Penetrering
er en roman av Unni Drougge som ble utgitt i 2006. Den handler om den
kontroversielle installasjon- og performance-kunstneren Maximilian Frisk som
stiller sin kropp i kunstens tjeneste, og som etter eget utsagn ønsker å leve
for kunsten som del av et kunstverk.
Romanen starter med
Maximilians tilbakeblikk på natten da hans kjæreste Linnea blir voldtatt etter
å ha drukket seg full på byen på grunn av en krangel de hadde i forveien. Hun
opplever Maximilian som lite støttende og flytter ut, mens han planlegger sitt
livs kunstverk. Skildringen av de tre dagene før kunstverket blir til, utgjør
halve boka, og er en slags reise i seg selv. I romanens andre del viser det seg
at Maximilian har gjennomgått en penisamputasjon og stiller ut sin nye kropp
som et kunstverk.Dette utløser en mediastorm som gjør ham verdensberømt, og
kunstneren blir kåret til Sveriges mest sexy mann. Romanen slutter med Maximilians
død, da han blir mishandlet til døde av 3 fulle menn.
Det
er hovedsakelig Maximilian som er jeg-fortelleren i boka, med noen unntak i
andre og tredje del av romanen, der det skiftes til autoral refererende
synsvinkel. Fortellemåten er svært original, da forfatteren og jeg-fortelleren
har ulik kjønn. Den kvinnelige forfatteren beskriver hendelsene utfra en manns
ståsted.
Maximilian
Frisk er 36 år, blond, attraktivt og er oppvokst
i ett av forstedene til Stockholm med en enslig mor. Allerede fra første
setningen i romanen danner vi oss et inntrykk av at han er en kynisk og
hensynsløs person. «Jeg syntes det var et vakkert syn da kjæresten min akkurat
har blitt voldtatt» (s. 7). Leseren blir klart sjokkert over at noen kan bli
inspirert av en slik hendelse. De tre
dagene han går og venter på kunstprosjektets gjennomføring, blir vi kjent med
både hans bakgrunn og kvinnesyn.
Vi får inntrykket av at han er en kynisk kvinnehater, da han er innom en kafé, en kunstnerfest, en nattklubb og en fordekt bordell og omtaler alle kvinnene med forakt. Den eneste kvinnen han omtaler i positive vendinger: han ser
på henne som ærlig, frigjort og ekte.
Den
andre kvelden drar Maximilian til forstedet han vokste opp i, og vi får
innblikk i hva som har formet ham som kunstner og person. Han vokste opp med
mora og en slem stefar, uten å kjenne sin biologiske far. Han knytter åndelige
bånd til den homoseksuelle kunstlæreren Jösta og flytter til ham etter en
episode hjemme, da stefaren ødelegger hans maleri av en naken kvinne med kniv.
Læreren forteller ham at først nå er kunstverket fullbyrdet. Denne tanken om
fullbyrdelse viser seg å stå sentralt i Maximilians store kunstprosjekt.
På
vandringen gjennom forstedet får vi innblikk i at Maximilian har utnyttet flere
kvinner i sine kunstneriske prosjekter. Ei av dem er ungdomskjæresten Yvonne,
som blir stilt ut etter å ha blitt rusavhengig og prostituert. Til slutt
stikker Max innom mora si, som han forakter i likhet med andre kvinner. Når hun
forteller at hun har truffet en ny mann, styrter kunstneren ut av leiligheten
med tanken på at hun lar seg utnytte på
nytt «Moren min lot det skje igjen. Lot pikken trenge i det ødelagte
motstandløse livet sitt» (s. 135)
Å
vandre i Maximilians tanker bidrar ikke akkurat til at vi føler noe sympati for
ham, men tvert imot forsterker synet på ham som en antihelt . På en annen side
virker det som om det ligger en del samfunnskritikk i hans sarkastiske observasjoner.
Han kritiserer samfunnet for å ha blitt seksualisert: " I dag er ikke sex
skambelagt overhodet. Sex er konsumsamfunnets glidemiddel. Mediene slynger
sexsjokkene i ansiktet på oss, det seksuelle innholdet på tv og i
underholdningspressen øker hele tiden, nettet består av 70 % porno, sex er det
vanligste søkeordet. Men folk puler stadig dårligere. Pulingen har mistet sin
mystikk. Likevel skal det pules hull i hodet på folk» (s. 42)
Spenningen
bygges opp ved at leseren blir stadig mer nysgjerrig på hva kunstprosjektet går
ut på. I bokas andre del skjer det leseren minst forventer: at kynikeren
Maximilian får sin egen manndom amputert, får operasjonen filmet, for så å la
kroppen sin bli avduket av to pinup-jenter med silikonbryster i kanindrakter.
Leseren sitter igjen med flere spørsmål om hvorfor Max går til dette skrittet,
og hva slags budskap han ønsker å formidle. Er han drevet av galskap, eller
oppmerksomhetshunger? Eller ligger det en dypere filosofi under?
