravid, noe Barnum har vanskelig for å fordøye, samtidg som han ikke vil fortelle om sin infertilitet.
En forklaring som byr seg når en legger sammen bitene i puslespillet er at Fred kan være faren. Han hadde et godt øye til Vivian under sin korte bokserkarriere. Et annet moment er kofferten med applaus som Barnum plutselig finner i kjellerboden uten noe logisk forklaring, "Han har vært her. Kanskje har han sovet her nede. Han har sett ansiktet mitt. Han har sett tiden som har gått. Han har sett oss" (s. 617). Fred reiste nemlig med kofferten, for 28 år siden, og har ikke vært borte hele tiden.
Det ligger kanskje også noe symbolikk i at Vivian flytter inn på "tørkeloftet" som er bygd om til leilighet.
Jeg leste denne boka halvveis for 10 år siden, og la den fra meg da de 650 sidene virket som Bøygen.
Nå, etter å ha lest hele, synes jeg at det var absolutt verdt det, og det frister med en gjennomlesning til om et år eller to på leting etter nye lag. Skikkelig leserglede! Jeg tviler på at filmatiseringen kan erstatte det!
