"Plottet" (eller mangelen på sådan, om en vil det) er også en stor utfordring. Det er to hovedtråder i romanen: Majorskan på Ekeby sin historie samt Gösta Berlings kjærlighetshistorier. Majorskan møter vi i starten der vi får vite hennes bakgrunn, med arrangert ekteskap, utroskap og morens forbannelse. Hun plukker opp den avsatte presten Gösta Berling (som mistet kappen pga drikking) i snøfonna, der han har lagt seg for å dø, for å gjøre ham til kavaler på Ekeby sammen med 11 andre. Kavalerene, hjulpet av den onde Sintram (som sies å være i pakt med djevelen) gjør opprør og får Majorskan kastet ut av Ekeby, ved å gjøre utroskapen hennes kjent for Majoren. Hun drar så på botsferd til sin mor og er "ute av sagaen".
Den andre tråden er Gösta Berlings tragiske kjærlighetshistorier. Flere kvinner faller pladask for ham, og alt ender trist. Han avviser den rike Anna Stjärnhök (som han hjelper å rømme fra forlovelsen), da han føler seg uverdig. Adelsfrøkenen Marianne Sinclaire, som faren spiller bort i kort til Gösta, blir kastet ut hjemmefra og tatt vare på av kavalerene. Hun pådrar seg kopper på majorens gård når hun henter hjelp for å redde kavlerene fra Majorskans hevnforsøk, men så velger å forkaste Göstas kjærlighet for å forsone seg med foreldrene. Senere får vi vite at den fromme tenåringsgrevinnen Ebba Dohna begår "selvmord", ved å stå lettkledd i vinduet etter en lungebetennelse fordi hun er blitt lovet bort til den avsatte presten. Den neste skandalen blir den unge grevinnen Elisabeth Dohna som forelsker seg i Gösta og bekjenner dette for svigermor. Gösta er fortvilet over all elendigheten han har forårsaket, og vil gjøre bot ved å forlove seg med en pike som lager koster, det laveste på rangsstigen. Dette drar med seg mer ulykke: piken drukner seg, når han etter dette gifter seg med Elisabeth Dohna. Sympatisk? De fleste synes ikke det, men hovedpersonen greier å vinne publikums sympati, da han "kan ikke " noe for det, for intensjonen er hver gang "å være snill" eller "sone for noe". En kan også lure på hvordannobelprisvinneren kunne slå igjennom med et slikt melodrama, men det er nok Värmlandssagnene som skaper stemningen.
De 11 andre kavalerenes historier utgjør en betydelig del av romanen. Hver av dem er blitt tilegnet et kapittel, og vi får vite deres historier før de endte opp som kavelerer på Ekeby. Denne delen av romanen må nok gi tapt ved iscenesetting. Kavalerene blir til statister og "kor". Stykket kretser omkring Gösta og Majorskans historier (hun kommer inn i sagaen på slutten).
Oppsettingen er gripende, med flotte kulisser og original koreografi. Døden og Djevelen, som ikke er karakterer i sagaen utgjør koreografiske høydepunkter. Andre eksempler på spennende koreografi er Elisabeth Dohnas ferd over sjøen Fryken under isløsningen samt, gribbenes angrep på den gamle grevinnen.
Bruken av masker (viktig element i det klassiske teateret!) er også spennende: bla. Dødens og Mariannes koperrarr-maske.
Västanå teater gir publikum en virkelig opplevelse ved å ikke følge minimalistiske trender som andre teter gjør. Nationaltheatret har en del å lære her.
Västanå teater gir publikum en opplevelse ikke minst fordi den ikke følger den minimalistiske trenden