I talkshow og intervjuer i etterkant av
fremvisningene, forklarer kunstneren at fallosen er et maktsymbol i det
mannsdominerte samfunnet. Han påstår da at han ved å kvitte seg med sin egen
penis er blitt frigjort fra sexismen og gjort seg selv til en del av
kunstverket. Samtidig hevder han at mannens identitet ikke trenger å være
identisk med kjønnsorganet sitt.
På den påfølgende verdensturnéen utvikler han et nært forhold til Magdalena.
Max gjennomgår en utvikling og ser nye sider ved forholdet mellom to mennesker.
«Jeg oppdaget imidlertid en ny form for sensualisme. Berøring og kroppskontakt
var absolutt en kompensasjon for seksualaktens enfoldige jukking. […] Jeg var
forløst fra det orgastiske penetreringsvanviddet» (s. 204). Kunstneren bryter
med gallerieieren som har hjulpet ham fram, da han oppdager at denne kun er
opptatt av å tjene penger. Det virker som Maximilian begynner å føle seg
lykkelig, og at han har noen planer for framtiden. Han har blant annet fått
fryst sæden sin før operasjonen, og begynner å håpe at verket ikke skal bli «fullbyrdet».
Hvilken
plass mishandlingen og døden har i kunstverket, skjønner vi først når Max´ assistent
leser kunstnerens manifest som er blitt oppbevart i en bankboks. Av manifestet
fremgår det at kunstneren har forutsett sin egen død, altså fullbyrdelsen/ødeleggelsen
av kunstverket. Han planlegger bevisst å bruke mediene som et verktøy og kaller
dem «penetreringsvanviddets sterkeste
våpen» ( s. 236). Det ligger krass
samfunnskritikk også i dette utsagnet: mediene er blitt et maktsymbol, de styrer, utnytter
og undertrykker samfunnet. I manifestet forutser kunstneren at systemet etter å
ha blitt utnyttet, vil slå tilbake. Da blir kunstverket «den frigjorte mannen»
(ham selv) bli «fullbyrdet» som forhatt kunst.
De
andre personene som skildres, blir det utfra Maximilians synsvinkel. Kjæresten Linnea
er
stereotypen på en passiv kvinne. Hun er vakker, drømmer om å bli forfatter, men
kommer aldri i gang med skrivingen. Hun ønsker å være frigjort, men trenger en
mann for å føle seg verdifull. Etter bruddet med hovedpersonen løper hun inn i
armene på en kjent forfatter, som utnytter og mishandler henne. Da hun etterpå
søker trøst hos Max, vekker det en enda større forakt hos ham.
Mora
blir også skildret som svak, lite smart og som lar seg utnytte. Hun ble først
gravid med en mann som forlot henne, så levde i mange år med en spillegal mann
som utnyttet henne økonomisk. I slutten av boka er hun på vei i et forhold med
en ny mann, som Maximilian betrakter som snillere, men bemerker at han må være
seksuelt inaktiv.
Magdalena
er den eneste kvinnen Max beundrer, og som han, etter eget utsagn kunne giftet
seg med. Han vet lite om henne, men føler at hun er en tvillingsjel. Hun er
belest, intelligent,
og
forståelsesfull, uten behov for å bygge at «omsorgsfengsel» rundt mannen, slik
hovedpersonen uttrykker seg.
Handlingen
foregår hovedsakelig i det sentrale Stockholm hvor Maximilian bor og stiller
ut, men vi får også et bilde av forstedet hvor han vokste opp: en drabantby med
blokker og pizzarestaurant som skifter eiere samt «Parabolantenner som gapte
sultent etter søppel fra alle verdens hjørner» (s. 113). Det er et godt bilde
på det dagens mediastyrte samfunn som kunstneren kritiserer.
Boka
gjør definitivt inntrykk på leseren, være det positivt eller negativt.
Tittelen, åpningen, hovedpersonen er provoserende. Samtidig ser man at dette er
et seriøst verk som stiller spørsmål ved kunstens rolle. Hva er kunst? Er
kunstens oppgave å sjokkere? Skal man skape kunst i samfunnets tjeneste eller
kunst for kunstens skyld. Det trekkes paralleller til flere kjente kunstnere som Vincent van Gogh, Marcel
Duchamp, Wiener-aksjonistene, Andrés Serrano, noe som viser at forfatteren har
solid kunnskap om moderne kunst. Det er svært originalt av en kvinnelig
forfatter å gå inn i hodet på en mannlig hovedperson og får beskrivelsene til å
lyde troverdig.
Romanens
første del skaper assosiasjoner til Goethes «Faust», og forventninger til at vi
vil møte en ambisiøs ung mann som vil gå en pakt med djevelen i moderne
setting. Disse forventningene blir riktig nok ikke innfridd, da Maximilian på
slutten blir fremstilt som en Jesus-figur: hans mishandlede kropp ligger med
armene utslått, og «kunne vært et fint bilde». Mao en kunstner som ofrer seg
selv for kunsten som skal frelse samfunnet. Overraskelsen holder imidlertid
spenningen oppe, da den vekker undring. Som leser sitter man igjen med noen
ubesvarte spørsmål etter å ha lest boka, noe som danner grunnlaget for videre
refleksjon.
